Nyheter

Irina (37) begynte å jobbe som frivillig rett etter at hun kom til Norge: – Jeg kunne ikke sitte stille

Irina Matviyenko kom til Norge som ukrainsk flyktning for bare noen uker siden. Allerede fra første stund begynte hun å hjelpe det norske samfunnet med å håndtere flyktningkrisen.

Etter å ha flyktet fra krigen, er Irina Matviyenko (36) trygt på plass i Moss i Norge. Nå vil hun bruke sine unike ferdigheter til å hjelpe både nordmenn og ukrainere.

Hun ville ikke sitte stille. Hun måtte gjøre noe.

37 år gamle Irina Matviyenko er en person med mange ferdigheter. I hjembyen Kharkiv i Ukraina jobbet hun med flere oppgaver knyttet til hennes bakgrunn som jurist. Hun er utdannet pedagog og har studert ukrainsk språk og litteratur. Men akkurat nå er hun først og fremst en ukrainsk flyktning i en nokså unik kategori: Hun snakker norsk.

Nå ønsker hun å bruke sin kompetanse for å hjelpe både Norge og Ukraina under den pågående og stadig økende flyktningkrisen. Så langt har nærmere 5.000 ukrainere søkt om asyl i Norge, ifølge UDI. De anslår at det vil komme rundt 30.000 ukrainske flyktninger i løpet av året.

For Matviyenko var det ikke vanskelig å stille seg til rådighet, som flyktning og ukrainer.

– Det var helt naturlig for meg. Hvis jeg kan hjelpe til i denne situasjonen, hvorfor skal jeg da bare sitte hjemme og slappe av? Jeg kan ikke det, forteller hun.

Ble brukt som tolk på ankomstsenteret

Allerede rett etter at hun satte foten på norsk jord, begynte Matviyenkos frivillige innsats. Da hun skulle registrere seg som flyktning på Nasjonalt ankomstsenter i Råde, kom hennes norskkunnskaper godt med.

Dagen hun kom dit var det masse folk og mye ventetid på senteret. Hun forteller at det var 6–7 politifolk der, men ingen tolk på denne avdelingen. Det var et problem, ettersom mange av flyktningene ikke snakket engelsk. Da tok Matviyenko ansvar og begynte å oversette for politiet.

– De ropte på meg flere ganger. «Irina, Irina». Jeg passet på å være i nærheten hele tiden, sier hun med et smil.

De ansatte på ankomstsenteret fikk seg en overraskelse da Irina Matviyenko skulle registrere seg. Foran dem sto en ukrainsk flyktning som snakket norsk til dem. Her er et bilde hun tok av seg selv mens hun var på senteret og et bilde som viser litt av folkemengden som ventet på å bli registrert.

Flere av ukrainerne som var der trodde Matviyenko ikke var flyktning, men en del av beredskapen til ankomstsenteret.

– De trodde at jeg jobbet der, forteller hun lattermildt.

Ifølge Matviyenko hjalp hun politiet med å oversette fra klokken 08.00 til 11.30. Etter det kom tolken, som kunne ta over.

– Da fikk jeg endelig mulighet til å spise en brødskive, forteller hun.

Selv om det kan virke slitsomt og kaotisk, noe flere medier har meldt at situasjonen har vært på ankomstsenteret den siste tiden, ser ikke Matviyenko på det slik. Hun er bare glad for at hun kunne hjelpe.

Tok imot flyktninger i sitt nye hjem i Moss

Matviyenko kom til Norge for første gang i 2016. Da begynte hun å studere norsk i Narvik. Dette fordi hun ville videreutdanne seg innenfor sjørett.

Hun gikk ni måneder på norskkurs. I tillegg var hun i Oslo tre måneder i 2019, for å studere teologi. Det er den eneste bakgrunnen og erfaringen hun har med språket. Likevel snakker hun bortimot flytende i dag, flere år etter at hun var her sist.

Tiden i Norge gjorde at hun fikk en forkjærlighet for nordmenn og norsk kultur. Men det var en annen, enda viktigere grunn til at hun valgte å flykte hit da krigen brøt ut i hjemlandet. Både moren og søsteren hennes bor her. Begge oppfordret henne til å komme til Norge.

Nå bor Matviyenko hos søsteren i Moss. I løpet av de drøye to ukene hun har vært her har hun allerede rukket å gjøre mye av det som ressurssterke og gavmilde nordmenn har gjort før henne. Hun har sendt barneklær til ukrainske flyktninger og til og med åpnet hjemmet sitt for flyktninger.

Kort tid etter ankomst var Matviyenko med på å hente en mor og et barn til Moss, etter at de hadde kommet med fly til Sandefjord Lufthavn Torp. De fikk bo i søsterens hjem inntil de skulle registrere seg på Nasjonalt ankomstsenter i nabokommunen Råde.

– Vi prøvde å få dem til å slappe av og ikke stresse. De hadde vært gjennom mye, forteller Matviyenko.

Flere år etter at hun tok et norskkurs behersker Irina Matviyenko språket overraskende godt. Foruten norsk, snakker hun også ukrainsk og russisk. Det er en svært etterspurt kombinasjon i disse tider. Her i samtale med Hege Rytter Jakobsen, enhetsleder for barnevern, bolig og inkludering i Moss (til venstre) og statsminister Jonas Gahr Støre (med ryggen til).

En ukrainsk hjelpetelefon

Allerede da hun var i Ukraina hjalp hun sine landsmenn med å rømme, ved å gi dem praktisk og juridisk informasjon om hvordan man går fram. Flere av dem spurte om mulighetene for å flykte til Norge.

Også da hun selv var på flukt, hjalp hun ukrainere med å få svar på spørsmålene de hadde.

Siden da har ordet spredt seg med jungeltelegrafen. Det er flere ukrainere som har fått nyss om at det finnes en flyktning som kan snakke norsk og kjenner regelverket godt. Flyktninger skriver og ringer til henne til alle døgnets tider. Noen gråter. De fleste har praktiske spørsmål, som «skal jeg registrere meg eller ikke?» eller «kan barna mine gå på skole i Norge?».

Matviyenko fungerer på mange måter som en ukrainsk hjelpetelefon for tiden.

– Er det ikke slitsomt for deg?

– Nei, er hennes umiddelbare svar.

– Jeg har mye energi til dette. Og når jeg jobber føler jeg bare enda mer energi, legger hun til.

Det mangler heller ikke på motivasjon.

– Jeg liker folk og jeg liker å hjelpe og være nyttig, forteller den ukrainske flyktningen.

Hun har vært uten mat og gjemt seg i kjellere mens bombene har falt. Og nå står hun her, livskraftig og med pågangsmot, for å hjelpe andre. Det blir ikke sterkere enn det.

—  Jonas Gahr Støre, statsminister

Kommunen vurderer å ansette henne

Da Matviyenko bosatte seg i Moss, skrev hun til kommunen at hun gjerne ville bruke sine ferdigheter for å hjelpe til med å ta imot ukrainske flyktninger. Kommunen var ikke vanskelig å be. De inviterte henne til et møte og fant raskt ut at Matviyenko var en unik ressurs for dem.

– En del av vårt oppdrag er å se hvordan vi kan bruke ressursene som kommer til Norge på en best mulig måte. En som har de språkferdighetene og den utdanningen som henne, vil vi kunne bruke på mange måter. Hun vil bidra til å bygge bruer og styrke tilliten til integreringsarbeidet vårt, forteller Hege Rytter Jakobsen, enhetsleder for barnevern, bolig og inkludering i Moss.

Kommunen anser Matviyenkos ferdigheter som så verdifulle at de allerede vurderer å ansette henne i en stilling.

Jakobsen synes det er imponerende å se hvor raskt ukraineren har gått fra å være en flyktning til å bidra i det norske samfunnet.

– Å få lov til å være en ressurs og finne noe meningsfylt å fylle dagene med er viktig for alle som kommer til Norge, poengterer hun.

Statsminister Jona Gahr Støre møtte Irina Matviyenko i Moss tirsdag. Han ble rørt av hennes historie og pågangsmot.

Får skryt av statsministeren

Statsminister Jonas Gahr Støre ble kjent med Irina Matviyenko på tirsdag, i forbindelse med et møte i Moss om hvordan lokale aktører arbeider med å ta imot ukrainske flyktninger.

Han sier det er dypt rørende å se hvordan hun, som selv er flyktning, hjelper Norge med å håndtere den nye flyktningkrisen.

– Det gjør sterkt inntrykk på meg, fordi hun har opplevelser i nær tid som er grufulle. Hun har vært uten mat og gjemt seg i kjellere mens bombene har falt. Og nå står hun her, livskraftig og med pågangsmot, for å hjelpe andre. Det blir ikke sterkere enn det, sier statsministeren.

Før hun forlot hjembyen Kharkiv, gjemte Matviyenko seg i en kjeller i fire døgn med flere andre personer, inkludert barn. De hadde lite mat, men delte det de hadde. Denne tilnærmingen har 37-åringen i de fleste aspekter av livet. Å dele med andre, enten det er mat eller andre goder, er viktig for Matviyenko.

Pågangsmot

Hun har tenkt mye på hvordan hun kan hjelpe. Å bidra til at det norske samfunnet klarer å ta imot mengden ukrainske flyktninger som kommer, og ikke minst å hjelpe hennes medborgere med å få et trygt, norsk opphold.

Det er ikke vanskelig for henne å sette seg inn i flyktningenes situasjon. Hun er jo flyktning selv.

Hun bruker sitt eget, unike perspektiv for å finne ut hva nyankomne ukrainere trenger nå. Noe av det hun vil gjøre er å få dem til å slappe av og tenke på noe annet enn krigen. Det motsatte av henne selv, altså. Brodering med perler og dansing er to andre ferdigheter hun besitter og som hun har lyst til å dele med flyktninger.

Utover dette arbeidet har hun ingen umiddelbare framtidsplaner. Hun vet ikke om hun vil bli i Norge eller returnere til Ukraina når det blir mulig. Det eneste hun vet er hun vil fortsette å hjelpe andre flyktninger.

– Jeg vil gjøre dette så lenge det trengs, sier hun.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen