Nyheter

Ti prosent av barnehagebarn stammer. Men hvorfor stammer vi egentlig?

Rundt 50.000 nordmenn stammer, og det er flere menn enn kvinner som sliter med ufrivillige talestopp.

Stamming har forundret mennesker siden tidenes morgen. Allerede over 2000 år f.Kr. hogg egypterne inn symboler for stamming blant sine hieroglyfer, altså billedskrifttegnene de brukte.

Teoriene om hva som forårsaket stammingen har vært mange, og til tider ekstremt bisarre. Likeså behandlingen.

Hvorfor stammer vi egentlig?

Hippokrates, også kalt «legekunstens far», satte stamming i sammenheng med diaré. Ifølge legen Mercurialis, som levde på 1500-tallet, skulle man spise krydret mat, men holde seg unna bakervarer. Også måtte man være forsiktig med for stor erotisk utfoldelse.

På 1800-tallet fryktet man at stamming var smittsomt. Man opererte også tungene til stammende personer, som førte til at mange pasienter døde.

Siden har heldigvis forskning fått oss lenger vekk fra myter, og nærmere forståelse og rett behandling.

Nevrologisk og genetisk

– Det vi kan si med ganske stor sikkerhet, er at stammingen har et nevrologisk opphav, sier Hilda Sønsterud.

Hilda Sønsterud er logoped i Statped og førsteamanuensis ved Nord universitet.

Hun er logoped i Statlig spesialpedagogisk tjeneste (Statped) og førsteamanuensis ved Nord universitet, og har i mange år forsket på stamming og stammebehandling.

Ved hjelp av MR og andre hjerneavbildningsmetoder (for eksempel CT eller PET) undersøkes hjernens funksjoner.

– Takket være hjerneavbildninger, kan man nå se at hjernen til de som stammer, opererer litt annerledes eller har en annen struktur enn personer som ikke stammer.

Disse forskjellene i hjernen har forskere sett lenge, men fram til 2015 visst de ikke helt sikkert om disse forskjellene skyldtes at personene hadde håndtert stammingen over tid, eller om de var der fra fødsel av.

Litt «hva kom først av høna eller egget», med andre ord.

– For vi vet jo at hjernen er ganske plastisk, og kompenserer. Takket være et forskerteam i USA som undersøkte barns hjerner, og fant de samme ulikhetene, kan vi med større sikkerhet si at stammingen har et nevrologisk utgangspunkt. Det er altså ikke at vi er skremt som gjør at vi stammer. Også er det veldig genetisk betinga, siden opptil to tredeler av de som stammer, har en i familien som også stammer, forteller Sønsterud.

---

Hva er stamming?

  • En ufrivillig stopp i talen, som kan karakteriseres som atypiske brudd (blokkeringer, gjentakelser og forlengelser).
  • Skiller seg fra typiske talebrudd vi alle kan ha, som fyllord, tenkepauser og nølinger.
  • Om lag 50.000 nordmenn stammer. Rundt ti prosent av barn i barnehagealder stammer i perioder.
  • Flere menn enn kvinner stammer.

---

Ti prosent av barn stammer

Stamming er et relativt vanlig fenomen blant barn. Ti prosent av alle barn har det Sønsterud kaller tidlig barnestamming, men den opphører for opptil 90 prosent av dem etter hvert som de blir eldre.

Og, i utgangspunktet er det nesten like mange jenter som gutter som begynner å stamme.

– Men så er det guttene som fortsetter. Det er veldig interessant, og det er jo fristende å ha noen hypoteser.

For det er nemlig ikke helt klart for forskerne hvorfor forskjellen er så stor.

– Kan det være slik at kvinners hjerner kompenserer bedre enn mennenes? Uansett er det i hvert fall sikkert at det er flere menn enn kvinner som stammer i voksen alder, og det opereres med ulike forholdstall, for eksempel 4 til 1, eller 3 til 1. Jeg lurer likevel på om det er flere kvinner der ute som stammer, for kan det være slik at flere kvinner er «flinkere» til å maskere eller skjule stammingen sin? Det vet vi ikke, men her får kanskje forskningen etter hvert hjelpe oss med noen svar, sier Sønsterud.

Et annet interessant fenomen, er i hvilke settinger stamming oppstår. Mange pasienter opplever at de ikke stammer når de er alene, eller snakker med kjæledyrene sine.

– Straks en person opplever en sosial evaluering eller forventning, enten fra andre eller seg selv, om at de ikke må stamme, så gjør de selvsagt det. Jo større forventningene er om å ikke stamme, dess oftere kan stammingen hilse på.

Akkurat hvorfor det er slik, er uklart, men også her har Sønsterud en hypotese.

– Hjernen opererer med mange nettverk. Når vi synes det er ekstra krevende å snakke med noen, blir den kognitive eller emosjonelle belastningen større. Disse prosessene kan da «forstyrre» de nettverkene som påvirker den talemotoriske prosessen, sier hun, og eksemplifiserer:

– Man kan stivne til i kroppen, og for mange kan ekstra spenninger i musklene gi mer stamming. Den kan få følelsesmessige negative ringvirkninger. Personen kan snakke med seg selv eller hunden sin, og pludre og prate i vei. Men så får han en telefon fra sjefen, og plutselig står han bom fast.

Unngåelse vanskeliggjør

Sønsterud skrev sin doktorgradsavhandling om hva slags behandling som hjelper for hvem. Der fant hun at behandlingen hadde bedre effekt dersom den var tilpasset hver enkelt pasient, og at faktorene som spilte inn ikke bare handlet om stammemønster.

– Interessant nok betydde personens stammemønster ikke så mye i vurderingen. Det var mer de personlige variablene som gjorde at behandlingstilnærmingene hadde ulik virkning og effekt, forteller hun.

En annen faktor som ble bekreftet i studien hennes, var i hvilken grad personen unngikk situasjoner eller ord, viste en mye sterkere sammenheng med personens livskvalitet, enn hvor ofte personen stammet. Altså hvor mye man unngikk situasjoner for å slippe å stamme.

– Jo mer unngåelse personen hadde i livet, dess dårligere var livskvaliteten.

Hun fant heller ingenting som tydet på at hvor ofte personen stammet sa noe om hvorvidt stammingen opplevdes som et hinder eller ikke.

– En person med tilsynelatende flytende talepreg, og som de fleste ikke ante at stammet en gang, kunne oppleve det som et stort hinder at han tenkte på stamming hver gang han åpnet munnen. En annen med hørbar stamming, hvor andre kanskje tenkte «du sliter mye og har det sikkert tøft», opplevde ikke stammingen som så vanskelig.

Sønsterud opplevde at såkalt oppmerksomhetstrening, eller nærværstrening, hadde god effekt. Hun fikk pasientene til å øve på å bli oppmerksom på kroppens signaler og spenningsnivå.

– Bare det å få personen til å bli mer bevisst på hvor pusten er i kroppen når han snakker, kan utgjøre en forskjell. Behandlingen min er mer kroppsbasert, nettopp fordi stemmen vår er avhengig av å ha en kropp som kan gi god pustestøtte. Bevisstgjøringen kan bidra til en bedre talehåndtering for mange, sier hun, og utdyper:

– Man kan ikke nødvendigvis bare velge å ikke være engstelig, men personen kan likevel trene på en bedre stresshåndtering. Mange får etter hvert en roligere tilstand i kroppen, spesielt i stressede situasjoner. Dette er noe jeg har med meg i min egen praksis som logoped, der jeg følger både ungdom og voksne som stammer.

Store forskjeller

For mange kan stammingen oppleves som kompleks og sårbar, sier Sønsterud. Det tror hun kommer av at måten vi uttrykker oss på, har mye med vår personlighet å gjøre.

– Vi gjør fortløpende vurderinger av hverandre, inkludert måten vi snakker på. Opplever vi å komme til kort her, rammes vi lett. Å ikke få delt tanker, som kanskje er både gode og smarte, fordi en stammer, er veldig frustrerende.

Hun trekker fram eksempler som at elever kanskje lar være å dele sin kunnskap i klasserommet, fordi de er redde for å bli vurdert som mindre kompetente.

– En skal aldri undervurdere stammingens innvirkning på livet. For noen kan stammingen gi ekstra utfordringer og flere negative og følelsesmessige ringvirkninger. For andre kan det oppleves som en liten bagatell og ikke noe hinder. Her er det store, individuelle forskjeller, og sånn får det bare være.

---

Sønsteruds tips til en god stamme-samtale

  • Se an situasjonen, og vær følsom på kontekst. Om et barn strever med å si et ord, kan man anerkjenne mer enn å prøve å overse eller opptre kunstig: «Nå ser jeg at det er vanskelig å få ut ordene, men likevel sier du det du tenker!».
  • Ikke vær redd for å respondere feil. Man kan si at man skjønner at man var raskt ute med å ta over ordet, og beklage.
  • Vær heller ikke redd for å bruke ordet stamming. Vi må alminneliggjøre stammingen i enda større grad. Jo mer naturlig vi forholder oss til stamming, dess mer opplever personen seg anerkjent og sett som den personen den er.
  • Å overta en ytring når to personer snakker sammen, er nokså vanlig. En studie viste at personer som snakker med personer som stammer, kan bli ekstra engstelige for å avbryte. Selvsagt skal man i all hovedsak vente og ikke avbryte hverandre, men kanskje kan vi være mer kontekstsensitive sånn at enkelte samtalesituasjoner ikke virker så unaturlige.

---

Nyeste fra Dagsavisen.no: