Hvis det ikke er sårsalven, hva da, WADA?

Hvis det ikke er sårsalven, hva da, WADA?

Johaug-saken tar opp mer spalteplass i norske medier enn da prinsesse Diana døde. Likevel er det noen viktige spørsmål jeg mener vi ikke har fått svar på:

1. Kan steroidene som Johaug har hatt i kroppen komme fra en annen kilde enn sårsalven hun har brukt?

2. Hvis steroidene har kommet fra et annet preparat, hvorfor skulle Therese Johaug gjøre noe slikt?

   Hvis steroidene ikke stammer fra sårsalven, kan vi anta at Johaug har steroider i kroppen hun bevisst har tatt for å prestere bedre som skiløper. De fleste som får i seg denne formen for anabole steroider injiserer det i muskelmassen for å bli sterkere. Steroider vil være umulig å unngå å oppdage i en urinprøve. Som verdens største skistjerne testes Johaug jevnlig.

   En sommer i Italia

   Johaug er allerede verdens beste langrennsløper. Hva er sannsynligheten for at hun ville ha brukt denne formen for doping for å fortsette å være verdens raskeste skiløper også denne sesongen?

   Skal Johaug ha tatt dop på egenhånd ved å oppsøke en dopingekspert som har hjulpet henne? Er det dette hun har brukt sommeren på i Dolomittene? Hvor sannsynlig er det at legene i det medisinske støtteapparatet for det norske landslaget hjelper norske skiløpere med doping? Er det på direkte ordre fra Linda Hofstad Helleland, som befaler at det skal skinne av norsk idrett, iallfall på utsiden. Hvis ikke fotballandslaget klarer, så må vi i hvert fall klare det i en idrett stort sett alle andre nasjoner driter.

   Tour de Dalsbygda

   Dersom Johaug hadde slitt med formen og motivasjonen etter 2015/16 sesongen, og var redd for at millioninntektene kunne forsvinne så må jo doping være løsningen? Se for deg at Johaug har lovet landslagslegen et par hundre tusen for å sikre henne seier etter seier i verdenscupen.

   «Hei Fredrik, fiks meg litt dop, så vippser jeg deg 100 000 kroner for hver seier jeg tar.» Eller tar hun på rulleskiene og dobbeldanser fra minibank til minibank i Dalsbygda, og tar ut beløp under 10 000 kroner, som hun samler i en liten koffert, og overleverer til en meget fornøyd lege, som så brenner av pengene før de blir oppdaget av Skatt Øst? Jeg trukke det.

   Skadefrydens vugge

   Svenskene elsker dette så klart. De står rakrygget i kampen for å sverte norsk langrenn så godt de kan, inntil noe liknende skjer dem selv. Til og med norske medier koser seg med dette om dagen. Så klart er det norske journalisters plikt å være kritiske til lefling med så lite som antydninger til juks og fanteri.

   Kanskje er det fordi vi i Norge i flere år har diskutert at det må være noe feil med norsk langrenn, siden det går så vanvittig bra. Det er så lite igjen av Kvikklunsj, appelsinpauser, knekte staver og bakglatte ski, at nordmenn som er født med ski på beina ikke lenger kjenner igjen skisporten. Vi har smøretrailer og is både i rubben og buken. Etter å ha vært vant med poteter og vassgraut de siste tusen årene, så blender gullfeberen oss i øynene så hardt at det nesten gjør vondt. Er det ikke på tide at det snart blir mørkt igjen? Så kan vi komme oss tilbake i komfortsonen, i skyggen av våre naboer. Norsk presse griper til pennen, og legger en liten nitroglyserin under tunga. Hurra, noe har endelig gått galt.

   Hvem sammenligner vi oss med?

   Disse hvermannsen har blitt millionærer. De tjener mellom 3 og 15 millioner kroner i året, og har blitt overklasse av å bedrive folkesporten. I 2015 tjente Johaug 4,7 millioner. Martin Jonsrud Sundby tjente 6,7 millioner kroner, mens formuene deres er på titalls millioner. Om de begge hadde blitt utestengt i et år, ville de fortsatt tjent mye mer i løpet av sin karriere enn hva han som står å heier på dem tjener i løpet av et helt middelmådig arbeidsliv. Så vi trenger ikke synes synd på dem. Likevel er vår folkesport fortsatt så liten at en årslønn for våre topputøvere er en ukelønn for hundrevis av fotballspillere lenger nede i Europa. Det samme hvis vi ser til USA. Utøvere i amerikansk fotball, baseball og basketball topper listene over verdens best betalte idrettsutøvere. Innenfor disse idrettene skal du ned på et ganske lavt nivå for å finne inntekter som likner inntektene til våre aller største stjerner.

   Sammenlignet med de aller fleste andre har norsk langrenn plettfri vandel hva gjelder doping. Å mene at troverdigheten til norsk langrenn er tynnslitt etter Sundby-saken og Johaug-saken hører ingensteds hjemme. Hva gjelder doping kan vi faktisk ikke engang sammenlikne oss med andre nasjoner som har en historie med statlige dopingprogram, eller som har fostret frem leger som har hjulpet idrettsutøvere med å jukse.

   Hadde vi hatt EPO-Dæhli og doping-Ulvang som en del av vår skisportarv, ville strenge sanksjoner for det minste feilskjær kanskje vært på sin plass. Men de eneste som kan holdes i mot norsk langrenn, er fantastiske resultater og sterke individuelle prestasjoner.

   Har Johaug dopet seg med viten og vilje, ja, så må hun gjerne landsforvises. Hvis dette ikke er tilfelle, så bør noen norske medier, og ikke minst et par svenske journalister få på seg gummihanskene og renvaske norsk langrenn umiddelbart.