Globalisme – og partiene som støtter den

I en internasjonalisert verden er det viktig å samarbeide både politisk og økonomisk på tvers av landegrenser. Globalisme, som er et omfattende og flertydig begrep, handler ikke bare om å fremme global handel og kontakt. Den handler i stor grad om at alle nasjoner skal gi opp sin selvråderett og innrette seg etter et anti-nasjonalt unipolart maktsenter, fremfor dagens multipolare verden der flere makter har holdt hverandre i sjakk.

Man kan gjette seg til hvilket land (eller to) som vil være de facto ledende i dette maktsenteret. Det er sannsynligvis den samme nasjonen som har hatt verdenshegemoni som mål i hvert fall siden Sovjetunionens fall i 1991 [1]. Hvem styrer denne nasjonen? Nei, det er ikke President Donald Trump. Det er mange gravende journalister og «konspirasjonsteoretikere» som med god grunn peker på en økende innflytelse fra «The deep state» eller «Skyggeregjeringen» [2].

Dette er en tåkete fellesbetegnelser for flere aktører. Det omfatter blant annet det militære sikkerhetskomplekset, som må rettferdiggjøre et årlig budsjett på over en billion dollar, tatt sorte budsjett og eksterne kostnader i betraktning [3]. Et slikt budsjett overgår et hvert lands forsvarbehov flerfoldige ganger og antyder en helt annen intensjon med sitt militære omfang. President Eisenhower advarte mot dette kompleksets makt i sin avskjedstale i 1961 [4].

Skyggeregjeringen omfatter flere spesialinteresser og lobby-virksomheter, med Israel-lobbyen som en av de mest markante i følge bøkene «The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy» og «Big Israel: How Israel's Lobby Moves America» [5] [6]. Dette indikerer at Washingtons intervensjonspolitikk i Midt-Østen i stor grad tjener Israel, men også nasjonen som trenger tilgang til olje-ressurser.

Skyggeregjeringen tjener også storselskaper og den såkalt «rikeste prosent» av befolkningen, blant annet via Wall Streets finans-akrobatikk, skatteparadiser og eksport av arbeidsplasser til lavkostnadsland. Dette har hult ut USAs økonomi der all oppadstigende mobilitet i samfunnet er stoppet opp, hvor den reelle arbeidsledigheten er kontroversielt anslått av Shadowstats å være over 20% og hvor de nye jobbene ofte er lavtbetalte servicejobber [7] [8].

Sist og ikke minst er Skyggeregjeringen de som George Bush Sr omtalte som «the crazies in the basement» [9], altså de sionistiske neokonservative aktører som har fått en stadig sterkere posisjon gjennom administrasjonene til Clinton, Bush, Obama og nå også Trump.

Med andre ord, USA styres stadig av en administrasjon som tjener helt andre aktører enn befolkningen som den opprinnelig skulle tjene. Er dette en nasjon og en rollemodell man fortsatt bør se opp til? De største partiene på Stortinget gjør tilsynelatende det. «Den norske modellen» vil i så fall bli som den amerikanske modellen som er blitt globalistenes modell.

I strid med Grunnlovens paragraf om at det er ulovlig å jobbe for å legge Norge under en annen makts styre, har flere partier et ønske om å legge Norge under EUs føringer. Til tross for at befolkningen sa nei til EU ved to folkeavstemninger, ble Norge allikevel ført inn under EUs sentrale direktiver. Som organisasjonen «Nei til EU» skriver i sin EU-guide: «Myndighet over stadig nye områder overføres fra nasjonalstatene til EU» [10].

EU og Schengen-avtalen er basert på et økonomisk fri-flyt prinsipp internt i unionen. Dette er en liberal-økonoms drøm, men EU har levert hverken trygghet eller økonomisk fremgang som Christian Anton Smedshaug beskriver i en kronikk i Klassekampen [10]. Uten å sikre yttergrensene er det heller ingen garanti for at økonomien eller velferdssystemene vil være bærekraftige, som er blitt bevist de siste årene.

Det er mulig å ha et sunt politisk, militært, økonomisk og teknologisk samarbeid i Norden og i Europa (og globalt) uten å være underlagt en union som overstyrer økonomi, valuta og interesser til alle medlemsland. Amerikanske Dr Paul Craig Roberts omtaler EU som Washingtons opprinnelige ønske i etterkrigstiden om å lage «One Ring To Rule Them All» [12]. Det er altså lettere og billigere å påvirke én union og dens lydige tjenere enn 28 selvstendige nasjoner og deres forskjellige politikere.

Overstyring blir vanskeligere om befolkningen i hver nasjon er informert om hva som foregår i de politiske arena og kan stemme direkte på saker som rammer allmenningen. Dette krever også at hvert lands media faktisk er kritisk og gravende overfor affærer i verden, og ikke bare videreformidler informasjon fra et fåtall etablerte eller ukjente kilder.

På den annen side, for å unngå at nasjoner blir for selvstendige, eller får en for bevisst befolkning, er det tilsynelatende noen viktige trekk som kan utføres.

Én av trekkene er å stemple enhver som prøver å stå opp for sitt lands selvråderett som ultra-nasjonalistisk, fremmedfiendtlig, høyre-ekstrem eller ett eller annet negativt ladet begrep. I dag veier visst påstander og stempel mer enn argumenter. Men hva veier mest av et abstrakt stempel eller å ende opp i befolkningens situasjon i USA eller flere EU-land som beskrevet over?

Et annet trekk er å gjøre politikere og aktører i media mer lydige til eksterne parter enn til befolkningen som de opprinnelig skal yte en tjeneste til. Store media-aktører har bistått krigsmaskineriet ved å fremme ubeviselige påstander om blant annet masseødeleggelsesvåpen, store terroraksjoner eller hacking. Gjennom repetisjon blir påstander forsøkt omgjort til sannhet.

Når fri flyt og åpne grenser ikke har gagnet folk flest i EU, hvorfor skulle mer av dette bli bedre? Når en «skyggeregjering» ser ut til å ha overtatt kontrollen over verdens største militærmakt, hvorfor skulle den ikke klare å overta kontrollen over EU eller maktsenteret i globalistenes fremtidsscenarium?

Det ser ut til at det ligger mer håp og viljestyrke som helhetlig vil gagne Norge i de nye partiene Alliansen og Norgespartiet, og til dels i de nåværende partiene Senterpartiet, Rødt og Kystpartiet. Dette fremfor de største partiene som vitende eller uvitende omfavner kursen mot globalisme der samfunnet på sikt melkes. Dersom nasjonalstaten, grunnloven, befolkningen og media ikke klarer å stå opp mot dette, risikerer Norge (og andre land) å bli nok en vasallstat uten selvråderett og uten bærekraftig økonomi.