Innenriks

Utdanning, likestilling og lang botid øker flyktningers jobbsjanse

Er du flyktning og har vært fire år i landet, gjør jobbsjansene dine et byks. Bjørn Olsen sier at utdanning har stor betydning, særlig hvis den er tatt i Norge. Han sier at mange av dem fra land som Chile, Bosnia, Sri Lanka og Vietnam har utdanning på videregående eller høyere nivå – tatt i Norge.

Chilenske Nolvia Dominguez Skjetne og Paulo Dominguez Herrera driver Hvitveisen barnehage. Nolvia sier hun kan takke Chileaksjonen og fagbevegelsen for at de lever. FOTO: ARNE OVE BERGO
Publisert Sist oppdatert

– Botid, landbakgrunn og utdanning er viktige faktorer når det gjelder flyktningers sysselsetting, sier Bjørn Olsen, som er rådgiver i Statistisk sentralbyrå.

Han sier at kjønn også spiller en viss rolle, fordi kvinnene gjerne kommer senere ut på arbeidsmarkedet enn mennene. Olsen peker på at bare om lag halvparten av flyktningene har kommet i jobb etter 12 år. Tallet har vært relativt stabilt.

Les også: Innvandrere 
skaper 
sine egne 
jobber

Raskere ut i jobb

– Vi ser et stort sprang for dem som har under fire års botid i Norge, til gruppa med botid på fire til ni år. Dette skyldes at mange av dem med kort botid deltar på «introduksjonsprogrammet» og befinner seg utenfor arbeidsstyrken, sier Bjørn Olsen.

Introduksjonsprogrammet er et opplæringsprogram for nylig bosatte flyktninger og familiegjenforente, som ble iverksatt i 2004. Hensikten har vært å få flyktninger raskere ut i arbeid.

Olsen peker på at landbakgrunn også har betydning.

– Hva tenker du om den store flyktningbølgen som kommer nå fra Syria. Er du optimistisk med tanke på å få dem i arbeid?

– Det er det vanskelig å si noe sikkert om. Vi ser eksempler på flere flyktninggrupper med relativt høy sysselsetting, som de fra Sri Lanka, Chile, Bosnia og Vietnam. Men det har tatt en del år før de har kommet opp på det nivået.

Følg Dagsavisen påFacebook ogTwitter!

Fagbevegelsen

Nolvia og Paulo ble reddet til Norge av Chileaksjonen og norske fagforeninger. Nå har de sammen skapt ti arbeidsplasser i to barnehager.

Nolvia Dominguez Skjetnes daværende mann, Luis Herrera, ble henrettet 27. september 1973. Selv ble hun tatt med til et avhørssenter og utsatt for grusom tortur i sju dager. Heldigvis kom Nolvia og sønnen seg ut av landet ved hjelp av press utenfra og FNs kvotesystem. Paulo var ti år da han forundret sto på norsk jord.

– Det var som å være i et vakuum, forteller Paulo.

– Jeg gledet meg til å komme til noe nytt og forlate det kjente. Først kjente jeg på rasisme og utenforskap. Men jeg lærte fort norsk fordi jeg var god på fotballbanen og var vant til å ha ballen. Etter hvert var jeg heldig og kom på St. Sunniva skole, der jeg ble tatt vel imot.

– Jeg var helt ødelagt. Jeg tilhørte en gruppe chilenere med sterke synspunkter. Vi skulle bare være her til låns. Vi skulle tilbake, men så møtte jeg Gunnar, sier Nolvia og ser kjærlig på sin mann.

Nolvia satt for øvrig 12 år i bystyret for SV.

Les også: Benigna fra Chile: Overlevde to år med tortur

Utdanning

– Dessuten må det være en viss kultur for likestilling, noe som må sies å være tilfelle i disse fire gruppene, der det er relativt små forskjeller mellom menn og kvinner med hensyn til sysselsetting. I andre flyktninggrupper kan det være ganske lav sysselsetting blant kvinner, noe som trekker snittet ned.

Olsen peker på at situasjonen på arbeidsmarkedet er viktig. Per i dag har vi en økende arbeidsledighet og om lag 30.000 registrerte ledige innvandrere. Hvordan situasjonen blir etter hvert som de syriske flyktningene blir jobbsøkere etter endt introduksjonsprogram, vil ha stor betydning, sier Bjørn Olsen.

Les også: I Europatoppen på integrering

– Oppsiktsvekkende bra

– Det går oppsiktsvekkende bra med flyktningene, når man ser de tøffe opplevelsene mange av dem har bak seg, sier forskningsleder Anne Britt Djuve ved FAFO.

– De aller fleste flyktninggruppene som har bodd lenge i landet, går det svært bra med. Det har blant annet sammenheng med at de norske velferdsinstitusjonene er sterke. Vi har gratis utdanning og inntektssikring, så foreldre med barn ramler ikke ned i dyp fattigdom selv om de faller ut av arbeidsmarkedet.

Djuve sier det viktigste er at førstegenerasjons flyktninger får rask og god kvalifisering. Hun peker på at noen kommer med mye utdanning, mens andre ikke engang kan lese og skrive. Noen kommer fra samfunn som har gått totalt i oppløsning.

Hun trekker fram chilenerne som en gruppe det gikk forholdsvis bra med. De flyktet da general Augusto Pinochet tok makten 11. september 1973 i et blodig kupp mot den demokratisk valgte presidenten, Salvador Allende.

Mange av chilenerne hadde god utdanning.

– Hva med flyktningbølgen fra Sri Lanka – det vil si tamilene – på 90-tallet. Mange ble bosatt nær fiskemottak i nord og måtte skjære fileter? Har det gått bra med dem?

– Mange var redde for hvordan det skulle gå. Men de kom raskt over i annet i arbeid. På midten av 90-tallet kom både somaliere, iranere og tamiler. Tamilene og somalierne skilte seg ut på hver sin ende av skalaen.

Les også: Integrering: – Arbeid er viktigere enn språk

Ble demokratisert

Nolvia Dominguez Skjetne og Paulo ble værende i Norge. Utpå 80-tallet skjedde en gradvis overgang til demokrati i Chile, men Nolvia følte seg mer bundet til Norge da.

– Jeg følte at jeg hadde nok kunnskap og ideer til å lede noe. Svigerfar lånte meg penger, og jeg bygde opp Hvitveisen barnehage etter min egen filosofi.

Nå bor det tre generasjoner i den store, hvite villaen. Barna holder til i første etasje, hvis de ikke boltrer seg i hagen. Den andre barnehagen ligger rett over veien.

Les også: Khamshajiny fra Sri Lanka ble varaordfører

Powered by Labrador CMS