Innenriks

Nei og atter nei

KOMMENTAR: Nei-vinden holder seg i de lokale folkeavstemningene om kommunesammenslåing.

Kommunalminister og sammenslåingsgeneral  Jan Tore Sanner (H) opplever nederlag på nederlag.

Resultatene fra tredje «supermandag» endte med et nytt solid nei-flertall. Regjeringens prestisjeprosjekt har dermed gått på sitt tredje nederlag på rad.

Innbyggerne i 47 kommuner stemte over sammenslåing med nabokommunene. Bare ti sa ja. Dagen før stemte fem kommuner i Nordland. Samtlige sa nei. Forrige mandag stemte 21 av 32 kommuner nei. På den første «supermandagen» i slutten av april ble det også et nei-flertall. Men da var det mer jevnt mellom nei og ja. Nei-vinden er blitt sterkere etter hvert.

Tendensen er klar. De mindre kommunene sier tvert nei. Byene sier ja. Den klassiske konflikten i norsk politikk – by mot land – spiller ut for fullt i avstemningene. Bak motstanden mot storkommunen ligger også en historisk skepsis mot diktat fra sentralmakten i hovedstaden. Folk vil ikke bli belært av regjering og storting om hva som er best for dem. De vet hva de har. De aner ikke hva de får med kommunereformen.

Les også: Flest sa nei på supermandag

Kommunalminister Jan Tore Sanners (H) påstand om at stort er best fordi storkommunen vil gi en bedre velferdskommune, har ikke gått hjem. Saken er nemlig at folk trives bra i mindre kommuner. De ser ikke poenget med å bli slått samamen med storbyen.

Skal kommunalministeren og regjeringen nå sitt ambisiøse mål om å kutte et par hundre av landets 248 kommuner, må de klare å snakke til både hjertet og hjernen. Så langt har de snakket over hodet på folk.

Prosessen sporet av fordi den har gått for fort. Det tok 20 år å bygge den kommuneordningen vi har i dag. Nå skal mesteparten rives på to år. Landets kommunestyrer ble fylt med nye folkevalgte etter kommunevalget i fjor høst. Disse har ikke fått tid til å sette seg tilstrekkelig inn i reformenes betydning for lokalsamfunnet. Ingen vet hvilke nye oppgaver kommunen skal få i framtida. Heller ikke er det mulig å få oversikt over de økonomiske konsekvensene for kommunen. Regjeringens nye overføringssystem til kommunene henger i en tynn tråd med bare Venstres støtte.

Les også: – Jan Tore Sanner: Reformen går etter planen

Oppslutningen i Stortinget om kommunereformen minsker i takt med at motstanden øker i distriktene. Det er nå bare Høyres folk som fortsatt ivrer for å få gjennomført prosjektet.

Ap har falt fra. Uten støtte fra det største opposisjonspartiet er det ikke mulig å få på plass en så omfattende reform. Ap står på prinsippet om at sammenslåinger må skje på basis av frivillighet. Staten må legge til rette for kommuner som ønsker å slå seg sammen, men kommuner som ikke vil må få slippe. Det er et synspunkt som deles av stadig flere representanter på Stortinget. Ingen snakker lenger om tvang. I et valgår er det politisk selvmord å tvinge kommuner til slå seg sammen etter at befolkningen har sagt nei i en folkeavstemning.

Jeg hører at det er Høyre-folk som setter sin lit til fylkesmennene. Etter at kommunestyrene har tatt standpunk til sammenslåinger i juni måned, skal fylkesmenn tegne fylkets nye kommunekart. Noen tror at fylkesmennene, som er kommunalministerens utsendinger i fylkene, vil tegne kommunekart som kommunalminister Sanner liker.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Jeg tror ikke at fylkesmennene er så dumme at de foreslår noe som befolkningen er mot og som Stortingets flertall vil forkaste, Også en fylkesmann må tenke på sitt gode navn og rykte.

Reformen kan kanskje reddes hvis den utsettes. Den er uferdig og ikke gryteklar for vedtak i Stortinget neste vår. Det haster ikke. Reformen vil ikke ha vondt av å godgjøre seg til etter stortingsvalget. For Høyre er det et prestisjenederlag å usette vedtaket til etter stortingsvalget. Sanners trøst kan være at han ikke er den første kommunalministeren som har gått skoene av seg i et forsøk på å slå kommunene sammen. Han blir neppe den siste.

For Kommune-Norge er det en stor fordel om det står et bredt flertall bak en reform som skal gjelde de neste femti årene. Et bredt politisk flertall er det ikke mulig å skape nå.