Distrikts-Norge - hva nå?

Sentralisering og distriktspolitikk har fått langt større oppmerksomhet i det siste året. Det er svært bra!

Særlig I Norge med vår geografi og våre ressursmessige forutsetninger, er det av største betydning for en god samfunnsutvikling at det er en tydelig geografisk dimensjon i både samfunnsanalyse og politikk. H/Frp-regjeringen har manglet begge deler! Ingen av de partiene har en egen omtale av distriktspolitikk i sine programmer for inneværende periode, ei heller systematisk referanser til slik politikk på andre politikkområder. Men denne blindheten har straffet seg i velgerundersøkelser, slik at særlig Høyre nå prøver å lage seg en slags distriktsprofil.

Og hva mener Høyre egentlig med det nye slagordet; "Vi tror på Norge". Er dette et Norge med bare ett byområde eller et fåtall punkter i de aller største byene? Mange mennesker i det øvrige land føler seg åpenbart utenfor, at de ikke blir "sett" og har en verdi, og at regjeringen ikke tror på at det er noen fremtid for deres hjemsteder.

All erfaring tyder på at konsekvensene av mangel på distriktspolitikk på lengre sikt, vil bli at stadig større ressurser i disse områdene bli underutnyttet. Det er i seg selv meget alvorlig at gode naturressurser ikke utnyttes, men enda verre er underutnytting her av menneskelig realkompetanse og skaperkraft. I tillegg kommer underutnytting av de svære investeringer som er foretatt i infrastruktur som kommunikasjonsårer og boliger. En viktig årsak til dette er at endringer i bosettingsmønster skjer meget langsomt fordi mennesker som er over etableringsfasen, er lite flyttbare.

Etter en slik lang og smertefull overgangsfase vil sannsynligvis ende opp i et bosettingsmønster som vil gjøre Norge til et helt annet land enn det vi er så glad i og stolte over. Mønsteret kan vi se i andre vestlige land hvor næringslivet slik som i Norge, i stor grad er basert på utnytting av naturressurser. Nærliggende eksempler er Island, Canada og Australia. Dette er alle land hvor det er sterk konsentrasjon av befolkningen til noen få storbyregioner eller om lag 80%, mot i Norge vel 50 % når vi tar med alle byregioner helt ned til 100.000 innbyggere.

Ingen av disse landene har hatt noen egentlig distriktspolitikk. Her har markedet fått styre mer eller mindre fritt. Næringslivet har da ut fra sin forretningsmessige logikk, søkt å maksimere profitten av sine investeringer med minst mulig risiko. Særlig avgjørende i slike kalkyler er at alternativverdiene av investeringer i distriktene som regel er mye lavere enn i sentrale strøk. Dersom det ikke er tvingende nødvendig å investere i distriktene på grunn av ressursutnyttingen, så går derfor det alt vesentlige av næringslivets investeringer til de store byområdene.

Regjeringens bruk av offentlig sektor kan enten forsterke eller motvirke dette utviklingsmønsteret. H/Frp-regjeringen gjør det første. Det er ikke primært det at regjeringen arbeider for at den offentlige sektoren skal bli mer effektiv, som er problemet, men at den fokuserer så snevert på effektivisering av hver enkelte sektor uten sideblikk på konsekvensene for samfunnet ellers. I tillegg kommer en overtro på at stordrift alltid er best. Det resulterer i stadige "reformer" som i all hovedsak har en retning, nemlig sentralisering av offentlige oppgaver.

Aller tydeligst er signalet fra regjeringen om hvor den vil, er at den har kuttet de spesielle distriktspolitisk virkemidlene med hele 47% eller om lag 1.300 millioner kroner. Disse midlene vil etter regjeringens mening gjøre større nytte for distriktene som en helt marginal økning (0,4%) i veibevilgningene. Her er det ikke tale om en faglig begrunnelse da den grundigste undersøkelsen av effektene av den distriktspolitiske innsatsen som er gjort (Effektutvalgets utredning NOU 2004:2) tyder på det helt motsatte. Samtidig vris innretningen av samferdselsinvesteringene som for andre sektorer, konsekvent i retning av storbyregionene.

Arbeiderpartiets alternativ bygger på et ønske om å skape en vinn-vinn.utvikling mellom by og land. For å få til dette, vil vi ha en geografisk differensiert politikk, som iverksettes av en aktiv stat i samarbeid med fylkeskommuner og kommuner. Her skal bredden av offentlige sektorer inkluderes, og da med den spesielle distriktspolitikken som spydspiss, for å legge til rette for at både folk og næringsliv kan trives og utvikle seg i alle deler av landet.

Jan Sandal, tidligere partiløs fagperson på politikkområdet, nå fylkespolitiker for Arbeiderpartiet.