Hvem er hvem i «Makta»?

Den første delen av «Makta» kom på NRK 29. oktober, og ble en umiddelbart en kritikerrost snakkis. Den andre delen har slippdato 7. januar. «Spreke og overraskende fortellergrep» skrøt Dagsavisens anmelder, som gjorde det helt klart at dette på ingen måte er en politisk dokumentar fra 1970- og 1980-tallets indre liv i Arbeiderpartiet.

«Makta» er en miks av fiksjon og historie – basert på «sannhet, løgn, og dårlig hukommelse», som serieskaperne formulerer det. Men alle karakterene i serien er likevel basert på virkelige mennesker. Men husker vi noen av dem?

Politisk hukommelse

Er du født før ca. 1980, så kan du i teorien huske at Gro Harlem Brundtland Brundtland var statsminister i Norge. Du husker kanskje hvordan hun ser ut og du kan muligens komme med en liten parodi på den myndige stemmen hennes.

Du kan nok også lete fram den tidligere Ap-lederen Reiulf Steen (1933–2014) fra den politiske hukommelsens mørke, og vagt huske at var noe med ham og Gro og en møbelhandler fra Jessheim. Og når Jens Stoltenberg (64) dukker opp som ung og langhåret AUF-er i «Makta», så vet du nok ganske sikkert at han i dag er generalsekretær i Nato. Da husker du nok også at den tidligere AUF-lederen Thorbjørn Jagland (73) for ikke så altfor lenge siden var generalsekretær i Europarådet. Både Stoltenberg og Jagland har vært statsministre, og var i noen år i beinhard maktkamp om lederskapet i partiet. Mens Jagland var Ap-leder fra 1992 til 2002, ledet Stoltenberg partiet fra 2002 til 2014.

Men når TV-serien «Makta» introduserer gamle Ap-politikere som Trygve Bratteli og Odvar Nordli, så kan det hende at det stopper opp (med mindre du er en politisk historie-nerd). For de som er født etter 1980 er nok disse hardt prøvede Ap-politikerne og de andre skikkelsene i serien fullstendig ukjente. Men fortvil ikke! Her kommer en oversikt over de mest sentrale karakterene i «Makta»- slik de var i virkeligheten.

Gro Harlem Brundtland (84)

Selveste hovedpersonen i «Makta» er Gro Harlem Brundtland. Hun ble Norges første kvinnelige statsminister i februar 1981. Da var hun en 41 år gammel, fremadstormende politiker som allerede hadde rukket å gifte seg med statsviteren og Høyre-mannen Arne Olav, føde fire barn, utdanne seg til lege, være miljøvernminister og klatre helt til topps i Ap. Ble nestleder i partiet i 1975 og partileder i april 1981. Da høsten kom, tapte hun og Ap valget, og Høyres Kåre Willoch & co. overtok regjeringskontorene.

I 1986 ble Willochs regjering felt og Gro ble statsminister på nytt, denne gangen for den verdensberømte «kvinneregjeringen». (Det betydde at åtte av 18 statsråder var kvinner).

Hun var statsminister i tre år, ble avbrutt av et kort mellomspill med den borgerlige Syse-regjeringen, men fra 1990 til 1996 framsto Gro som den suverene, mektige statsministeren, selveste «landsmoderen».

Da hun selv tok regi og gikk av 23. oktober 1996, var det ingen som skjønte hvordan det skulle gå med Norge uten Gro. Etter det var hun leder for Verdens helseorganisasjon (WHO), omga seg med all verdens statsledere og ble internasjonal kjendis, før hun ble pensjonist i 2003. I dag er hun bosatt på Bygdøy og har nettopp tiltrådt som ferskt Ap-medlem i Oslo bystyre.

Reiulf Steen (1933–2014)

Karismatisk Ap-politiker, kjent for å være internasjonalt orientert, nytenkende og ideologisk sterk. God til å skrive, god til å tale. Han kom fra små kår i Hurum i Buskerud, og ble valgt til nestleder i Hurum Arbeiderparti allerede som 14-åring. Etter noen år som fabrikkarbeider og journalist begynte han å klatre oppover i partiapparatet. Han ble AUF-leder, nestleder og i 1975 partileder, men han måtte altså dele makten med Odvar Nordli som ble statsministerkandidat. I sin selvbiografi «Maktkamp» fra 1989 forteller han om da han på 1960-tallet følte seg skvist i maktkampen mellom partiets to store skikkelser, partileder og statsminister Einar Gerhardsen, og den mektige partisekretæren Haakon Lie. I samme bok forteller han om sine egne maktkamper på 1970-tallet, da han samtidig slet med alkohol og depresjoner.

Til å begynne med, i 1975, var han og nestleder Gro Harlem Brundtland gode venner og litt av et politisk radarpar. Senere ble det iskaldt og bittert mellom dem, blant annet fordi nestleder Brundtland måtte dekke over for ham når Steen havnet utpå med alkohol og ikke greide jobben sin. Samtidig har Steen hevdet, sist i Hans Olav Lahlums biografi fra 2019, at det en periode var «et erotisk forhold» mellom ham og Brundtland på 1970-tallet, noe hun alltid har benektet.

På slutten av 1970-tallet utviklet det seg beinhard maktkamp i Ap som involverte både Steen, Brundtland, Nordli, en rekke andre Ap-folk og flere journalister og redaktører i A-pressen.

Maktkampen endte med Nordlis avgang som statsminister, og Steens avgang som partileder. Gro Harlem Brundtland overtok etter hvert begge rollene, og makten i Ap var igjen samlet hos en person.

Senere var Reiulf Steen stortingsrepresentant i flere perioder, og i noen år Norges ambassadør i Chile. Det var der han fikk stilt diagnosen unipolar depresjon. De siste årene han levde slet Steen med Parkinsons.

Ellen Marit Gaup Dunfjeld (1944–1991)

I første episode av andre del av «Makta» møter vi den taleføre aktivisten Ellen Marit Gaup Dunfjeld fra Maze i Finnmark. Sammen med 12 andre samekvinner og en liten jente på fem år okkuperte hun statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor vinteren 1981, i protest mot Ap-regjeringens beslutning om å bygge ut Altaelva.

Okkupasjonen startet på samenes nasjonaldag, 6. februar, bare to dager etter at Brundtland hadde tiltrådt som Norges første kvinnelige statsminister. Da hadde striden om utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget rast i flere år, med store demonstrasjoner og lenkegjenger i Stilla i Alta. Bare noen uker før hadde politiet gått til Norges største politiaksjon i fredstid, og fjernet rundt 800 demonstranter.

Utenfor Stortinget hadde en gruppe samiske menn startet sultestreik, og samekvinnenes avtalte besøk på den nye Statsministerens kontor var et siste, desperat forsøk på å appellere til Gro Harlem Brundtland, ikke bare som statsminister, men også «som kvinne og mor».

Men Brundtland forklarte saklig at hun ikke kunne stoppe utbyggingen, og forlot møtet etter kort tid. Samekvinnene ble værende på kontoret. Til stor mediedekning holdt kvinnene stand i rundt 18 timer, før de ble båret ut av kontoret av politiet.

Det var særlig den da 36 år gamle Ellen Marit Gaup Dunfjeld som førte an og uttalte seg til pressen med kraftfull retorikk. Hun var datter av en reindriftssame, journalist, forfatter og politisk aktivist. Senere fikk hun tale samenes sak både hos paven i Roma og i FN i New York. Hun døde av sykdom i 1991.

Kåre Willoch (1928 – 2021)

«Da var det oss, fru Brundtland!», sier Høyres leder Kåre Willoch i andre del av serien, med sin karakteristiske blanding av elskverdig høflighet og nedlatenhet. Willoch var Høyres leder under stortingsvalgkampen høsten 1981, der han for første gang møtte sin politiske hovedmotstander Gro Harlem Brundtland i rollen som fersk statsminister og Ap-leder. Begge kom de fra Oslos vestkant, Brundtland fra Bygdøy og Willoch fra Bestum, men av type framsto Willoch som selve prototypen på en veloppdragen, velkledd høyremann fra Oslo vest. Aldersforskjellen mellom dem var også ganske stor, Willoch var med sine 53 år over ti år eldre enn Brundtland. Han var også mye mer erfaren enn den nye statsministeren. I 1981 hadde han allerede hatt plass på Stortinget i 24 år, og vært handelsminister i to ulike borgerlige regjeringer.

Utover 1980-tallet kjempet de to frontfigurene for landets to største partier mot hverandre i mange TV-debatter, som var så underholdende at de i ettertid bare ble omtalt som «de legendariske Gro & Kåre-debattene». Kombinasjonen av Brundtlands saklige hissighet og Willochs elegante og veltalende, men provoserende stil var uslåelig. I mange år var det politiske Norge delt i to: De som heiet på Willoch, og de som heiet på Gro. De som heiet på Willoch, syns Gro virket sint og sur og byråkratisk, mens de som heiet på Gro irriterte seg grønne over det de så som Willochs overbærende og nedlatende mansplaining og stadige påminning om at Gro var kvinne, ved å kalle henne nettopp «fru Brundtland».

Diskusjonen mellom dem tok egentlig ikke helt slutt før Willoch døde i 2021, 93 år gammel. De kranglet videre i sine memoarer og når de møttes i talkshow, og ble for eksempel aldri enige om omstendighetene rundt Willochs avgang som statsminister i 1986, da det het at hans regjering ble felt etter et kabinettsspørsmål på bensinavgiften.

Willoch fikk likevel fem år som statsminister. Han surfet på den første, store høyrebølgen og vant suverent valget over «fru Brundtland» i 1981 med hele 31, 7 prosent av stemmene. Han dannet en ren Høyre-regjering med KrF og Senterpartiet som parlamentariske støttepartier. De neste årene gjennomførte Willoch-regjeringen flere store reformer, som blant annet førte til ny åpningstidslov, NRK-monopolets fall og privatisering av helsetjenester.

I sine eldre år ble Kåre Willoch faktisk populær også blant de som heiet på Gro i Gro & Kåre-debattene. Han ble en tydelig kritiker av Israels politikk overfor palestinerne, var opptatt av barnas kår, klima og menneskerettigheter. Er du født etter 1980, er det nok denne myke Kåre Willoch du husker, han med lite hår og et lite, sjarmerende, og nesten blygt smil inn i kamera.

Trygve Bratteli (1910–1984)

Den første delen av serien starter i juni 1974, da daværende statsminister Trygve Bratteli gikk ut i pressen og sa at han snart ville trekke seg som Aps partiformann (som det het på den tiden). Han gjorde et intervju med Arbeiderbladets journalist Arne Strand, der han uttalte at han ville trekke seg som partileder på landsmøtet våren etterpå. «Det er en grense for hvor langt mine krefter rekker», sa den aldrende Bratteli. Dette intervjuet utløste den første av flere maktkamper som «Makta»-serien handler om.

Bratteli var ellers kjent som en pragmatisk, alvorlig og reservert mann med karakteristiske øyenbryn, som hadde vært motstandsmann under krigen og hatt det hardt i tyske konsentrasjonsleirer. Han satt på Stortinget for Oslo fra 1950 til 1981, og hadde statsrådsposter i regjeringene til både statsminister Oscar Torp og statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987). Den siste har noen få, men minneverdige scener i «Makta».

I 1965 overtok Bratteli som Ap-leder, og ble selv statsminister fra 1971-1971, og i perioden 1973–1976. (Han gikk av og kom senere på igjen etter at Ap leder nederlag med nei til EF i folkeavstemningen i 1972).

Intervjuet med Arbeiderbladet (som Dagsavisen het før) i 1974 vakte enorm oppsikt, og folk begynte straks å posisjonere seg rundt ham for å overta makten i partiet. Da Bratteli gikk av som partileder på landsmøtet våren 1975, ble Ap-ledelsen delt i to: En partileder og en statsministerkandidat, på tross av at Bratteli ennå ikke hadde trukket seg som statsminister. Det ga ham et sjokk han visstnok aldri kom over. Han ble sittende i en slags vond «på oppsigelse»-situasjon, og det ble såpass turbulent rundt ham i partiet at Bratteli endte med å gå av som statsminister allerede i januar 1976.

Senere skrev Bratteli en rekke bøker, der særlig den prisbelønte boka om hans opphold i konsentrasjonsleirene, «Fange i natt og tåke» (1980) ble en bestselger.

Odvar Nordli (1927–2018)

Hvis du er født før ca. 1970, er det godt mulig at du husker tiden da denne mannen var statsminister i Norge. Det var han som ble pekt ut som statsministerkandidat på det høydramatiske Ap-landsmøtet i 1975, der to fløyer sto knallhardt mot hverandre.

Nordli var fra Stange i Hedmark, hadde tunge, triste øyne, og var ellers en sindig, men folkekjær revisor. Han var statsråd i begge Brattelis regjeringer, og det ble han som fikk overta som statsminister etter Bratteli i 1976. Men dette delte lederskapet var et kompromiss, for Nordli posisjonerte seg opprinnelig også for å bli partileder, og maktkampen mellom ham og hans rivaler skal ha vært en av de mest intense personstridene i Aps historie. Forholdet mellom Nordli og Bratteli var heller ikke godt etter dette.

Nordli styrte Norge i fem år, fra 1976 til 1981. På slutten av statsministerperioden slet både han og partiet med vanskelige saker i regjeringen og med høyrebølgen som fosset fram på slutten av 1970-tallet. Partiet var ikke i takt med tiden, og Nordli ble mer og mer preget av sykdom (grusom klasehodepine). Samtidig vokste kritikken mot ham i egne rekker, og det var flere som så at han snart gikk av. Sykdommen plaget ham mer og mer, men hans avgang ble framskyndet av en artikkel fra Arbeidernes Pressekontor, som siterte kilder i Ap som hevdet at statsministeren snart kom til å gå av. Saken kom på forsiden i Arbeiderbladet, med tittelen: «Nordlis helse kan gi skifte». Dette visste ikke Nordli noe om, og han følte seg presset til å trekke seg. Den neste maktkampen i partiet kom til å handle om Nordlis etterfølger som statsminister – og en ny partileder. Nordli gikk av som statsminister i februar 1981, og gikk rett videre til jobben som fylkesmann i hjemfylket Hedmark.

Senere var Nordli i mange år medlem av Nobelkomiteen.

[ Familien til Friends-stjernen Matthew Perry: – Vi er knust ]

Møbelhandleren på Jessheim (1925–1996)

Sommeren og høsten 1989 snakket «alle» plutselig om en møbelhandler fra Jessheim, etter avsløringer i NRK og flere aviser. I juli skrev Arbeiderbladet at møbelhandler Arvid Engen spilte en sentral rolle i 1970- og 1980-tallets maktkamper i Norges største og mektigste parti.

[ Vår oversikt over de beste seriene på NRK TV ]

Denne møbelhandleren på Jessheim framstår som den kanskje merkeligste figuren i norsk politisk historie. Engen var faktisk en ekte møbelhandler. Han var medlem i sitt lokale Ap-lag i Ullensaker, men hadde på ingen måte sentrale verv i Ap. Likevel hadde han et stort og mektig kontaktnett i partiet, og han hadde et spesielt nært bånd til Reiulf Steen.

Engen fikk betroelser om interne forhold i partiet per telefon fra Reiulf Steen, som ble tatt opp på bånd. Steen skrev også åpenhjertige brev om Aps interne forhold til Engen. De juicy detaljene og Steens krasse personkarakteristikker av blant andre Gro Harlem Brundtland, ble formidlet videre til politiske journalister, som fikk store oppslag.

Høsten 1989 kom Steen med sin bok «Maktkamp», som handlet mye om hans forhold til møbelhandleren. Etter det kom en hel bok om møbelhandleren selv, med tittelen: «Edderkoppen. Historien om en møbelhandler». Der går det fram at forfatterne mener Engen også hadde hatt betydelig kontakt med norsk overvåkingspoliti. Etter hvert forsvant Engen helt ut av offentligheten. Han døde i oktober 1996, for øvrig bare noen dager før Brundtland gikk av som statsminister for siste gang.

De som lever

Andre politiske karakterer som dukker opp i «Makta», og som i likhet med Gro Harlem Brundtland fortsatt lever i beste velgående, er tidligere Ap-statsråd Sissel Rønbeck (73), journalist Eva Bratholm (70), tidligere journalist og statssekretær Per Vassbotn (81), samt Ivar Leveraas (84). Den siste var partisekretær i Ap i de stormfulle årene 1975–1986.

[ Se en god serie på Netflix ]

De som er borte

Resten av rollelista baserer seg på politikere som nå har gått ut av tiden. Det vil si, der finner vi også en tidligere LO-leder, tøffingen Tor Aspengren (1917-2004), som også var sentral i ulike maktkamper på Youngstorget. Der er tidligere NRK-sjef Bjartmar Gjerde (1931-2009), som var statsråd i både Bratteli og Nordlis regjeringer, og som ble Norges første oljeminister.

Da han gikk av som kringkastingssjef i 1989, overtok en annen figur fra «Makta» ledelsen i NRK, nemlig Einar Førde (1943-2004). Før det satt han på Stortinget for Ap, var partiets nestleder i åtte år, og parlamentarisk leder i tre år.

Også tidligere partisekretær Ronald Bye (1937–2018) er borte nå. Han overtok som partisekretær etter Haakon Lie i 1969, og var aktiv på Youngstorget fram til 1975. Der lærte han mye om maktkamp og politisk overvåking av folk på venstresiden. Senere ble han forfatter av en rekke bøker blant annet om dette, som selvbiografien «Sersjanten» (1987). Thorvald Stoltenberg (1931-2018), husker nok folk født både før og etter 1980. Men den tidligere diplomaten og forsvars- og utenriksministeren var nok de siste årene mest kjent som far til Camilla, Jens og Nini.

[ Se en god serie på HBO Max ]

Herbjørn Sørebø (1933-2003 og Arvid Jacobsen (1938–2014) er to politiske journalister som dukker opp i «Makta». Sørebø var NRK-kjendis og forfatter, mens Jacobsen ble noe av en politisk aktør da han overtok som A-pressens Oslo-kontor i 1977. I 1979 skrev han et brev til partisekretær Ivar Leveraas der han foreslo å fjerne Reiulf Steen og Odvar Nordli, og sette inn i Gro Harlem Brundtland i stedet. Dette ønsket fikk han oppfylt to år senere. Han ble senere redaktør i Arbeiderbladet, men gikk av i 1994 for å jobbe i Advokatforeningen.

Og nei, vi har ikke glemt Rolf Hansen (1920-2006). Den tidligere forsvarsministeren og miljøministeren som flere så for seg skulle bli ny statsminister etter Odvar Nordli i 1981.

Men hvem vant også den maktkampen, mot Hansen? Gro Harlem Brundtland, selvsagt.

[ Ekspert: – Russland og Putin har helt klart undervurdert Zelenskyj ]

---

Fakta om «Makta» på NRK

TV-serie i 12 episoder som handler om maktkamp i Ap på 1970- og 1980-tallet, skapt av Johan Fasting, Kristin Grue og Silje Storstein.

Produsenter for serien er Vilje Kathrine Hagen i Motlys og Camilla Brusdal i Novemberfilm.

Premiere på del 1 på NRK 1 og NRK TV 29. oktober 2023. Del 2 kommer i januar 2024.

---

Kilder: Mediearkivet Retriever, Dagsavisen, Wikipedia, Store Norske Leksikon, Lahlum, Hans Olav: «Reiulf Steen. Historien, triumfene og tragediene» (2019), Steen, Reiulf: «Maktkamp» (1989)

Brundtland, Gro Harlem: «Mitt liv 1939-1986» (1997)