Når britene går til valg 4. juli står landet ved et historiske vannskille. Alt ligger klart for at det er Labours Keir Starmer som inntar 10. Downing Street.
– Jeg har hørt noen såkalte eksperter har forsøkt å gjøre dette til et spennende valg, men det er jo det rene sludder. Det er uten tvil Labour og Keir Starmer som kommer til å gå seirende ut av dette, sier Per Edgar Kokkvold, tidligere leder for Pressens Faglige Utvalg, generalsekretær i Norsk Presseforbund og forhenværende utenriksredaktør i Dagsavisen.
– Spørsmålet er bare hvorvidt valgresultatet blir en katastrofe for det konservative partiet, eller om det blir total utryddelse.
Ikke noe valg
Per Edgar Kokkvold har fulgt britisk politikk i en mannsalder og kan ikke huske at situasjonen har sett mørkere ut for det konservative partiet i et valg, de kan i verste fall ende med 66 seter i Underhuset.
– Jeg frykter de kan få enda færre, kanskje helt ned i 64 eller 60 seter. Jeremy Corbyn fikk 202 mandater i 2019. I 1997 da John Major tapte for Blair fikk de konservative 165 mandater mot Labours 418 og det ble karakterisert som et katastrofevalg. Og det tok fire partiledere før de kom til makten igjen, med Cameron. De vil kunne prise seg lykkelige om de får over 100 mandater nå, og ingen tror egentlig på at de vil få det. Så her kan man vente et valgresultat som i beste fall er en katastrofe og i verste fall en total utryddelse, sier Kokkvold.
Han mener det blir et feilspor når enkelte fokuserer på at mens resten av Europa går til høyre, så går britene til venstre og Labour.
– Det finnes nesten ikke unge som stemmer på de konservative lenger og partiet har også sterk redusert oppslutning blant folk over 65 år. Det er blitt gjort et poeng ut av at mens det kontinentale Europa går til høyre så går britene nå til venstre. Men det er ikke riktig altså. Folk går til Labour fordi de ikke har noe konservativt parti som de ønsker å stemme på lenger, mener Kokkvold.
– Ikke bare har Rishi Sunak feilet i å levere det han lovte – å få bukt med økonomien og utenlandsgjelden, tillegg har Nigel Farage og reformpartiet hans kommet til og splittet de konservative i to. Det gjør saken, om mulig, enda verre og potensielt farlig for de konservative ved at de som blir sittende igjen på høyresiden i det konservative partiet kommer til å drive partiet ytterligere til høyre, sier Kokkvold, og legger til at Farage også har sagt at han godt kan tenke seg å bli leder for et sammenslått høyresideparti.
Dette valget kommer ikke til å bli spennende, bare veldig skremmende
— Per Edgar Kokkvold
– Som sosialdemokrat, mener jeg at Storbritannia hadde trengt et godt, moderat konservativt parti. Men dette valget kommer ikke til å bli spennende, bare veldig skremmende, sier han.
Rar timing
Valgdatoen er også noe som får ekspertene til å undre.
– Det er jo mange som har lurt på hvorfor i det hele tatt man ønsker et valg, og det er noe med timingen. Det har vært mange som har vært opptatt av at det ikke skulle sammenfalle for nært med presidentvalget i USA, og så har man i stedet endt opp med en dato midt oppe i et annet europeisk drama, nemlig valget i Frankrike som skal stemme i to omganger, en gang før britene og en etter. Så det blir en merkelig uke, sier statsviter, forfatter og Storbritannia-ekspert Øivind Bratberg.
Han peker på at briter er naturlig konservative, altså i politikken.
– Og så har de typisk hatt toryene som et standardalternativ, med mindre Labour, har noe spennende å by på. Og det hadde de på 60-tallet, og det hadde de igjen på 90-tallet, i begge tilfeller ble det en ny æra som tok sats da Labour trådte inn. Dermed kunne man tenke seg at det er liksom er en lignende syklus nå, men det er nok i langt større grad trøtthet med den sittende regjeringen og partiet, og deres sammensatte udugelighet over tid som gjør at stemmene kommer til å gå til Labour. Folk føler nok ikke at de har noe valg, sier Bratberg.
– Det handler også om politikk som ikke virker, og en utmattelse med hverdagsliv som ikke blir bedre, verken økonomisk eller på andre måter. Altså hvor politikkens handlekraft kommer til kort. Toryene har lovet å gjøre noe, både med innvandringen, få veksten tilbake og gjøre noe med helsekøene, skape friske, glade og fremgangsrike lokalsamfunn. Ingenting av dette har de jo fått til. Nå har denne følelsen av fullstendig handlingslammelse eller inkompetanse rammet dem med voldsom kraft.
