Det var mandag morgen denne uka. Det var en uke igjen til LO-familien skulle samle seg til kongress på Folkets Hus i Oslo og utrope Jørn Eggum til sin nye leder. Jeg begynte å gjøre research.
Det som skulle sies om den mannen, kunne like gjerne sies i forkant som i etterkant av det fire dager lange toppmøtet i den norske fagbevegelsen. For det var ingen tvil om at gullsmeden fra Bergen skulle bli arbeidernes nye leder. Og det har det ikke vært på lang tid.
Planen var ikke å skrive en hyllest, men en nøktern beskrivelse av hvorfor valget av Jørn Eggum var så riktig. Og så overlagt. Det hadde nær sagt alltid vært en del av planen til LOs foresatte. Tidligere leder for Fellesforbundet Kjell Bjørndalen pekte på sin vakt ut to ekstraordinære talenter. Den nå avdøde Hans Christian Gabrielsen − diplomaten − skulle overta LO, mens Jørn Eggum − fighteren − skulle lede forbundet.
Valget kommende torsdag var ikke et valg, men en kroning
«På vei inn i ei urolig tid, topper LO laget når Jørn Eggum torsdag velges som ny leder etter Peggy Hessen Følsvik». Dette rakk jeg å skrive etter mange samtaler med folk på innsida. Jørn Eggum var den perfekte lederen for Landsorganisasjon. Ung nok til å sitte lenge og skape stabilitet etter en lengre periode med mange skifter i LO-toppen, tvunget fram av tragedie, kontroverser og dårlige valg. Tung nok til å vinne kampen mot arbeidsgiverne i en kritisk tid.
Ikke på generasjoner, kanskje ikke siden Tor Aspengren på 1960-tallet, hadde LO fått en mer rutinert og kraftfull fagforeningsleder som ny sjef. Stryk kanskje. «Norske arbeidsfolk har ikke vært i tryggere og mer erfarne hender siden Norsk Jern- og Metallarbeiderforbunds leder Aspengren tok over tømmene i Landsorganisasjonen i 1969», hadde jeg rukket å notere ned i mitt manus til denne lørdagsteksten.
Eggum hadde alt, alt som skulle gi norske arbeidsfolk de beste forutsetninger og odds når de hver vår kjemper for sin rettmessige del av verdiskapingen. Godt likt, flink med folk, en søt fyr. Han hadde ti års erfaring som leder av landets mektigste fagforbund. Ikke det største, men det tyngste, tøffeste og viktigste i privat sektor. I hele LO. Det er Fellesforbundet som går i front for hele arbeiderbevegelsen når lista legges for lønnsoppgjøret. Og i suveren i tet for Fellesforbundet har Jørn Eggum gått, som frontfagsmodellens fremste våpendrager.
Les også: Pappa pleide å si at han ville fyre opp motorsaga hver gang han så en naken flaggstang på arbeidernes dag, skriver Svein Tore Bergestuen
Eggum kunne tariff, han åndet tariff, og var allment anerkjent som den beste forhandleren i LOs rekker. Den beste en million norske arbeidsfolk kunne sende inn i rommet med NHOs sylskarpe dresser. Dette var det full enighet om i den norske fagbevegelsen. Ingen andre navn var i alvor nevnt før denne kongressen.
Hans ti år som leder, som toppleder for et forbund med 175.000 medlemmer, gjorde han også unik på vei inn i Borgen på Youngstorget. Ikke noen LO-ledere de siste tiårene har hatt den typen toppledererfaring. Forbundene vil jo ha den aller beste i egne rekker. Det vanlige er først å ta en plass blant de åtte i LOs ledelse, lære å kjenne organisasjon og hus, for deretter å ta steget opp.
Eggum skulle bli starten på en ny tid. Hans alder borget for stabilitet framover. Ja, han kunne jo sitte på toppen i 12 år. Han skulle også lede et generasjonsskifte og muligens et kulturskifte i LO. For til uka skulle fem av åtte ut av LOs ledelse. Med mye nytt blod inn, men med Eggum som bauta på topp, skulle organisasjonen styrke seg. Nå blir det fort seks nye navn i ledelsen, og en toppleder som ikke er i nærheten av å ha Eggums tyngde. Husk at det for få dager siden ikke var én eneste motkandidat. Valget kommende torsdag var ikke et valg, men en kroning.
Min tekst ble ikke mange timene gammel. Allerede mandag ettermiddag kom meldinga som gjorde det umulig for Eggum å bli LO-leder. Det var ikke bare en historie om sex med en underordnet, og det iskalde gufset av metoo, han hadde også ført sine egne i forbundsstyret bak lyset og bidratt aktivt til å skaffe sin tidligere elskerinne en gunstig sluttavtale. Eggum rakk knapt få opp hendene i forsvar. Vi fikk aldri høre Eggums versjon av relasjonen, men uansett var det for kort til å rekke å rydde opp eller klare å skape bedre balanse i historien før LO-kongressens åpning. Hvis saken hadde nådd offentligheten før, kunne utfallet blitt et annet.
Les også: Til dem som mener Eggum-saken ikke var «metoo», skriver Cornelia Kristiansen
Å kjempe for og beskytte ansatte, underordnede, den svake parten mot arbeidsgiver er det LO er til for. Valgkomiteens leder Mette Nord leder Fagforbundet med 400.000 medlemmer. Veldig mange av dem er kvinner. Hun ble satt i en umulig situasjon, og kunne ikke som det siste hun skal gjøre i LO-sammenheng etter en lang karriere, holde sin hånd over denne Eggum. Hans fortsatte kandidatur ville skygget for all politikk som skal diskuteres til uka.
Historien vil være god mot avtroppende LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Måten hun taklet det på da tragedien rammet LO i 2021 og leder Hans Christian Gabrielsen døde. Maktdemonstrasjonen, streiken i 2023, og kampen mot arbeidsgiverne i fjor om ny IA-avtale, som hun gikk vinnende ut av, vil stå igjen etter henne. Skandalen har allerede ødelagt avskjedsfesten hennes, men hvis hun hadde overlatt sitt LO til Eggum nå, ville hun dessverre blitt husket for det siste hun gjorde. En som så gjennom fingrene med det uholdbare. Som aksepterte fra sine egne, det hun ville rast over hvis det skjedde i direktørsjiktet på den andre siden.
Hva nå LO? Det har vært mange urolige år for organisasjonen. Flere ledere er blitt sett på som overgangsfigurer. Roar Flåthen måtte ta over da Valla gikk. Peggy Hessen Følsvik da Gabrielsen døde. Nå kommer det inn atter en kriseløsning etter atter en ekstraordinær hendelse: Enten forbundet Styrkes leder Frode Alfheim eller hun som skulle ta plassen til Eggum i Fellesforbundet, Kine Asper Vistnes. Han har masse erfaring og vil være et trygt, stødig valg. Men han representerer ikke ett av de to største forbundene, og vil derfor kunne få motstand om fire år. Hun har verken toppleder- eller erfaring fra LO-ledelsen.
Fellesforbundet vil være utålmodige med å revansjere seg. Hvis ikke nå med Asper Vistnes, så om fire år. Uansett hvem av dem som velges som ny LO-leder torsdag, står organisasjon foran store utfordringer med lite rutine i toppen. Tar Alfheim veien til topps, forsvinner mest sannsynlig Are Tomasgaard fra samme forbund ut. Da står LO i en situasjon der seks av åtte i ledelsen er nye. Og alle fire i den absolutte toppledelsen. Tenk på det som et konsern som får hele sin ledelse byttet ut over natta.
Det eneste som er sikkert nå, er at det er blitt skapt stor uro i LO-familien. Hva Eggum, sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet og stadig leder i Fellesforbundet, gjør nå, er også usikkert. Tar han en Giske og kjemper på, som fortsatt leder av frontfaget og mulig LO-leder om fire år? Det eneste sikre er at det bare er motparten i det store spillet, i den evige dragkampen i samfunnet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, mellom arbeid og kapital, som har vunnet denne uka. LO er svekket. Timingen av avsløringen var perfekt. Eggums helt nødvendige fall kan koste norske arbeidsfolk dyrt.
