Frekt og modig, litt annerledes og veldig gøy

Hvem: Anne Fjellro
Hva: Lektor, og ny leder for litteraturfestivalen Ord i Grenseland
Hvorfor: Ord i Grenseland starter 3. september, og arrangeres for tiende gang

Du hoppa likså godt rett inn i 10-årsjubileet du?
– Ja, jeg gjorde det. Jeg har vært i programkomiteen i tre år fra før, så jeg visste veldig godt hva jeg gikk til. Også var det sammen med tre andre. Men hoppa rett inn, ja! Med korona-krydder. Så det ble litt spesielt.

Hvordan har det vært å planlegge festivalen?
​– Det har vært helt fantastisk morsomt! Er så overraska over hvor utrolig gøy det er å lage festival, sånn for min egen del hvertfall. Særlig det å finne tema. Vi falt jo på å lage en festival med bare kvinner. Jeg var spent på om det ville bli noen reaksjoner på det. Det var ikke så mye. Folk er liksom, ja. Jeg vet ikke. Det handla jo om at det er veldig mye morsommere, og lettere, å lage noe bra når man har en god ramme og begrensning. Det er lettere å være kreativ. Det å gjøre festivalen nå til noe som har et statement, det var viktig for meg som person og menneske. Å gå inn og lage noe som jeg kunne si "dette står jeg for, dette er viktig for meg". Det var kjempegøy! Månefestivalen har gjort det før, og det synes jeg var kult. Et lite vink til dem. Også blir det et nytt tema neste år, da.

Ja, jeg hadde det spørsmålet på blokka, om hva tanken bak den avgjørelsen var. Sikkert et spørsmål du ikke hadde fått om det bare var menn med.
​– Det er for å markere at det har skjedd så ekstremt mye.Oversatt litteratur blant kvinnelige forfattere er mer enn dobla de siste årene. Men også det å synliggjøre hvor mange flinke damer det er. Jeg tror nok at det har vært, uten å ha fintelt, flere menn enn damer på Ord i Grenseland tidligere.

For det er ikke mangel på bra damer i litteraturen?
​– Nei det er det virkelig ikke! Det som er så gøy, er at før vi landa på å gå for bare damer, så tenkte jeg "nå skal jeg se om jeg klarer å komme på femti navn fra mitt eget hode". Da hadde jeg hundre på blokka i løpet av tjue minutter-kvarter. Fikk nesten hjertebank av det, haha. Jeg kjente at det er noe med å løfte fram alle disse flinke damene som kanskje ikke er like gode på å løfte seg frem seg sjøl. Og kvinnelige bokbadere og kvinnelige organisatorer. Litt annerledes, veldig gøy. Det har kommet noen ideer, hvor jeg har tenkt sånn "åh fader vi kan ikke ha med han". Men da blir det neste år!

Hva kan publikum vente seg?
​– Ja! Jeg tenker at det blir veldig variert. Vi har tenkt litt at det skal være en tematisk god rekkefølge, sånn at det er fint å få med seg flere bokbad. Ikke at de følger hverandre, men at det er en slags logikk i rekkefølgen. Også at det er et sted der ikke bare publikum får møte forfatterne, men der forfatterne kan møte forfatterne. Lave skuldre. Alvor, men også mye humor, varme. Ha det hyggelig, slå deg ned, ta en øl og slapp av. Men og at det blir intellektuell stimulans. Så tror jeg, og håper jeg, at folk kommer til å oppleve at de hører samtaler de aldri har hørt før. Det har vært viktig for meg å finne gode samtalepartnere. For eksempel samtalen med Roskva Koritzinsky og Maria Kjos Fonn, to helt fantastisk flinke og ganske unge forfattere. Som på ulike måter skriver helt sjukt bra begge to, og jeg tenkte at de måtte møte hverandre. Dette er et historisk øyeblikk for meg nesten. Og å la Wenche Mühleisen, 70-tallsfeminist, gammel fri-sex-rocknroll-type, medieforsker, knallrødt hår, over 60 år, skriver om en aldrende kvinne som lengter etter erotikken... Å la henne få møte Esben Esther Pirelli Benestad...

Fy søren! Frysninger!
​– Så har jeg lyst til å løfte frem debatten. På de andre festivalene... Eller jeg skal ikke si noe om dem, men jeg har lyst til å gjøre det litt sånn frekt og modig. Det er jo ikke det at vi aldri snakker om sex og seksualitet på litteraturfestivaler, men å hente det opp som litterære temaer. Det tenker jeg man bare kunne gjort på et damevorspiel? Håper folk får litt den feelingen. Hvordan skrive om sex? Er det skummelt, skambelagt?  Også blir det trygt og fint å ha det på Litteraturhuset; kan ikke si nok ganger hvor flink jeg synes han Perry Aarti Olsen er, han er helt fantastisk!

Nydelig! Okei, faste spørsmål. Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
​– Åhhhh.. Åh herregud, hva skal jeg svare! Ta neste spørsmål, jeg må tenke litt.

Hva gjør deg lykkelig?
​– Gud, det er fredag i dag, jeg klarer ikke å...

Okei, hva gjør du når du skeier ut da?
​– ... Og neste spørsmål? Haha!

Haha! Er det noe du angrer på?
​– Ja, okei, nå har jeg det. Bok. Den siste jeg leste. Alle bøker gjør inntrykk på meg. Snille folk gjør meg lykkelig. Når jeg skeier ut tar jeg meg en storbytur aleine. Bare rømmer til Paris eller London! Skriv det. Men, det er en ting jeg angrer på. Det er at jeg ikke takka ja til plassen på Skrivekunstakademiet i Bergen. Det eneste jeg har angra på i hele mitt liv. Det var alt jeg drømte om, men det var masse rundt det som gjorde at jeg ikke kunne.

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?
​– At jeg huska alt.

Hvem var din barndomshelt?
​– Oi. Det tror jeg må være Cato Prest, selv om jeg ikke er kristen. Cato Prest var, eller kanskje er, i bymisjonen. Han var prest i Brumunddal der vi bodde, og er et av de mest fantastiske menneskene jeg vet om. Han er en av de flotteste humanistene, og jeg lærte mye av han sånn menneskelig sett.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?
​– Ganske mye. Det som handler om toleranse og antirasisme.

Hvilke tre personligheter ville du invitert til middag? Historiske, nålevende, fiktive?
​– Jeg tror jeg ville invitert mamma. Hun er død nå, da. Og tvillingsøstra mi Ragnhild, og dattera mi Ragne. Det er jo dem jeg vil ha på middag.

Hold deg oppdatert: Følg Moss Dagblad på Facebook!