Hvermannsens død

Du har vært omgitt av dem hele livet. Gamle klassekamerater. Venner. Kolleger. Familie. Naboer.

Hansen. Johansen. Olsen. Larsen. Andersen. Pedersen. Det er Norges seks mest brukte etternavn. Til sammen teller de over 200 000 navnebærere her til lands.

Men det blir stadig færre.

I oppgangen min på Torshov på Oslos østkant er det åtte postkasser, og inntil nylig var halvparten merket med et sen-etternavn. Men så en dag forsvant Olsen fra postkasseskiltet og ble erstattet av et gammelt dansk slektsnavn fra 1500-tallet.

Og når jeg tar en titt på klasselista til datteren min, slår det meg. For i en klasse med 27 elever på en videregående skole i Oslo sentrum finnes kun fire elever med et sen-navn. Og alle har det som mellomnavn. Én elev har sen-navn som siste ledd i et bindestreksnavn.

Men i Aftenpostens dødsannonser finner jeg dem. Av 19 døde en dag i oktober, har nesten halvparten et sen-navn. Så hva er det egentlig som skjer?

Dør sen-navnene ut med gamle fru Pedersen nedenunder?

– Dramatisk nedgang

– Ja, dette har jeg jo regna voldsomt på, forteller Ivar Utne på en telefonlinje fra Universitetet i Bergen. Han er språkforsker, navneekspert og har blant annet gitt ut boka «Hva er et navn?».

– Gårdsnavn holder seg jevnt. Danske og tyske navn som Cappelen og Fleischer går opp, disse navnene vil folk beholde. Og innvandrernavn går rett opp, det kommer stadig nye folk til landet.

– Og sen-navnene?

– De vanlige sen-navnene faller som en stein. Det går en bratt kurve nedover. I dag er det kun 14,5 prosent som får et sen-navn ved fødsel. Det er en dramatisk nedgang, fastslår Utne.

Til sammenligning: Av dagens 90-åringer har så mye som 30 prosent et sen-navn. Og som om det ikke var nok.

– På begynnelsen av 1900-tallet hadde minst halvparten et sen-navn i de store byene, forteller Ivar Utne.

– Og i Oslo var det nok enda flere, sannsynligvis 60–70 prosent. Sen-navn var et moderne byfenomen.

Men folka med sen-navn? De kom fra bygda.

[ Unge foretrekker engelsk: – Det er flere ord jeg ikke kan på norsk, basically ]

Patronymer, tilnavn og mye surr

En liten historietime må til. Før industrialiseringen og den store tilflyttingen til byene og andre industriområder, bodde folk flest på landet.

– Og på landet var det forskjell mellom hvilket navn folk brukte til daglig, og hva som sto i kirkebøkene, forklarer Ivar Utne.

– Folk kalte seg etter gården de bodde på, som Haugen eller Lien. Men like vanlig var det at de i bygda ble omtalt med et tilnavn, som viste hvem som var foreldre eller ektefeller.

Det var i tillegg geografiske forskjeller. På Vestlandet kunne Anna bli «Lars-Anna», når hun var datter av Lars eller gift med Lars. På Østlandet derimot, ble hun gjerne hetende «Anna hass Lars». Tilnavnet kunne også være fra mor eller kvinnelig ektefelle: «Eli-Ola», der Ola kunne være sønn av Eli, eller mannen til Eli.

Forvirra? Det blir verre.

– I kirkebøkene sto de oppført med patronymer med -sen og -datter etter farens fornavn, sier Ivar Utne.

Etternavnene skiftet dermed i takt med generasjonene, og det var kun søskenflokken som bar samme etternavn. Det er det som kalles et ekte patronym, etter latinske pater, altså far.

– Men disse kirkeboknavnene var lite brukt i dagliglivet, forteller Utne.

Gårdsnavn derimot, var vanlig over store deler av landet, men mest i Sør- og Midt-Norge, forklarer Ivar Utne. Men når flyttet folk på seg, byttet de også etternavn i daglig bruk. For gårdsnavnet fungerte mere som en adresse.

Fortsatt forvirra? Du er ikke alene.

– Frem til patronymene stivnet på slutten av 1800-og begynnelsen av 1900-tallet, var det i praksis mye surr, forteller Ivar Utne.

Han forteller om sin egen oldemor, Olea, som i kirkebøkene sto oppført som både Simensdatter, Simensen, Johannesen og Utne. Hun var gift med Johan Johannessen Utne.

– Det var fram og tilbake med navn etter farfar og fars fornavn, og kvinnene tok navn delvis etter mannen og delvis etter faren.

[ Kvinnene sluker fondsandeler: − Jeg trenger en god pensjon ]

Bønder i byen

Jo, det måtte bli orden i sakene. Navneloven kom i 1923, og slo fast alle måtte ha et fast etternavn. Fra nå av skulle kvinnen ta mannens etternavn ved giftermål.

Den gamle tradisjonen med at folk på bygda kalte seg med gårdsnavn, ble med loven omgjort til faste etternavn.

– Men folk tok ofte med seg fars navn med sen-ending når de flytta til byene, i stedet for gårdsnavnet. Dette var blitt en moderne måte å gjøre det på, forteller Ivar Utne.

Man trengte ikke lenger båndet til gården, det navnet som fungerte som en adresse.

– I byen bodde borgerskapet med høyere sosial bakgrunn. Det var etterkommere fra innvandrede adelsmenn, offiserer og andre borgere, med faste etternavn fra land som Danmark og Tyskland, sier Utne.

– Dette var land som lenge hadde hatt tradisjonen med arvelige etternavn.

[ Over hele landet tar nordmenn frivillig kvelertak på hverandre: – En fysisk form for gruppeterapi ]

Tidlig på 1800-tallet hadde nemlig overklassen i Norge fått seg etternavn, skriver Ivar Utne i boka «Hva er et navn». I ettertida har disse navnene blitt regna som ekstra flotte, siden de som hadde navnene var rike, og hadde høy status i samfunnet.

Det var stedsnavn som Astrup og Cappelen, yrkesnavn som Møller, Fleischer og Meyer, og adelsnavn som Løvenskiold. Og sen-navn med dansk opphav, som Falsen, Nansen og Ibsen.

– Bygdefolket kvittet seg som oftest med gårdsnavnet da de kom til byen, for å skjule sin bygdetilhørighet, forklarer Utne.

– Sen-navn ble sett på som finere og moderne, og du ble byborger også i navnet.

Dermed krydde det av Hansen, Olsen og Pedersen i byene.

– Meget uheldig

I 1922 skrev den norske presten, skribenten og historikeren Olaf Olafsen boka «Norske slægtsnavne: deres oprindelse og historiske utvikling». Sen-navn hadde han ikke mye til overs for.

«Hvor mange findes vel i vort land, som bærer navnet Olsen? Eller Larsen? Eller Pedersen? De kan sikkerlig tælles i tusindvis. Disse og lignende navne er saa almindelige, at de er næsten at anse for fællesord, ikke egennavne, og det maa derfor være meget uheldig for en mand at bære det».

Hva han selv mente om å hete Olafsen, nevner han ikke.

Men det som er sikkert, er at flukten fra sen-navnene startet allerede tidlig på 1900-tallet, og økte på gjennom 30- og 40-tallet, forteller navneforsker Ivar Utne.

– Det ble upraktisk å hete det samme som alle andre. Og etter hvert, i takt med den nasjonale stemningen som bredte seg utover Norge, ble gårdsnavn oppfattet som fint.

[ Tre typer sult: Dette må du forstå for å kontrollere matsuget ]

Anonyme Andersen

– Det var jo veldig kjedelig å hete Andersen.

Da Sten Morten ble født i Bærum i 1976, fikk han, tradisjonen tro, etternavnet Andersen etter sin far. Den gang delte han navnet sitt med rundt 46 000 nordmenn. 46 år senere er det i overkant av 35 000 Andersen-er igjen, og navnet befinner seg på en femteplass over landets meste brukte etternavn. Men Sten Morten er ikke lenger en av dem.

I dag heter han Misund-Asphaug.

– Var det mange Andersen der du vokste opp?

– Nei, og det gjorde meg egentlig heller ikke noe å hete Andersen, forteller Sten Morten Misund-Asphaug.

Han var alene om både etternavnet og fornavnet sitt i klassen i det gamle industrisamfunnet Høvik i Bærum.

– Vi var tre Morten i klassen, så det var et større problem for dem.

– Du vurderte aldri å bytte etternavn?

– Nei. Men jeg husker jeg fablet litt om å gjøre det mer spennende. Å endre skrivemåten til Anderssøn, eller lignende.

Det ble med tanken. Men så møtte Sten Morten Tonje, de fikk barn – og skulle gifte seg. Tanken på et felles navn for hele familien gjorde seg gjeldende.

– Tonje nektet å bli en anonym Tonje Andersen, forteller Sten Morten.

– Og det kunne jeg jo i grunnen godt forstå.

[ Den ukjente kvinnelidelsen: Titusenvis er rammet, men mangler diagnose ]

En icebreaker

I fjor feiret de krystallbryllup, og Sten Morten kunne feire 15 år med nytt etternavn.

Løsningen de gikk for ble nemlig å ta kona Tonjes to gårds-etternavn, og legge til en bindestrek. De tre barna fikk samme etternavn.

– Nå er det bare vår familie som har denne navnekombinasjonen.

– Tok det lang tid å venne seg til det nye navnet, du hadde jo levd 30 år som Andersen?

– Nei, det gjorde i grunnen ikke det. Jeg er ikke en sånn person som knytter meg sterkt til ting heller, kanskje har det noe med det å gjøre. Det var liksom bare et navn.

– Du var ikke redd for at folk skulle oppfatte deg annerledes da? At det ikke var bra nok med Andersen?

– Absolutt ikke. Jeg har vært mer stolt egentlig, at jeg som en moderne mann tar konas etternavn, at vi ikke er så bundet av de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene.

– Men føler du deg annerledes etter at du byttet navn?

– Hmm. Jeg var aldri så knyttet til Andersen, og i dag føles det hele litt fjernt. Men Misund-Asphaug er jo et mye morsommere navn, mer eventyraktig. Så ja, jeg føler meg kanskje litt friskere.

[ Dette kan sabotere sexlivet – både for ungdom, voksne og eldre ]

Og med de nye etternavnene har han fått en helt ny opplevelse.

– Folk lurer på hvor etternavnet mitt kommer fra! Og begge de nye navnene har en historie, så de fungerer ofte som en icebreaker i møte med nye mennesker, forteller Sten Morten Misund-Asphaug.

– Ingen spurte meg noen gang om Andersen, for å si det sånn.

– En gang må være den første. Vet du hvor Andersen kommer fra da? Hvem var Anders i slekta di?

– Hehe, nei, det aner jeg faktisk ikke.

Spesielle nordlendinger

Akkurat det er ganske typisk, skal vi tro navneforsker Ivar Utne.

– Når det gjelder de mest brukte sen-navnene, har man gjerne ikke oversikt over hvem som er opphavet til det stivnede patronymet. Har man derimot et sjeldent sen-navn, er sjansen mye større for at du kjenner historien om forfaderen, forteller Utne.

– Vet du hvor Unosen kommer fra?

– Ja, selvsagt! Uno var min tippoldefar, som kom fra Sverige og slo seg ned i Saltdalen i Nordland.

Og har du et spesielt sen-navn, er sjansen stor for at det kommer fra nettopp Nord-Norge. Hvorfor det er sånn, skal vi høre litt mer om senere.

Men først. Sen-navnene etablerte seg nemlig ikke bare i byene. Flest personer med sen-navn i forhold til innbyggertallet, finner man nemlig i Troms, etterfulgt av Finnmark og Nordland.

Årsaken er sammensatt.

Noe handler om samene og fornorskningspolitikken de ble utsatt for.

– I Finnmark forlot samene sitt navn, og mange tok et sen-navn, som et ledd i fornorskningspolitikken. Det var delvis et pålegg fra myndighetene, og delvis et ønske om å ikke vise sin bakgrunn, forteller Ivar Utne.

[ Erika Nesteng kaster aldri mat: – Jeg fryser alle bitte små, rare rester ]

– Men hva med resten av Nord-Norge? Tippoldefaren min bodde jo på en liten gård, hvorfor tok familien et sen-navn?

– Folk hadde nok ikke så sterk tilknytning til gårdene sine, som på Østlandet. I Nord-Norge var sjøen den viktigste næringsveien for mange, og det var mer vanlig å kombinere fiske og jordbruk. Det kan ha ført til at folk ikke valgte navnet sitt etter der de drev sitt jordbruk.

Utne leter i statistikken sin.

– I Finnmark finner man sen-navn på de ti øverste plassene. Men hvis vi for eksempel beveger oss over til Vestlandet og Voss, må man ned til en 23. plass før man finner Hansen. Alt annet er gårdsnavn.

Han blar videre i tallene sine.

– Radøy, nord for Bergen. Der må du ned til 37. plass før du finner Thomassen.

– Hva er grunnen til det?

– Sen-navn ble ikke tatt i bruk på landsbygda, og det var heller ingen tilflytting den veien, forklarer Utne.

– Så sen-navn kom i byene – og i Nord-Norge. Og sånn er det fortsatt, forteller Ivar Utne.

Navnebytter i Nord-Norge

«Sen-navn er litt underklasse i forhold til stedsnavn». «Det er mye finere å ikke hete noe med -sen».

Sitatene er hentet fra Trine Sand Bakkens hovedoppgave «Fra Hansen til Figenschau». Hun undersøkte nærmere 4000 etternavnsendringer i Nord-Norge fra 1996 til 2000. De som hadde endret etternavn på grunn av ekteskap, var ikke med i navnematerialet.

– Mønsteret var at folk byttet ut vanlige navn til noe mer sjeldent, forteller Trine Sand Bakken på telefon fra Tromsø. Der er hun i dag lektor i norsk for internasjonale studenter på universitetet. Det er gått tjue år siden hun jobbet med hovedoppgaven, men hun husker godt hva hun fant ut.

– Det var de med vanlige sen-navn som byttet etternavn.

I undersøkelsen hennes falt sen-navn fra 58,9 % til 28,5 % etter navneendringene, altså en halvering.

Folk byttet eksempelvis fra Andersen til Mentzoni, Jensen til Lindqvist og Nikolaisen til Lundgren. Noen byttet også ut et vanlig sen-navn til et mer sjeldent.

– Men de som hadde et sjeldent sen-navn, ønsket å beholde det, oppdaget Sand Bakken.

[ Kunstig intelligens: Disse yrkene kan forsvinne helt eller delvis ]

Ibsen og Nansen

For er du en av de 138 her i landet som deler etternavnet ditt med Henrik Ibsen, så er du kanskje ikke så gira på å bytte det ut?

Eller er du en Nansen? Det er enda sjeldnere. Kun 26 personer deler etternavn med den kjente polfareren. Vi må tilbake til navneekspert Ivar Utne.

– Men hvem er Ib og Nan, egentlig?

– Ib er dansk for Jakob, forteller Ivar Utne.

– Og Nansen kommer fra danske Nanne, med eldre uklart tysk opphav.

I Oslo finnes både Omsens og Falsens gate, oppkalt etter eidsvollsmennene Christopher Frimann Omsen og Christian Magnus Falsen.

– Omsen og Falsen, er det også danske sen-navn?

– Omsen har kommet med innvandring fra Bremen, og er neppe et sen-navn. Men Falsen kommer fra danske Falle, med opphav i frisiske navn med Fal- først, som Valerius eller Falk, forklarer Utne.

[ Derfor sovner du på sofaen, men ikke i senga ]

Winsjans og Oseas

En ting er sjeldne kjente sen-navn som gamle berømte menn har gjort store.

Men har du hørt om Winsjansen og Oseassen? Ananiassen. Sedolfsen. Benonisen. Sypriansen. Eller Marqvardsen?

Sistnevnte er det 18 av her i landet, og en av dem er en kollega i Dagsavisen.

– Jeg går rett på staving, ja. Jeg gidder ikke prøve å si det en gang, forteller Marie Marqvardsen.

– Det blir mye rart. T i stedet for d, og k i stedet for q, selvsagt. Men siden det slutter på -sen, klarer folk flest å relatere til navnet.

Marie Marqvardsen forteller at det var hennes danske besteforeldrene som tok det uvanlige sen-navnet med seg til Fredrikstad der Marie vokste opp. De fikk fire barn, og de to sønnene, deriblant Maries far, førte Marqvardsen videre.

– Alle vi som skriver Marqvardsen med q er i slekt. Men de som skriver det med k, er en annen familie, forteller Marie.

Et søk på digitalarkivet gir treff på både Markvarsen, Markvardsen, Marqvarsen og Marqvardsen tilbake til 1700-tallet i Norge. Men i dag er det kun 9 stykker som heter Markvardsen, og så er det de 18 i Marqvardsen-familien.

Hvor Marqvardsen kommer fra, er den lille Fredrikstad-familien litt usikre på. Ifølge Store Norske Leksikon er navnet Markvard et tysk mannsnavn som betyr grensevakt.

– Mamma tror det stammer fra tysk adel. Vi har i hvert fall ikke en forfader som het Marqvard. Og så har sannsynligvis mine danske slektninger slengt på -sen for å fordanske det, tror Marie.

– Og den q-en er nok bare en forsnobbing.

– Har du vurdert å ta vekk -sen?

– Nei, jeg føler at det er det som gjør navnet litt nordisk.

– Hvordan er det å gå rundt og hete Marqvardsen?

– I Fredrikstad følte jeg det var vanlig, alle kjente til familienavnet der. Men i Oslo fører det til mye småprat. Folk er nysgjerrige på navnet.

Hun har to tanter som giftet seg med Hansen og Amundsen, men beholdt pikenavnet sitt.

– Og der har mine voksne fettere tatt i bruk Marqvardsen som voksne.

Nå går det også videre i neste generasjon. Maries to sønner har fått Marqvardsen til etternavn. Guttenes tyske pappa heter König til etternavn.

– Det er litt som Hansen i Tyskland. Så for han var det viktig at guttene fikk et litt mer spesielt etternavn.

Johansensen

Ifølge Olav Veka, forfatter av «Norsk etternamnsleksikon» finnes det rundt 1400 patronymer i Norge, fra Aadnesen til Åsulfsen.

– Jeg hadde en hypotese om at jeg ville finne mange sjeldne sen-navn i Nord-Norge, forteller Trine Sand Bakken.

– I og med at det har vært en såpass kreativ fornavns-skikk her oppe, tenkte jeg at det ville avstedkomme mange sjeldne sen-navn.

Å bruke etternavn som fornavn var en periode populært i den nordligste landsdelen. Angel, Hagerup og Selmer var blant de mest populære etternavnene som ble brukt som fornavn på slutten av 1800-tallet, skriver Sand Bakken i sin hovedoppgave.

Sverdrup, Jentoft, Pareli, Meyer, Angel og Arctander og mange flere etternavn ble brukt som fornavn. Mange valgte etternavn av storfolk til sine sønner, sånn som Selmer Jensen etter statsminister Christian Selmer.

[ Disse kjøkkenklutene er minst hygieniske ]

Det har resultert i stivnede patronymer som Hagerupsen, Lockertsen, Lindrupsen og Selmersen.

– Det var folk i de lavere sosiale klassene som valgte navn av denne typen, forteller Trine Sand Bakken.

– Etter alt å dømme fungerte det som en sosial kompensasjon for de som befant seg langt nede på samfunnsstigen.

Da navneloven kom i 1923 ble det slutt på å bruke etternavn som fornavn, men Jentoftsen, Sverdrupsen og Pareliussen lever videre som stivnede patronymer.

En liten kuriositet hentet fra Ivar Utnes bok «Hva er et navn» må nevnes. I Norge har det vært helt uvanlig å gi sen-navn som fornavn, helst fordi de bedrestilte ikke hadde slike etternavn. Men det skjedd på Frøya på 1800-tallet, skriver Utne i boka: Johansen ble gitt som fornavn på Frøya og Hitra på 1800-tallet. Til og med Johansensen fins som etternavn på Frøya i år 1900.

---

FAKTA: Tjue sjeldne sen-navn i alfabetisk rekkefølge. Antall navnebærere i parentes.

• Ananiassen (100)
• Assersen (57)
• Barosen (108)
• Bryntesen (86)
• Bundesen (19)
• Børgersen (12)
• Enevoldsen (99)
• Fingarsen (62)
• Køllersen (30)
• Magelsen (4)
• Marqvardsen (18)
• Oseassen (24)
• Pareliussen (40)
• Roesen (23)
• Sedolfsen (33)
• Sypriansen (43)
• Sønvisen (123)
• Wexelsen (18)
• Winsjansen (109)
• Øvensen (49)

---

Vil skille seg ut

Fikk du lyst på et mer spennende sen-navn? Hold an. Alle disse patronymene nevnt over har til felles at de har under 200 navnebærere. For at du skal kunne ta et beskyttet etternavn, må alle som heter det, samtykke.

Sand Bakken oppdaget dessuten at svært få byttet ut et beskyttet sen-navn, men til hennes overraskelse var det også få som valgte å ta et sjeldent sen-navn.

– Resultatene tyder på at det er de vanlige sen-navnene som har lav status. Likevel tok folk heller et gårdsnavn fremfor et sjeldent sen-navn. Sen-navn har ikke den statusen som gårdsnavn har, forteller Sand Bakken.

– Hvem var det som byttet?

– Jeg har inntrykk av at det var vanlige folk. Det handlet om tilhørighet, eller at det skulle klinge godt. Og et ønske om å skille seg litt ut. Og for noen var det nok også en praktisk grunn, at du ikke skulle forveksles med andre.

– Ja, hva hadde du selv gjort hvis du het for eksempel Trine Hansen?

– Det er vanskelig det der. Navn er jo veldig følelsesmessig. Og i utgangspunktet tenker jeg at navnet skjemmer ingen. Noen navn kan jo bli for avanserte også.

– Føler du deg bedre fordi du har et gårdsnavn?

– Nei, nei. Jeg synes gårdsnavn og sen-navn er likestilt. Derimot synes jeg det er veldig artig når jeg ser sjeldne sen-navn, mener Trine Sand Bakken.

– Og sen-navnene i Norge har jo en historisk tradisjon. Jeg ser ingen grunn til at de skulle bli borte.

Bestemor Mikalsen

Men det blir altså stadig færre. I dag er litt færre enn to av tre etternavn et gårdsnavn, og siden 1975 har det forsvunnet 25 000 Hansen her i landet. Og det er ikke sånn at alle de har dødd.

– Det er cirka 6000 søknader på navneendringer hos dem mellom 18–30 år hvert år, forteller Ivar Utne.

– Og her tyder det på at det forsvinner mye sen-navn.

– Hvem er det som bytter?

– De som er interessert i fortid og historie. Og de som synes det er fint å ha et særpreg. Det kan også handle om økonomi og utdanning.

[ Henrik Støren (30) lider av ukjent mannesykdom: – Nesten ingen vet hva prostatitt er ]

– Er det klassebestemt?

– Det vet jeg ikke. Men det kan være sosialt bestemt. For hvem er det som synes det er fint å ikke ha et -sen-navn?

– Ja, er det oss jålete oslo-folk, kanskje?

– Jeg har ikke lyst til å bekrefte det. For vi har ingen sikre opplysninger på at dette er klassebestemt.

Det blir mest spekulasjoner, mener Ivar Utne.

– Men i utgangspunktet var sen-navn et navn for tjenestefolk og industriarbeidere.

Han forteller om sin egen bestemor som kom til hovedstaden fra Fredrikstad for å være tjenestepike for rikfolket. Hun het Mikalsen.

– Hun ryddet hjemme til finere folk. Og dette var det jo masse av. Men det var mange ressurssterke mennesker med sen-navn som startet opp i handel og industri, og som etter hvert fikk en høyere status i samfunnet. Så det er ikke så opplagt i dag. Det var klarere for hundre år siden, konkluderer Ivar Utne.

– Men at det fremdeles er mange sen-navn i områder med mye industri, det er sikkert.

Pedersen-jentene

Det kan Sten Morten Misund-Asphaug, han som giftet seg bort fra Andersen-navnet, kjenne seg igjen i. Han vokste også opp i et gammelt industrisamfunn. På 1800- og 1900-tallet trakk Høvik Verk mange arbeidere til Bærum. Og begge foreldrene hans hadde arbeiderklassebakgrunn.

– Det er en liten historie i min familie om mamma og tante, forteller Sten Morten.

– De var Pedersen-jentene fra Høvik, som skulle gifte seg bort fra det utrolig kjedelige sen-navnet …

Men det gikk ikke helt etter planen.

– Mamma endte opp med Andersen, og tanta mi ble hetende Nilsen.

PS: Det finnes faktisk noen ytterst få kvinnelige patronymer her til lands. De kalles metronymer. Bodilsen er et av dem, de finnes det ifølge SSB ti stykker av her i landet. Men ikke la deg lure av Ellensen, det er fra mannsnavnet Ellend, en form av Erlend, forklarer Ivar Utne.

Og for ordens skyld: Marie Marqvardsen jobber som papirsjef i Dagsavisen. Det har ikke påvirket de redaksjonelle vurderingen i denne saken.

[ Når navnet skjemmer – fire navn, fire historier ]

[ Ingen husker nøyaktig hvordan det skjedde da jeg skiftet dialekt ]