Nyheter

Splittet av krigen

Den russiske invasjonen av Ukraina har sendt millioner av mennesker på flukt. De fleste av dem er kvinner og barn. Igjen står mange menn, som ikke får forlate landet. Ukraina trenger dem. Men det samme gjør mange familier.

Inna og Daria har flyktet fra Ukraina og kommet seg til Norge. Igjen sitter blant annet ektemannen og broren, Dmytro. De er én av mange familier som har blitt adskilt etter at Russland invaderte landet,

Sola står lavt på horisonten og farger gata Innspurten i Oslo gyllenbrun. I en sidegate ligger det som har blitt innspurten i ferden til mange ukrainere: Scandic Helsfyr. Til dette hotellet har Utlendingsdirektoratet (UDI) sendt hundrevis av flyktninger for å avlaste Nasjonalt ankomstsenter i Råde. Strømmen av flyktninger overgår det som Norge opplevde under krisen i 2015.

Vi venter utenfor hotellet sammen med Olga Maria Lis fra Fredrikstad. Etter at Russland invaderte fødelandet hennes, har hun engasjert seg i det frivillige arbeidet med å hjelpe ukrainske flyktninger til Norge.

Nå står hun her for å treffe en gammel barndomsvenninne.

Diana (42) har en lang og lys vinterjakke på seg når hun møter oss i den kalde vårlufta. Håret har samme gyllenbrune farge som solstrålene hovedstaden bades i denne kvelden. Ved hennes side står datteren Daria (3) og svigerinnen Inna (33).

Alle tre har kommet seg trygt til Norge, men har familie som måtte bli igjen i Ukraina. Av hensyn til familiens sikkerhet, har vi valgt å kun omtale dem med fornavn. Mennene de forlot frykter nemlig at de skal bli et mål for russiske styrker.

Jeg er veldig redd for at han vil miste livet.

—  Diana (42) om ektemannen som forsvarer hjembyen

Var klar til å bli sendt til fronten

Diana kunne ikke ta med seg mye bagasje da hun flyktet til Norge. To flagg og et armbånd med landets riksvåpen fikk likevel plass. 42-åringen er patriotisk som få: Hun er villig til å dø for landet sitt.

Diana viser stolt frem armbåndet sitt med det ukrainske riksvåpenet, som han hadde på seg under flukten ut av landet.

I 2014, da Russland annekterte Krim og opprørsstyrker angrep Donbass-regionen, meldte hun seg til tjeneste i et av Ukrainas frivillige militærkorps. Etter Russlands invasjon i 2022 var hun klar til å delta i krigen. Hun ville bli sendt til fronten.

Det skjedde ikke. I stedet satte ektemannen foten ned. Han sendte Diana og datteren ut av landet. Mot konas vilje.

Nå er han igjen i Ukraina for å kjempe på vegne av dem begge.

Forsvarer hjembyen

Ektemannen hennes er nemlig også tilknyttet det Ukrainske militæret. Han befinner seg for tiden i hjembyen deres, Zjytomyr. Den ligger rett vest for Kyiv og vil være strategisk viktig dersom Russland ønsker å omringe hovedstaden.

For øyeblikket er ektemannen med på å forsvare byen. Diana forteller at hun bare venter på en beskjed om at han er sendt til fronten. Vi får inntrykk av at hun er mer stolt av enn redd for ektemannen – selv om begge følelser vises.

– Jeg er veldig redd for at han vil miste livet. Jeg gråter mye, forteller hun via barndomsvenninnen Lis, som hjelper oss med å oversette samtalen fra ukrainsk til norsk.

Diana har fortsatt kontakt med mannen via telefon og internett. Hver dag venter hun på svar om han er død eller i live. Nattetid er verst. Det er ofte da bombene faller.

Hver gang hun får beskjed om at han fortsatt lever, er som en liten seier.

Preget for livet

Mens vi snakker med Diana, henger datteren Daria på henne som en koala i et tre. De små armene hennes holder rundt morens og nekter å gi slipp.

Datteren gråter mye og ofte. Selv i morens trygge armer. Hun er bare tre år, men har allerede sett og opplevd mer enn et menneske bør.

En gang går hun for å leke litt med tanta si, mens vi snakker videre med moren og Lis. Etter en stund kommer datteren gråtende tilbake.

3-åringen har hørt et fly i lufta over Oslo og tror det har kommet for å bombe henne.

3 år gamle Daria kan bli redd hvis hun hører et fly i lufta. Selv i Oslo og armene til moren Diana.

Ifølge BBC ble Zjytomyr utsatt for over 40 rakett- og luftangrep i løpet av krigens to første uker.

Denne videoen, publisert i sosiale medier av blant annet Ukrainas militærstyrker, skal angivelig vise et russisk fly som bomber et område i byen:

Vil tilbake

Rapporter fra ulike utenlandske journalister i Zjytomyr forteller at russiske bomber har truffet boligområder, skoler og sykehus.

– Dette er hvordan ekte fascisme ser ut, sier en lærer mens han står i ruinene av en skole i dette innslaget fra britiske The Independent:

Før krigen hadde Zjytomyr rundt 280.000 innbyggere. Det er omtrent på størrelse med Bergen. Nå forbereder byen seg på å bli angrepet av landstyrker.

– Intet annet sted i Ukraina har forskansninger som vi har her. Vi er klare, sier ordfører Serhij Sukhomlyn til BBC.

I et innlegg på Facebook viser han bilder av det som skal være familier av militærpersonell, som blir evakuert ut av byen – slik som Diana og datteren Daria har blitt.

– De kommer garantert tilbake i fredstid. Og vi vil alle gjenoppbygge Zjytomyr og Ukraina sammen, skriver ordføreren i innlegget.

Den tanken deler Diana. Som veldig mange andre ukrainske flyktninger, ønsker hun ikke å bli værende i Norge. Så fort det er mulig, vil hun reise tilbake til hjemlandet.

– Det er ikke noe tema engang. Jeg vil bygge opp landet mitt igjen, sier hun.

Hun åpner vesken sin og drar fram et sammenbrettet flagg. De gule og blå fargene lyses opp av kveldssola. For åtte år siden holdt hun det samme flagget under en protest i St. Petersburg mot Russlands aggresjon i Ukraina.

Selv om det bare har gått noen uker siden Russland invaderte Ukraina, har krigen vart helt siden 2014 for Diana og Inna.

33 år gamle Inna (til høyre) bodde før i den delen av Ukraina som ble okkupert av prorussiske styrker i 2014. Forrige uke ankom hun Norge med svigerinnen Daria og niesen Daria.

Jeg vet at mange mennesker vil bli drept. Jeg bare håper at mine slektninger ikke vil være blant dem. Men jeg vet at det kan skje. Jeg har jo opplevd det før.

—  Inna (33)

Barndomshjemmet ble bombet

For åtte år siden bodde Inna nær den ukrainske byen Luhansk i Donbass-regionen. Da ble den overtatt av prorussiske separatister og proklamert som hovedstad i den selverklærte utbryterrepublikken, «Folkerepublikken Luhansk». Det gikk ikke fredelig for seg.

Etter to måneder med krig på dørstokken, rømte hun byen.

Før det rakk hun å oppleve mye.

Her sitter Inna i et bomberom i Luhansk-regionen. Året er 2014 og prorussiske separatister er i ferd med å ta over regionen. For Inna blir dette et vendepunkt i livet.

Inna har hørt skudd i det fjerne og raketter passere over hodet hennes. Hun har sett mennesker ligge døde i gatene.

– Vi følte oss ikke trygge, men vi var overbevist om at alt ville bli bra igjen, forteller hun.

Slik gikk det ikke. I stedet ble det stadig farligere å oppholde seg i hjembyen. Til slutt, i juli 2014, flyktet hun med sin nåværende ektemann. Foreldrene ble værende.

Noen uker senere, den 12. august, landet en bombe i hagen deres. Faren ble drept.

– Etter det bestemte jeg meg for å aldri vende tilbake dit, forteller Inna.

Noen av bildene Inna har sendt oss, som skal være tatt i hjembyen i Luhansk-området under krigen i 2014. De viser noen av ødeleggelsene hun ble vitne til.

Flukten til Norge

Inna snakker med en klar britisk aksent. Før krigen brøt ut jobbet hun som oversetter. De siste åtte årene har hun bodd i byen Zjytomyr sammen med ektemannen, som er Dianas bror. Han var den som fraktet Inna ut av landet, sammen med flere andre flyktninger. Det ble en dramatisk flukt.

Kvelden de skulle dra ulte sirenene utover byen. De søkte ly i et bomberom, men måtte rekke å dra før mørket kom. Da bestemte de seg for å reise, tross flyalarmen.

De kom seg trygt ut av byen og fortsatte ferden vestover mot byen Lviv: En kjøretur som vanligvis tar fem timer. Den natten brukte de tolv.

Derfra kjørte de til den polske grensa. Der ble de møtt av 19 km med kø. Da bestemte de seg for å kjøre til Slovakia i stedet. På vei dit sluttet de seg til Diana og datteren. Sammen krysset de den slovakiske grensen uten problemer. Det hele var over på et kvarters tid.

På grensen ble det et tårefullt farvel. Innas ektemann og Dianas bror kunne ikke bli med dem. Han måtte snu og vende tilbake til krigen.

– Jeg ville ikke tenke på at jeg forlot ham. I mitt hode skulle jeg bare dra på en reise, som turist eller noe, forteller Inna.

Jeg er bekymret for hvordan min kone skal leve i et fremmed land hvis noe skulle skje meg.

—  Dmytro, Innas ektemann, som ikke får forlate Ukraina
Ukrainske Inna med ektemannen Dmytro i Zjytomyr før krigen brøt ut. Han har blitt igjen i byen, mens Inna er i Norge.

Vet ikke om han får se kona igjen

I dag jobber ektemannen, Dmytro, som frivillig i byen Zjytomyr. Der fortsetter han å gjøre som han gjorde med kona: Å evakuere flyktninger.

Det er et risikofylt oppdrag. Inna frykter mannen vil lide sammen skjebne som hennes far.

– Jeg vet at mange mennesker vil bli drept. Jeg bare håper at mine slektninger ikke vil være blant dem. Men jeg vet at det kan skje. Jeg har jo opplevd det før, sier hun.

Den ukrainske flyktningen har jevnlig kontakt med ektemannen Dmytro. Via sin kone forteller han til Dagsavisen at han også er bekymret, men ikke for seg selv.

– Jeg er bekymret for hvordan min kone skal leve i et fremmed land hvis noe skulle skje meg, eller hvis krigen varer altfor lenge og jeg ikke vil være i stand til å forsørge oss, sier han.

For ham var det en lettelse å vite at kona har kommet seg til et trygt sted. Selv om han ikke vet om han noen gang får se henne igjen.

På grunn av krigen har Ukraina forbudt menn i alderen 18 til 60 år å forlate landet. Det finnes unntak, men ikke for Dmytro. Han må bli værende, mens russiske styrker stadig rykker nærmere.

Her sitter han i en kjeller under et bomberaid, noen dager etter at kona ankom Oslo:

Dmytro, Innas ektemannen, kunne ikke forlate Ukraina. Menn i alderen 18 til 60 år må nemlig bli værende i landet på grunn av krigen. Han forteller at han tenker mye på hva som kan skje fremover. Her sitter han i en kjeller under et bomberaid i Zjytomyr, noen dager etter at kona ankom Oslo.

Bærer på en del av ektemannen

I likhet med svigerinnen Diana, ville heller ikke Inna forlate landet sitt. Til tross for at hun ikke lenger følte seg trygg i Zjytomyr, ville hun ikke dra noe sted. Likevel ble hun nødt til det. Når vi spør hvordan det føltes å forlate Ukraina, blir øynene våte og stemmen brister.

– Det var tøft. Jeg måtte forlate alt og alle som jeg elsker. Ikke bare for min egen sikkerhet, sier hun.

Det var nemlig en annen person hun hadde i tankene da hun til slutt, motvillig, bestemte seg for å flykte.

Inna er gravid i 5. måned.

Nå har hun begynt å innse og forberede seg på at hun muligens må føde alene, uten barnets far til stede.

– Jeg har ingen illusjoner om at alt vil bli bra og være over i løpet av et par uker, slik som mange andre ukrainske flyktninger tenker. Jeg tror dette vil vare i månedsvis.

– Lenger enn svangerskapet ditt?

– Kanskje. Jeg håper at jeg vil føde et trygt sted. Hvis det er i Ukraina, med mannen ved min side, blir jeg veldig glad. Men jeg vet det er en sjanse for at jeg føder her i Norge eller et annet land, svarer hun.

Frarøvet sin fremtid

Inna tillater seg ikke å tenke for mye på dette, av hensyn til hennes ufødte barn. Hun vil ikke risikere dens helse, og slike tanker gjør henne redd for å bli deprimert.

Det er mange følelser å lese i øynene på Inna. Hat er en av dem.

– Jeg er sint, ja, nikker hun bekreftende.

Ikke fordi mannen må bli igjen i landet. Det forstår hun er nødvendig. Hun er sint fordi det har blitt nødvendig.

– Folk fra andre siden av grensa, russere, tror de kan bestemme over vår skjebne og frarøve oss vår frihet og våre liv. Alt vi har. Dette er hva som er urettferdig. Livet mitt har blitt ødelagt for andre gang, sier hun.

I det vi tar farvel og vandrer bort fra hotellet, forsvinner sola bak noen av Oslos bygninger. Snart venter en ny natt. Den kan Diana, Inna og Daria tilbringe i trygghet på hotellet. Men det spørs om de likevel sover noe særlig bedre enn sine menn som gjemmer seg for bomber i Ukraina.

Så lenge de er splittet, vil de aldri kunne leve i fred.