Wallpapergate og partygate
Men, hvor var det som det gikk så galt for de konservative i Storbritannia? Toryene vært den viktigste politiske drivkraften i britisk politikk i nesten 200 år, et særdeles velfungerende parti som har produsert profilerte statsministre på rekke og rad og vunnet valg etter valg.
– Jeg vil gå så langt som å si det har vært det mest vellykkede regjeringspartiet, i hele verden, i hvert fall i den liberale, demokratiske delen av verden, sier Per Edgar Kokkvold.
Men, så gikk det galt, og det er mange grunner til det. Kokkvold nevner i fleng:
– Internasjonale kriser, prisveksten, eller priseksplosjonen er et riktigere ord. Velferdsstaten som ikke lenger kan levere. Brexit, som ikke er så ille som de ytterligste EU-tilhengerne vil ha det til, men likevel ikke er noen stor suksess. Og så kom Boris Johnson, sukker han.
Ekspertene mener skandalene som fulgte med Boris Johnson både før, under og etter pandemien har vært ekstremt ødeleggende for tilliten til de konservative i Storbritannia. I tillegg har trykket utenfra, med alle krisene rundt om i verden gjort klimaet vanskelig.
– Om det er knyttet noen -isme til Boris Johnson, så er det egoismen, sier Per Edgar Kokkvold. Og peker på hvordan Boris Johnson startet statsministerkarrieren med å kaste noen av de dyktigste statsrådene som hans forgjenger hadde hatt.
– Det gjorde han fordi de hadde et annet syn på EU enn Johnson selv. Isteden omga han seg ja-menn og kvinner.
Så fulgte alle skandalene, luksusturene, nye gulltapeter til en million pund i Downing Street, og på toppen av det hele: en statsminister som ikke var så nøye med sannheten.
– Den ene avsløringen fulgte den andre, om tjenester til gamle elskerinner, korrupsjon og sexskandaler i partiet og så videre. Og så alle festene og selskapene både utendørs og innendørs i Downing Street på et tidspunkt da resten av landet var nedstengt og mange briter ikke engang fikk avdeling til å si farvel til sine nærmeste som lå døende på aldershjem. Der viste Boris Johnson at de bestemmelsene han hadde vedtatt for andre, ikke gjaldt for han selv og hans nærmeste. Det måtte ende som det gjorde, sier Kokkvold.
Da Rishi Sunak tiltrådte som statsminister, etter Liz Truss, fremsatte han fem løfter, og ett av dem var å få gjort noe med landets enorme utenlandsgjeld.
– Rishi Sunak var en vellykket finansanalytiker i City som jobbet i investeringsbanken Goldman Sachs. Under koronatiden var han også den mest populære politikeren i Storbritannia fordi han satt som finansminister og delte ut penger, både til bedrifter og enkeltmennesker. Men, så kom han til makten og lovet integritet, profesjonalitet og ansvarlighet på alle nivåer, å redusere gjelden, halvere inflasjonen og stoppe båtene med ulovlige innvandrere. Han har delvis lykkes med å drepe inflasjonen, som nå bare er på litt over to prosent i Storbritannia, men ellers har han ikke mye å vise til, sier Kokkvold.
Les også: Han er soleklar favoritt til å ta over etter Støre (+)
Gåtefull, eller bare litt kjedelig
Men, neste måned heter med all sannsynlighet britenes statsminister Keir Starmer. Men, hvem er han? Etter moderne politiske lederes målestokk kommer han fra en relativt beskjeden bakgrunn: Starmer ble født i 1962 og vokste opp i en liten by sør for London. Faren var verktøymaker og jobbet på fabrikk, mens moren var sykepleier og led av alvorlige fysiske funksjonshemminger, noe som til slutt førte til at hun måtte amputere det ene benet. Selv om Starmer aldri har hevdet at han har vært fattig, har han, ifølge CNN fortalt om økonomiske problemer som rammet familien, og om lærevanskene som holdt hans yngre bror tilbake.
– Han er den første Labour-lederen i en generasjon som snakker om klasse og snobberi. Dette gjør ham ikke til en klassekriger, men til en som forstår de ulike lagene av stolthet, ambisjoner og skyldfølelse, sier Tom Baldwin, forfatter av en biografi om Starmer til CNN.
En Ipsos-måling viser at 49 prosent av velgerne ikke vet hva Keir Starmer står for. På scenen og på TV gjør han lite for å gjøre dem klokere. Han trekker på skuldrene av å støtte Jeremy Corbyn, og sier at han aldri trodde forgjengeren kunne vinne, skriver The Guardian. Under lanseringen av Labours partiprogram erklærte han: «Vi er pro-business og pro-arbeider, partiet som skaper velstand.», og at inntektsskatten vil ikke øke, at han vil være den private sektorens beste venn. Og han kommer neppe til å røre Brexit.
Starmer er ikke veldig kjent, ikke spesielt mye beundret, og ikke en mann som vekker særlig begeistring.
— Øivind Bratberg
– Det er ikke så mange som har fått et inntrykk av ham som overbeviser noe særlig, og det er jo et kjempeparadoks når Labour samtidig har et enormt tydelig og avklart overtak på meningsmålingene. Starmer er ikke veldig kjent, ikke spesielt mye beundret, og ikke en mann som vekker særlig begeistring. Det ikke så tydelig hva slags nytt lederskap eller hva slags ny politikk det handler om. En høyst merkelig situasjon når man står overfor det som ser ut til å bli et virkelig epokeskifte i britisk politikk, sier Øivind Bratberg.
– Starmer var menneskerettighetsadvokat før han ble riksadvokat. Under Corbyns år som partileder var han helt på nett med Corbyn, men senere har han snudd partiet til høyre. Hittil har han vært livende redd for å komme med et eneste ønske om dyptgående reformer. Så denne valgsøkningen han nå får, er ikke fordi han legger fram et spennende reformprogram, fordi de konservative er så dypt og inderlig hatet, sier Per Edgar Kokkvold.
Les også: Når kommer feriepengene, og hvor mye får du?
Det nye høyre
For, et gigatap for de konservative kan også bety starten på et nytt, langt mer høyreekstremt parti i Storbritannia.
– Kan Farage komme til å få til sin våte drøm oppfylt, med en sammenslåing av sitt reformparti med de konservative og han selv i ledersetet?
– Jeg tror i hvert fall at det kommer til å bli et voldsomt spetakkel etter valget. Hvis resultatet blir noe som ligner på det slik det nå ser ut, så vil det være et så stort tap for det konservative partiet at de vil være nødt til å ta en helt grunnleggende debatt om hvor veien går videre. Og det er jo ikke godt å si hva som blir utfallet av denne debatten. Men jeg tror de vil nå vente til valget er gjennomført før man våger å snakke høyt om det, sier Øivind Bratberg.
– Jeg tror nok mange ville ønsket seg at de fikk fanget opp Farage, først og fremst. Uansett så vil de begynne å bygge opp en alternativ høyreside, det er det liten tvil om.
Stille før stormen
Kokkvold og Bratberg tror Keir Starmer sitter stille i båten nå fordi han vil vinne valget, og delvis også fordi han som landets øverste leder vil sitte bundet i en økonomisk situasjon som er ekstremt vanskelig.
– Olof Palme sa en gang at politikk er å vinne. Det er en oppskrift som Starmer, uten å ha formulert det i ord, nok har tenkt: politikk er å ville vinne. Dermed har han gjort alt for å ikke skremme konservative velgere med en radikal Labour-regjering. Selv ikke propagandister på høyresiden venter at det blir en veldig annen kurs med Starmers Labour-regjering, sier Per Edgar Kokkvold.
– Hva skjer med det britiske velferdssamfunnet?
– Det ligger på sotteseng, man trygt kunne si. Et resultatet av mye kortsiktighet i mange år har man lite penger, underskudd på fagfolk, underskudd på utstyr, lange behandlingskøer. Og man mangler verktøy til å få det på stell. Altså alle land har fått lange behandlingskøer etter koronatiden, men i Storbritannia er det særlig ille, sier Øivind Bratberg.
– Så hvordan skal en ny regjering løse dette?
– Jeg tror den største utfordringen ligger rett og slett i at den økonomiske situasjonen er så vanskelig at det er veldig lite handlingsrom for å ta nye initiativer. Og en ny regjering ønsker som oftest å ta initiativer. Spesielt for en venstresideregjering vil man gjerne ha velferdsreformer og satsing på skole og helse og boligpolitikk og det grønne skiftet og så videre, men Starmer er forsiktig med å konkretisere noe som helst, utover å si at man skal prøve å gjøre ting bedre.
– Hva blir den største utfordringen?
– Den stramme økonomien, utvilsomt. De har et skattenivå som man ikke kan kutte, og et hjelpenivå etter korona som er høyt. Og for at de fortsatt skal kunne være kredittverdige og ikke å gå på dunken, må de utvise stor forsiktighet. Så dette er nok den største utfordringen, at man får ikke gjort så mye, sier Øivind Bratberg.
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)
Les også: Hit bør du ikke reise hvis du vil unngå hetebølge i sommer (+)
