Nyheter

Professor om voldelige klasserom: – Barnemishandling å tvinge barna til å være der

Vold, trusler, utagerende atferd og krenkende språkbruk er blitt hverdagskost i mange norske klasserom. For medelever kan konsekvensene bli dramatise, mener eksperter.

– Det er ingen tvil om at mange barn tar skade av dette. Særlig hvis de allerede har andre sårbarheter i livet sitt. Men denne formen for pågående stress påvirker også helt vanlige barn, sier Ingrid Lund, professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Agder.

Lund har i en årrekke forsket på forhold i skolen knyttet til psykisk helse, atferdsproblematikk og læringsmiljøutvikling. Hun har ledet flere store forskningsprosjekter der resultatene har vakt internasjonal interesse.

Mange av sakene blir alvorligere og alvorligere når vi ser på forskning og praksis.

—  Ingrid Lund, Universitetet i Agder.
Ingrid Lund, professor i spesialpedagogikk Universitetet i Agder.

---

Vold i skolen

  • Hele 36.000 arbeidstakere innen undervisning rammes årlig av vold og trusler på arbeidsplassen viser tall fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI). Verst er det i grunnskolen der 26 prosent av lærerne rammes. I videregående er tallet noe lavere.
  • En lokal kartlegging i Trondheim i 2019, viste at nesten tre av fire lærere på 1.– 4. trinn var utsatt for vold og trusler på jobb. På 5.–7. trinn gjaldt det over halvparten av lærerne, ifølge en rapport fra forskningsinstituttet SINTEF.
  • Dagsavisen fortalte nylig historien om hvordan daglig vold, trusler og utagering i klasserommet, endret livet for lærer Anne Marte Nesdal Sandnes, og gjorde skolen til et utrygt sted å være også for elevene hennes.
  • I Elevundersøkelsen oppgir seks prosent av elevene at de utsettes for mobbing to til tre ganger i måneden eller oftere. I Ungdata sier stadig færre unge at de trives på skolen, mens flere gruer seg til neste skoledag.
  • Nylig viste «Årsrapport 2022» fra Elevombudet og Mobbeombudet i Oslo at mange elever opplever sitt eget skolemiljø som direkte farlig.

---

I lys av den siste tidens debatt om vold, trusler og utagerende atferd i norske klasserom, er den anerkjente forskeren alvorlig bekymret for konsekvensene det har for barn og unge som over tid opplever slike hendelser som en del av skolehverdagen sin:

– Dette er rett og slett veldig uheldige livsvilkår for barn å vokse opp i, og vil uten tvil hindre læring og sosial og emosjonell utvikling. Noen barn er mer sårbare enn andre og vil også ta mer skade, sier Ingrid Lund til Dagsavisen.

Hun får støtte av professor og forfatter Ole Martin Moen, som nettopp har kommet ut med boka «Skolens omsorgssvikt».

Barnas behov

I likhet med Lund mener han belastningen ved å være i konstant alarmberedskap, og aldri vite hva som skjer og hvem som rammes neste gang, er svært skadelig.

– Det er ingen faglig uenighet om at det er svært skadelig å stå i dette over tid, sier han.

Oslo-lærer Anne Marte Nesdal Sandnes fortalte nylig Dagsavisens lesere om hvordan vold, trusler og utagering over tid var en del av skolehverdagen i hennes klasserom, og om hvordan dette preget både henne og elevene hennes. Mens Sandnes gikk redd på jobb i frykt for hva som ville skje, ga elevene uttrykk for at de grudde seg til å gå på skolen.

– Jeg følte ikke lenger at jeg kunne garantere for tryggheten til elevene mine, fortalte Sandnes til Dagsavisen.

Hovedtillitsvalgt for grunnskole i Utdanningsforbundet Oslo, Hilde Bentsen, har tidligere uttalt i Dagsavisen at «skjellsord, vold og trusler» i dag er «hverdagskost på mange skoler». Tilsvarende beskrivelser rapporteres fra klasserom over hele landet.

At skoler i dagens Norge likevel krever at barn skal være til stede og «stå i det», samtidig som de over tid eksponeres for denne type fysisk og psykisk risiko, gjør at Moen går enda lenger:

– Når vi voksne presser barn til å være i et utrygt og voldelig miljø er det barnemishandling, selv om mishandling ikke er intensjonen vår, mener Moen.

– Vi vet at det er skadelig for dem. Barnevernet tar barn ut av voldelige hjem, men ingen tilsvarende instans tar barn ut av voldelige klasserom, legger han til.

Han avviser at synspunktet er spesielt kontroversielt, og viser til at det bygger på internasjonalt anerkjente helseperspektiver:

– Jeg tar egentlig bare utgangspunkt i anerkjente modeller for barns behov. Verdens helseorganisasjon (WHO) slår fast at barn har fem grunnleggende behov, der beskyttelsesbehov og emosjonelle og sosiale behov er to av dem. Dette er behov dagens skole i svært varierende grad greier å ivareta mens de har omsorg og ansvar for barna, fremholder Moen.

Latent vold

I boka viser han til Kari Killén, som har forsket på omsorgssvikt siden 1960-tallet. Ifølge henne er det snakk om omsorgssvikt når svikten i omsorgen for et barn er «så alvorlig at barnets fysiske og psykiske helse og utvikling er i fare».

Ifølge professor Moen er det særlig barnas beskyttelsesbehov og emosjonelle behov som forsømmes i skolen i en grad at han mener det i mange tilfeller kvalifiserer for merkelappen omsorgssvikt:

– Det er veldig mye vold som ikke fanges opp av mobbebegrepet. Når barn må være i et miljø der det er et truende voldspotensial som gjør at de må vokte seg for ikke å bli utsatt for vold, utsettes de for det som kalles latent vold. Selv på dager der ingenting skjedde med deg, er du utsatt for latent vold. Dermed kan du være et voldsoffer da også, sier Moen, som slår fast:

– Et barn som tvinges til å leve med en frykt for å bli utsatt for vold, får ikke sitt beskyttelsesbehov oppfylt. Hvis dette er en vedvarende situasjon kan det være veldig nedbrytende og ødeleggende.

At skolen på samme tid mangler tid og ressurser til å oppfylle barnas sosiale og emosjonelle behov, gjør ifølge Moen faren for skade enda større.

Emosjonelt utilgjengelig

I «Skolens omsorgssvikt» tar han for seg lærernes tidsbruk, der en lærer på ungdomstrinnet i snitt har mellom 15–20 timer i uka med ren undervisning. Resten av arbeidstida går hovedsakelig med til planlegging av undervisning, etterarbeid, møter og inspeksjon i friminutt.

I praksis betyr dette ifølge Moen at det kun er «smuler» igjen til ikke-faglig oppfølging av barn i skolen.

Konkret har kontaktlærer og rådgiver/sosiallærer en ressurs på 45 minutter i uka for en gruppe på 20 barn. «I løpet av en gjennomsnittlig skoledag innebærer dette at det er satt av 1–2 minutter til utenomfaglig oppfølging per barn», skriver Moen.

Omsorg betyr å sikre at grunnleggende behov blir møtt.

—  Ole Martin Moen, professor ved OsloMet.

– For å sikre at barns emosjonelle og sosiale behov blir ivaretatt kreves det voksenpersoner som er observante, som er til å stole på, som har tid og som ikke minst er emosjonelt tilgjengelig når det er nødvendig. Med disse trange rammene er det grunn til å spørre seg om skolen forsømmer sitt ansvar.

– Omsorg betyr å sikre at grunnleggende behov blir møtt, understreker Ole Martin Moen.

Barn «stenger av»

I tillegg til forskningen har professor Ingrid Lund arbeidet som spesialpedagog i skolen i 15 år, og jobbet som familieterapeut på Sørlandets Sykehus, Avdeling for barn og unges psykiske helse. Hun mener det ikke hersker noen tvil om at voldelig utagering preger mange klasserom i langt større grad i dag enn tidligere:

– Jeg har jobbet med dette i 30 år. Mange av sakene blir alvorligere og alvorligere når vi ser på forskning og praksis. Dette gjelder både mobbesaker og problemer med dårlig og utrygt klassemiljø, sier hun.

– Hva tenker du om at barn tvinges til å være i voldelige klasserom?

– Jeg vil kalle det omfattende systemsvikt. Det er helt uakseptabelt og uforsvarlig at barn tvinges til å leve i voldelige klasserom, sier Lund, og fortsetter:

– Vold skal forebygges gjennom systematisk arbeid med rutiner både i kommunen og på den enkelte skole. Når vold først inntreffer, skal det stoppes umiddelbart. Barna som er involvert skal følges opp og tiltak som settes inn skal evalueres.

I likhet med Ole Martin Moen, mener hun konsekvensen av å leve i voldelige klasserom kan være svært alvorlige.

Mens noen barn «kobler ut» eller dissosierer – det vil si kobler av oppmerksomhet og følelser for ikke å bli så sterkt berørt av det som skjer, reagerer andre barn med uro, aggresjon eller det som kalles «overdreven tilpasning».

– Dette er strategier som kan være nyttige i øyeblikket, men som på sikt kan skade barnets utvikling og relasjonsbygging med andre.

– Hvis barnet i tillegg sliter med andre utfordringer, for eksempel dårlige hjemmeforhold, er faren for å utvikle angst, depresjon og psykisk uhelse overhengende, sier professor i spesialpedagogikk, Ingrid Lund.

Finnes utveier

Både Lund og Moen mener det er mulig å ta flere grep for å komme ut av den eskalerende situasjonen i skolen, men understreker samtidig at dette krever målrettet innsats.

Flere hender i klasserommet, sterkere vektlegging av klasseledelse i lærerutdanningen og gode rutiner på den enkelte skole, er noen av tiltakene Lund mener vil gi gevinst:

– Skoler som lykkes kjennetegnes av klare rutiner for rapportering av uro og hendelser, støtteteam som raskt kan rykke ut og gi hjelp og veiledning til lærere som strever og ikke minst evnen til å sette inn umiddelbare tiltak og få foreldrene med på laget. I sum handler dette om hvordan arbeidet prioriteres i kommunen.

I tillegg mener Lund det er avgjørende å se barna og sette inn tiltak allerede i barnehagen.

– Førstelinjen må være tett på praksisfeltet og omsette tidlig innsats til konkret handling. Når ting eskalerer har varsellampene ofte lyst i lang tid, understreker professor Ingrid Lund ved Universitetet i Agder.

Professor Moen mener at helse- og omsorgsprofesjonene ikke bør godta å bare skulle hjelpe til fra sidelinjen i enkelttilfeller:

– Kunnskap fra hele spekteret av fag som arbeider med barn og unges behov bør legges til grunn når vi skal utforme hvordan barn og unges hverdag i offentlig regi skal være. Vi kan ikke godta at det tas for gitt, uten faglig belegg, at tiden til både voksne og barn i skolen i all hovedsak er satt av til tvungen opplæring i skolefagene, sier professor Ole Martin Moen ved OsloMet.

Mer fra Dagsavisen