Laboratoriemus har lenge vært en viktig del av medisinsk forskning.
Før medisin kan testes på mennesker, må den ifølge det amerikanske tilsynsorganet Food and Drug Administration (FDA), testes på minimum to pattedyrarter som ikke er mennesker. I all medisinsk grunnforskning er laboratoriemus og andre forsøksdyr viktige. Dessuten innen en rekke andre fagfelt, som psykologi, og til testing av tilsetningsstoffer i mat, sminke og andre stoffer som kan påvirke mennesker.
Men kan vi egentlig stole på resultatene forskerne kommer fram til på forsøksdyr?
Innavlede forsøksmus
I en undersøkende artikkel i tidsskriftet The New Yorker, stiller flere forskere stadig mer kritiske spørsmål rundt dette.
Forsøksmus flest kommer fra noen få, innavlede slekter som har vært laboratoriedyr siden 1920-tallet
Vi vet selvsagt fra før at mus ikke er identiske med mennesker.
Det færre vet, er imidlertid at laboratoriemus ikke engang ligner spesielt på vanlige, ville mus.
[ Putin: – Vesten ødelegger familier og nasjonal identitet. Selv pedofili omtales som noe normalt! ]
Ifølge The New Yorker, kommer amerikanske forsøksmus flest fra noen få, innavlede slekter som har vært laboratoriedyr siden 1920-tallet. Musene har veldig likt genmateriale, men reagerer likevel mer forskjellig enn man skulle tro. Ifølge forskerne The New Yorker intervjuer, kan det være fordi musene påvirkes av miljøet de utsettes for: faktorer som antall dyr i hvert bur, antall bur i hvert rom, hvor mye lys det er i rommet, og hvilken temperatur.
Det fins også eksempler på at musene reagerer på menneskene som forsker på dem, for eksempel ved å la være å vise like mye smerte når forskeren er i rommet, som når de er alene og muligens føler seg instinktivt tryggere.
For rent i buret?
Det laboratoriemus har felles – og dette kan være viktig, for det skiller dem fra ville mus, eller til og med mennesker – er at de vokser opp i renslige, ofte nærmest sterile, miljøer. Forskerne kontrollerer hvilke mus som får pare seg, hva de får å spise, og når. De utsettes i liten grad for vanlige bakterier, mikrober og annen skitt – kun for det stoffet som skal testes på dem.
Det er mange eksempler på at forsøksmus ikke fikk bivirkninger, men at mennesker fikk voldsomme reaksjoner på akkurat samme stoff
Kan all denne kontrollen gjøre dem så forskjellige fra ville dyr, mennesker inkludert, at resultatene man får på labdyr ikke lenger er til å stole på?
[ Historiker: – Vi har ikke sett så alvorlige krigsforbrytelser i Europa siden 1940-tallet ]
Noen forskere frykter det. Ifølge The New Yorker fins det mange eksempler på at forsøksmus ikke fikk bivirkninger av medisiner eller andre stoffer, men at mennesker fikk voldsomme reaksjoner på akkurat samme stoff, til og med i forholdsvis mye mindre doser.
Dessuten viser det seg veldig ofte å være vanskelig, ofte umulig, å gjenta forsøk som er gjort på mus ett sted og til en tid, om man gjør samme forsøk et annet sted til en annen tid.
[ Facebook kommer med betalingsversjon: Slik blir den ]
Villere mus, og stamceller
Alt dette gjør at medisinsk forskning kanskje vil måtte endre seg, ifølge The New Yorker.
For det første eksperimenterer forskerne nå med bruken av mus som har vokst opp i «villere» miljøer, utenfor bur. Deres respons på ulike stoffer ligner sannsynligvis mer på den responsen også mennesker vil ha.
For det andre forskes det stadig mer på alternativer til dyreforsøk. Kanskje kan flere tester utføres i reagensglass, uten at dyr trenger å bidra. Stadig oftere testes det på laboratoriedyrket vev som er utvunnet av menneskelige stamceller.
Håpet er at slike eksperimenter vil gi mer nøyaktige og sikre resultater enn forsøk på standard laboratoriemus, skriver The New Yorker.
[ Her er den seksuelle lavalder 13 år. Nå skal den heves ]
