– Hvitheten i filosofien er utvilsomt et problem

---

HVEM: Kristin Gjesdal

HVA: Professor i filosofi ved Temple University i Philadelphia.

HVORFOR: Aktuell med: Boka «Opprørerne. Kvinner som endret filosofien»

---

Hei! Takk for at du skriver om kvinnelige filosofer. Hva tenker du er årsaken til at så mange kvinner er utelatt fra filosofihistorien?

– Det er neppe mulig å peke på én enkeltstående årsak. Men en av tingene som er blitt tydelig gjennom arbeidet med kvinnene i den moderne filosofien er at de var store og populære tenkere i sin egen samtid. Det fantes også en rekke eksempler på filosofihistorier der kvinnenes bidrag var med. Det var først i mellomkrigstiden, da kvinner fikk adgang til å ta doktorgraden og dermed kunne kvalifisere seg for akademiske stillinger, at det ble taust omkring dem. Hva skyldes det? Ikke godt å si, men enhver står fritt til å spekulere. Det er uansett et tankekors at 1800-tallet på denne måten var mer progressivt enn det vi, i vår egen tid, har vært.

Har du inntrykk av at filosofihistorien er mer mannsdominert enn andre historiefag?

– Jeg jobber i USA og der har man god statistikk på den slags. For USA, England og Canada er svaret et entydig «ja». Filosofi er ikke bare litt, men atskillig mer mannsdominert enn de andre humaniorafagene. Faktisk er faget mer mannsdominert enn nesten alle andre universitetsfag – naturfagene inkludert.

Mange av kvinnene du skriver om var godt lest i sin samtid, noen mer enn de mannlige filosofene – samtidig manglet flere av kvinnene samme formelle akademiske utdannelse. Hvorfor ble de mer lest?

– Germaine de Staëls store bok «Tyskland», et historisk-metafysisk verk av dimensjoner, ble først trykket i 10 000 eksemplarer og kom i et utall opplag og oversettelser i årene som fulgte. Kvinnene var utestengt fra universitetssammenhenger. Dette var et stort tap – men innebar også en egen type frihet. De trengte jo ikke imponere kollegaen på nabokontoret, men kunne skrive en engasjert og engasjerende type filosofi. Mange av dem hadde en markant samfunnsprofil. Gitt at de var utestengt fra det området de hadde ønsket å gjøre til sitt eget, gir det mening at de brukte tid og krefter på å tenke gjennom hva slags samfunnsidealer en slik utestengelse var forankret i. Kvinnene i filosofien var opprørere ganske enkelt i kraft av å insistere på at også de kunne tenke dypt og systematisk – at også de skulle høres i diskusjonen av hvem vi mennesker er og hvordan vi bør organisere samfunnet vårt.

Les også: – Hvorfor skal ansvaret legges på redde, nedbrutte jenter? (+)

Jeg må innrømme at det som gjorde at jeg plukket opp boka di først og fremst, var kapittelet om Angela Davis. Som barn på syttitallet var hun min store helt. Hvor mange av dagens studenter kjenner til Davis?

– Jeg skriver litt om dette i «Opprørerne». Boken følger et kurs jeg underviser i. For oss som var barn i Norge på 1970-tallet var Davis et velkjent ansikt. Jeg har lest Davis siden jeg begynte å studere filosofi, men første gang jeg foreleste over tekstene hennes, hva skjer? Jo, et par minutter inn i timen innser jeg at studentene, som er i begynnelsen av 20-årene, knapt vet hvem hun er. Og dét på en campus som er blant de mest mangfoldige i USA. Men filosof var hun – og det ser vi helt fra forsvarstalen hun holdt da hun var anholdt av FBI og sto tiltalt for mord til hennes nyere skrifter om amerikansk fengselssystem og palestinasaken.

Angela Davis er best kjent som borgerrettighetsforkjemper utenfor akademia. Hva er det som kjennetegner hennes blikk som filosof?

– Davis startet med franskstudier, men var først og fremst interessert i eksistensialisme. Siden byttet hun over til filosofi og studerte med blant annet Herbert Marcuse. Som filosof trekker hun på de europeiske klassikerne, men også på en prominent rekke av afrikansk-amerikanske filosofer og samfunnsteoretikere. Sosial urettferdighet er et gjennomgående tema for henne, enten det dreier seg om amerikansk rasisme, rasisme i andre former eller andre former for undertrykking. Davis gir oss et strålende eksempel på hvordan filosofien kan se ut hvis den med mot og kompromissløshet våger å innta en aktiv rolle i samfunnsdebatten.

Hvilken av filosofene i den nye boka di synes du det er mest spennende å snakke om til studentene? Og hvordan reagerer de?

– La meg ta det siste spørsmålet først: Studentenes overveldende entusiastiske reaksjoner på disse tenkerne var hovedårsaken grunnen til at jeg fikk lyst til å skrive «Opprørerne». Har jeg noen ‘favorittfilosofer’ her? Jeg tror ikke det – hver og én av dem bringer gode og originale innsikter til torgs. Men jeg jobber med Germaine de Staël for et nytt bokprosjekt, og sånn sett er hun en tenker det alltid er spennende å ta med inn i klasserommet.

Norske filosofistudenter har bedt om å få mer mangfoldige pensumlister. Er listene for filosofipensum i USA der du jobber blitt mer mangfoldige og sammensatte enn i Norge?

– Jeg kjenner ikke forholdene i Norge veldig godt. Men det jeg kan si er at pensumlister ved de gode universitetene i USA har blitt markant mer mangfoldige og sammensatte enn de var for en ti-femten år siden. Jeg vil anta at norske universiteter ikke har lyst til å henge etter. Det ville være heller bakstreversk i dag å hevde at det er et motsetningsforhold mellom mangfold og kvalitet.

