Christian Strand: – Alle adopterte har sin egen historie

---

Nyhetsintervjuet

• Mandag 27. november var det premiere på NRK-serien Gitt bort. Serien introduserer flere mennesker som ble adoptert til Norge som barn fra ulike land.
• En av de er NRKs programleder Christian Strand, som i 40 år ikke tok stilling til sin adopsjonshistorie. Han ble adoptert fra Indonesia da han var 3 måneder gammel av Dagsavisens tidligere sjefredaktør Arne Strand (1944–2023) og hans kone.
• I serien undersøker Christian både sin egen historie og også debatten rundt utenlandsadopsjon.

---

– Hvordan føles det at hele Norge nå kan se noe som jeg formoder er en ganske personlig reise?

– Det er krevende å vise sårbarhet. Jeg håpet at serien skulle få folk til å kjenne på noen av de samme tingene som jeg gjorde underveis i prosessen. Det kan være å gå inn i ting man frykter, eller være redd for å gjøre, det å ta en stor prat med mamma eller pappa. Så det å vise hele den prosessen og hele den sårbarheten som ligger i det, har vært veldig krevende. Men det er det nok mange som kan kjenne seg igjen i.

– Du startet ikke ut med å være kritisk til adopsjon, så hva var motivasjonen for å dokumentere din og andres historie?

– Min vei inn i å lage denne serien har vært min personlige historie, min personlige erfaring. Jeg var mye mer opptatt av å fortelle hva jeg har kjent på og følt og gi noen refleksjoner og betraktninger rundt det, i stedet for å ligge i ytterkantene, der hvor debatten kanskje ligger i dag. Målet mitt er å gå i nyanser og samtidig prøve å gi en større forståelse av hva det vil si å være adoptert. Det handler ikke bare om min biologiske slekt, men også forholdet her hjemme i det livet jeg har.

– Hvordan har ditt syn på utenlandsadopsjon utviklet seg fra start til nå?

– Jeg tror at jeg har fått mer kunnskap om andre sider av utenlandsadopsjon underveis i denne prosessen. Det har gitt meg noen nye tanker, nye refleksjoner, som jeg ikke hadde før jeg begynte med serien. Samtidig har det gitt meg en større forståelse for de som har et helt annet syn eller en helt annen opplevelse enn det jeg har hatt. Noe av det som har vært viktig for meg i serien er at alle adopterte har sin egen historie og alle adopterte har sitt eget perspektiv på eget liv. Skal jeg finne ut mer om hvor mitt liv startet, så gjelder det kanskje meg i dag, men kanskje ikke alle som er adoptert.

– Hva er det for noen nye tanker og refleksjoner?

– Gjennom å møte Priyangika Samanthie i serien så har jeg forstått mer av hvordan det er å lete etter sin biologiske mor når man skjønner at adopsjonen ikke har foregått riktig. Hun skulle ikke vært gitt bort. Det å lære henne å kjenne og se hvordan det har påvirket henne har gjort stort inntrykk. Det har lært meg at adopsjon er komplisert og ikke svart hvitt. Det er ikke et spørsmål med ett svar.

– Det er flere adopterte som søker innsyn i deres adopsjonspapirer. Hva tenker du om at det blir mer samtale rundt temaet?

– Jeg syns det er veldig fint at det blir mye mer samtale rundt det å være adoptert. Og det at Norge driver med adopsjon, at de har gjort det i mange år, og at vi også fremover kommer til å ha unge nye adoptivbarn. Jeg ønsker jo all dialog og debatt rundt det, og jeg håper at serien kan være i en nyanse i det, og kanskje kan være en samtalestarter om tematikken, som ikke har blitt så mye belyst.

[ Debatt: Når barn blir business ]

– Har det vært et tema som har vært oversett eller tabubelagt?

– Nei, jeg føler ikke det har vært oversett, men jeg tenker kanskje at det har ikke vært et tema det har blitt snakket så mye om. Men jeg husker at moren min har lest om adopsjoner som foregått feil, det har jeg opplevd siden jeg var ung, men det har ikke vært så mye snakk om hvordan det er å være adoptert eller hvordan det føles. Så det håper jeg at jeg kan gi et større perspektiv på.

---

Adopsjon under granskning

• I år har Bufdir mottatt over 340 forespørsler om innsyn i utenlandsadopsjoner. I 2020 var det under 70 personer som gjorde det, skriver NRK.
• Priyangika Samanthie, som er med i serien, forteller om sin egen adopsjonshistorie at det var en kidnappingssak. I filmen Veien hjem fra 2022 ser vi Samanthie fylle hullene i adopsjonspapirene og familiehistorien.
• I slutt oktober avslørte VG at politifolk på Madagaskar krever bestikkelser for å gjøre sin del av jobben når barn adopteres til utlandet. Norge er blant landene som har adoptert fra Madagaskar.
• 10. november varslet Bufdir at de vurderte midlertidig stans i alle adopsjoner fra utlandet, etter en rekke avsløringer om ulovlig adopsjon.
• I desember skal et offentlig utvalg nedsatt av regjeringen i sommer granske utenlandsadopsjoner. Formålet er å få svar på om det har skjedd ulovlige eller uetiske forhold i forbindelse med utenlandsadopsjoner til Norge.

---

– Hva er noen utfordringer man kan møte som adoptert?

– Jeg tror at en av de store utfordringene man kan kjenne på når man er adoptert er at man kan famle etter å finne identiteten sin. Dette kan komme ut i uttrykk av angst og depresjon slik en studie av Kjersti Grinde Sathish fra Vitenskapelig høgskole, peker på. Jeg har vært heldig: Jeg har ikke kjent på så sterke og opprivende følelser, men jeg vet at mange har det. Jeg tror også mange kan kjenne på at de ikke ønsker å stille så mange spørsmål rundt biologisk familie fordi de er usikre på hvordan foreldrene skal reagere.

– I serien sier faren din at det har vært viktig for ham at du skulle føle deg norsk, så jeg tenkte jeg skulle spørre deg litt om norskhet som begrep. Hva betyr det og har det endret seg i denne prosessen?

– Jeg tror jo at det å være norsk har endret seg veldig mye fra 80-tallet. Da betydde det nok mest å være en del av folket, ta del i de samme tingene og ha de samme verdiene. Ikke på en måte presse på meg en indonesisk kultur eller miljø eller gjøre meg mer indonesisk enn det jeg var komfortabel med. Og samtidig så har det for meg handlet om å være en helt vanlig gutt og i den forstand lære seg å skrive godt norsk, være med på de tingene som vennene mine gjorde, og ikke gjøre meg til en som var mer indonesisk enn det jeg ville og tenkte. Men underveis har jeg da blitt mer nysgjerrig på det og blitt mer åpen for at det kanskje kunne få en plass i livet mitt.

– Er du glad for den tilnærmingen i dag?

– Jeg er veldig glad for at mamma og pappa valgte den tilnærmingen. Det fungerte veldig godt for meg. Jeg hadde jo en oppvekst hvor jeg passet godt inn i skolemiljøet og idretten. Jeg fikk mestre barne- og ungdomsårene. Jeg tror jeg ikke var klar til å ta imot noe, jeg hadde jo ikke tenkt noe på den kulturen jeg kom fra.

[ Arne Strands journalistpris er delt ut for første gang ]

– Hvilken rolle spiller biologi i familierelasjoner, tenker du?

– Da jeg var liten lurte jeg på om det kanskje fantes en søster eller en bror et sted i verden. Jeg har hatt en fantastisk oppvekst med mamma og pappa her hjemme, der jeg har vært trygg. Men jeg var enebarn, så jeg tror at det å muligens ha søsken har vært noe det var plass til å snakke om i oppveksten min. Fordi det kunne ha vært fint og vennene mine hadde det. Nå har jeg blitt pappa selv, og mine to barn har jo et sterkt og fint brødreforhold, det tror kanskje er det jeg tenkte på da jeg var barn.

– Men har man en spesiell forbindelse bare på grunn av biologi?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg har jo kjent den sterke følelsen til mamma og pappa her hjemme, det handler om kjærlighet. Jeg tror at det som familie og biologi kanskje handler om, er at man søker svar og om nysgjerrigheten du har, tanken om hvordan livet ditt egentlig startet og hvordan det kunne ha vært.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Bufdir vurderer midlertidig stans i alle adopsjoner fra utlandet ]

[ Hvem er hvem i «Makta»? ]