Da Picasso døde i en alder av 91 år, for 50 år siden kalte The Guardian ham den mest innflytelsesrike kunstneren i det 20. århundre. I dag omtales Picasso oftere som en misogynist og kulturell appropriator, og som det ultimate eksempelet på problematiske hvite menn som fyller den vestlige kunstneriske kanon. I sommer vil Brooklyn Museum montere en utstilling som de har gitt den ironiske tittelen «It’s Pablo-matic», delvis kuratert av den australske komikeren Hannah Gadsby, som har laget en egen sketsj der hun snakker om hvor mye hun misliker Picasso.
[ Når går ettertanke og grundig vurdering over til å bli skadelig grubling? ]
Hensynsløs og genial
Men kan Picassos enorme produksjon av 14 000 malerier og tegninger, 100 000 trykk, 24 000 bokillustrasjoner, 300 modeller og skulpturer – virkelig reduseres på denne måten? Veier hans støtende holdninger tyngre enn mesterverk som «Guernica»? Betyr Picassos behandling av kvinner at vi kan legge til side de kvantesprangene som endret kunstens kurs? spør den britiske avisen. Meningene blant de spurte kritikerne er delte:
«Alt det fæle du hører om Picasso kan være sant. Men hva så med den konstante innovasjonen, den forbløffende kompleksiteten i verkene hans? Både det problematiske og det enkle er innebygd i kunsten hans og vitner om tumultene i det 20. århundre. Picasso var en sentimental kommunist, moderne og overtroisk. Hans udiskutable forferdelighet som menneske er en del av denne kompleksiteten. Du kan ikke få Picasso uten Picasso» sier The Guardians egen kunstkritiker Adrian Searle.
«Hensynsløs mangel på respekt for kvinnene han malte og lå med. Hans beryktede grusomhet og kvinnehat er uten tvil like berømt som maleriene hans. Picassos liv og kunst ble muliggjort av kvinners arbeid: hans koner og elskerinner som tok seg av ham og organiserte livet hans, og selvfølgelig modellene og musene som fyller maleriene hans» sier kunstkritiker Eliza Goodpasture.
«Når det gjelder kulturell appropriasjon er en kunstners jobb å appropriere. Jeg føler ikke at det bør være regler som sier at det bare er en viss type materiale du har lov til å bruke. Kunstnere er ikke politikere. Når noe er gjort, er det gjort og opp til betrakterne å reagere» sier kunstneren Aaron Curry, og hevder at mange unge kunstnere stadig lar seg inspirere av Picasso.
Ikke kansellering
Kuratorene Lisa Small og Catherine Morris som står bak utstillingen It’s Pablo-matic på Brooklyn Museum sier de overhodet ikke har som mål å kansellere Picasso.
– Hvis målet var å kansellere Picasso, ville vi ikke laget denne utstillingen, og Hannah Gadsby ville ikke deltatt. Men som kurator for feministisk kunst vil jeg si at du bare kan se på Picasso i dag gjennom en feministisk kritisk linse, sierCatherine Morris.
I Paris har Picasso-museet engasjert motedesigneren Paul Smith for å kuratere utstillingen «Picasso Celebration: The Collection in a New Light» for å vise kunsten hans på en ny måte. Utstillingen samler dusinvis av mesterverk og fremhever mangfoldet i museets samling gjennom det Smith kaller sin egen sprø og eksentriske linse, skriver Art Basel.
– Jeg har vært motedesigner i mange år, og jeg tror mitt lange liv i bransjen kan sammenlignes med Picassos tilstedeværelse i kunstverdenen: vi er begge interessert i alt og alle kunstformer. Jeg føler en forbindelse mellom våre kreative prosesser og karrierer. Og denne utstillingen er beviset på det, sier Smith til Art Basel.
Men kritiske røster i The Guardian hevder dette bare er enda en måte å forsøke å gjøre den problematiske kunstneren spiselig og relevant for en ny generasjon.
[ Derfor får du mer elektrisk støt nå ]