Les også: Snart vil tusenvis av fattige nordmenn miste bostøtten og ekstra strømstøtte

Når reagerte du selv på at pensumlistene i filosofi var så mannsdominerte?

– Jeg hadde filosofi på videregående og gikk senere på Nansenskolen på Lillehammer. Men jeg tror det var da jeg tok magistergrad, som det het på den tiden, at jeg virkelig reagerte på at pensumlistene var så mannsdominerte. På den tiden leste jeg en del Hannah Arendt og var interessert i hennes tidlige arbeid om den romantiske tenkeren Rahel Levin Varnhagen. Men så var jeg samtidig så opptatt av filosofien at jeg gladelig kastet meg over Kant, Hegel, Marx og Nietzsche.

Kant, Nietzsche og Schopenhauer har uttrykt at kvinner ikke burde ha en plass i akademia. Var de ikke så kloke som man vil ha det til, eller?

– Det kan du spørre om! Studentene kan være nådeløse her. I «Opprørerne» skriver jeg for eksempel om hvordan en gruppe studenter dømte Nietzsche nord og ned som en incel-forfatter. Jeg ble fullstendig slått ut av den kommentaren. Men de har et poeng, gitt hva han skriver om kvinner. Jeg kommer ikke til å slutte å undervise Kant, Hegel og Nietzsche. Men vi må tørre å spørre oss hva det innebærer at så mange av de store europeiske filosofene hadde en så elendig tilnærming til kvinner – og det i en periode hvor det fantes en reell debatt om kvinners rolle i filosofien og samfunnet for øvrig.

Vi kan altså ikke skylde på at slike holdninger var vanlige i deres samtid?

– Vel, de inntok en bestemt posisjon med hensyn til kvinners vesen og rolle, og dét må de holdes ansvarlige for. Men det stopper dessverre ikke her. Det samme gjelder filosofiens rasisme, for eksempel. Her har de av oss som driver med europeisk filosofi en viktig jobb å gjøre: verken kvinnehat eller rasisme hører hjemme i filosofien og vi må tørre å diskutere hva det innebærer at så mange av de velkjente navnene på tross av bedre viten inntok det som selv i samtiden var posisjoner som hellet mot det reaksjonære.

Ikke for å hate, men hvem er den mest kvinnefiendtlige mannlige filosofen av alle?

– Konkurransen er sterk. Jeg tror vi må se hver av filosofene i sin egen kontekst: Hvilke diskusjoner deltok de i, hvilke kvinnelige filosofer omgikk de, og så videre. Men Schopenhauer er en sterk kandidat, og det på tross av at hans mor, i likhet med Platons mor, var en filosofisk anlagt tenker.

Hvorfor er det kvinnelige blikket viktig i filosofien?

– Min innfallsvinkel til kvinnenes tenkning er først og fremst historikerens. Med dette utgangspunktet virker det ganske enkelt forrykt at kun halve filosofihistorien, nemlig mennenes, skal fortelles. Noen av kvinnene i filosofien var feminister. Men kvinner kan også ta for seg andre ting. Kjønnsblikket er viktig av mange grunner. I den grad filosofien, i arven fra Kant, søker å besvare spørsmålet «Hva er et menneske?» virker det både urimelig og irrasjonelt å utelukke halve menneskeheten fra å ta del i samtalen.

Les også: Skrev bok om livet som fattig: – Lærte tidlig at det lønner seg å holde kjeft

Er etnisitet og hudfarge like viktig som kjønn i et fag som domineres av hvite, vestlige menn?

– Hvitheten i filosofien er utvilsomt et problem. Igjen er atskillig oppmerksomhet rettet mot dette i USA. Selv har jeg lært mye av å lese bell hooks refleksjoner over det å være afrikansk amerikansk student og senere akademiker. Mitt eget faglige utgangspunkt er europeisk filosofi. Slikt sett har det vært lærerikt for meg å inkludere afroamerikanske tenkere som Anna Julia Cooper og Angela Davis i undervisningen og forskningen min. Som jeg skriver om i Opprørerne, er dette tenkere som i hvert fall delvis ble lagt til pensumlistene mine etter forslag fra studentene. Studentene ligger ofte milevis foran oss ansatte på dette feltet og det ville være idiotisk å ikke ta innspillene deres på alvor.

Og så til slutt, noen faste spørsmål som alle får: Er det noe du kunne tenkt deg å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Utvilsomt. Jeg bor store deler av året i USA og både de siste årenes miljøprotester og Black Lives Matter-demonstrasjonene får meg opp fra skrivebordet. Jeg tør ikke tenke på hvordan det blir etter høsten valg. Det er slett ikke umulig at både høsten og vinteren blir en tid for demonstrasjoner. Akkurat nå? Da måtte det være Netanyahus krigsforbrytelser som ikke ser ut til å opphøre med det første.

Hvem ville du helst stått fast noen timer i heisen med?

– Jeg har lite lyst til å sitte fast i heisen, uansett hvor interessante medpassasjerene er. Men jeg hadde ikke hatt noe imot et par timers konversasjon med Angela Davis, selv om jeg kan tenke meg bedre omgivelser enn en heis. Hvis også døde filosofer kan regnes med, så kanskje Germaine de Staël. Men hun ville antakelig hamlet opp med heismontørene og fått tilkalt både heisekran og bygningsarbeidere før det var gått fem minutter…

Les også: Kjønnsforsker knuser myter om «tinderfisert sexkultur»

Les også: Donald Trump på bunn i ny undersøkelse: Kan bli tidenes verste president

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen