– Når NFI styrer penger etter kjønnskvotering, fører det i neste hånd til at de private pengene følger etter det NFI beslutter, mener Knut Alfsen i Norsk Skuespillerforbund. Her fra den kommende storfilmen, og en såkalt markedsfilm, «Skjelvet» regissert av John Andreas Andersen. Ane Dahl Torp har en av hovedrollene.

Skuespillerne tror på kvotering

– Det har fungert å få kvotert inn flere kvinner i filmbransjen. Det fungerer i Sverige, det ville også fungert i Norge.

Kultur

 

Det sier leder Knut Alfsen i Norsk Skuespillerforbund. Han reagerer på utspillene fra direktør i Virke Produsentforeningen, Torbjørn Urfjell, i Dagsavisen 30. mars, og mener man må se til naboen Sverige, der såkalt moderat kjønnskvotering fungerer.

Les også: Kvinner i under 20 prosent av nøkkelfunksjonene

Ser en sammenheng

Bakgrunnen var Dagsavisens utregning basert på Norsk filminstitutts (NFI) oversikt over norske spillefilmer høsten 2017 og våren 2018, som viser at kvinneandelen blant såkalte nøkkelroller bak kamera – manus, regi og produsent – bare er på anslagsvis 17 prosent.

Urfjell mener kvoteringsbasert støtte til filmer med kvinner i nøkkelfunksjoner ikke er den rette løsningen for å få produsert flere filmer med kvinner bak kamera. Han mener det er mange andre faktorer som ligger utenfor tilskudd-systemet som påvirker både hvilke historier som blir fortalt, og hvem som får fortelle dem.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mener NFI styrer pengene

Alfsen på sin side, mener at NFI nettopp kan påvirke faktorene utenfor systemet, og hvilke historier som blir fortalt.

– Man kan tydelig se en sammenheng. Alt tyder på at kvotering er det virkemiddelet vi hittil har sett best resultater av.

Alfsen mener det har stor betydning hvilke prosjekter NFI gir penger til, for hvor de private pengene også går.

– Konklusjonen min er at kvotering virker – rett og slett fordi det også dirigerer de private midlene til filmene med best kvinnelig representasjon, sier han.

– Det handler primært om inntjening for en privat investor. Samtidig er ikke private investorer upåvirket av debatten i samfunnet. Det man også har sett, er at de offentlige bevilgningene veldig ofte utløser private investeringer. Når NFI styrer penger etter kjønnskvotering, fører det i neste instans til at de private pengene følger etter det NFI beslutter. Det er mitt poeng.

Les også: Kim Bodnia: Likestilling har vært viktig for meg

Ansvarsfraskrivelse

Alfsen mener mye av ansvaret for å velge kvinner i nøkkelroller i film, ligger hos de som Urfjell presenterer, produsentene.

– Det handler om hvem produsentene velger å satse på. Urfjell driver litt ansvarsfraskrivelse på produsentenes vegne, når han sier at folk skal komme med forlag til hva som skal gjøres. Den ballen kan man kaste tilbake, sier Alfsen.

Tar gjerne ballen

– Jeg tar gjerne ballen fra Knut Alfsen og er interessert i å få flere med i spillet, altså jakten på forslag som er bedre enn radikal kvotering, svarer Urfjell.

– Virke Produsentforeningen foreslår mentorordninger for å gi kvinner makt tidlig i karrieren, og vi leiter etter tiltak som gir kvinner og menn lik evne og vilje til å ta risiko. Vi mener at de regionale filmsentrene og Talent Norge i større grad må ha ansvar for å skape likestilling.

Urfjell mener også at kvoteringsdebatten må være mer presis og skille mellom moderat kvotering og radikal kvotering:

– Moderat kvotering praktiseres i dag av NFI innen både konsulentfilmer og markedsordningen, og det fungerer ved at filmer med høyere kvinneandel mottar tilskudd når flere prosjekter er like godt kvalifisert. Vi ønsker godt praktisert moderat kvotering velkommen, sier han.

– Radikal kvotering vil være å lage egne kvoter kvinner og menn kan søke på, og det er som oftest slike forslag folk snakker om når de foreslår kvotering. Vi mener vi bør gjennomføre andre tiltak enn radikal kvotering fordi kvotering lager for lite fleksible rammer for norsk film, sier Urfjell.

Les også: Ble kasteball i NFI-systemet

Et spørsmål om kvalitet

– Strukturelle endringer handler om å diskutere med nye briller, hva som er god kvalitet, mener Alfsen.

– Det er klart vi trenger en diskusjon som handler om en justering av de perspektivene som går på hva som er en god film. Skal det ikke da spille en rolle hvilke perspektiv historiene i filmen fortelles fra? Er ikke det også et kvalitetskriterium – et mangfold av historier? spør han.

– Man må begynne å tenke annerledes om hva som er en god film. Og det starter jo med en diskusjon, og den er godt i gang nå, avslutter Alfsen.

Debatt: Kulturpolitikken etter metoo