Er Goksøyr og Martens’ teaterprosjekt begynt å gå på tomgang?

---

3

TEATER

«Bror»

Av Goksøyr og Martens

Regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens

Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt

Lyddesign: Sigrun Merete Mongstad

Med: Oddgeir Thune, Julie Moe Sandø, Agnes Kittelsen, Marianne Krogh, Maren Johanne Olufsen, Thea Lambrechts Vaulen, Casper Falck-Løvås, Aya Aramis Sørbø, Kajsa Fanni Martens m.fl.

Det Norske Teatret

---

Toril Goksøyr og Camilla Martens har med forestillingene i sin femdelte serie «Livet» gang på gang begeistret og berørt både kritikere og publikum. I de tre delforestillingene som hittil er blitt produsert, «11 år», «Dottera» og «Gå», har vi kommet svært nær mennesker og relasjoner når de er på sitt aller skjøreste og såreste. Vi har fått høre og se fortellinger om bl.a. mobbing, brå dødsfall og vanskelige familierelasjoner, og med disse fortellingene formidlet tett på øret gjennom et headsett, har det hele blitt svært intime og realistiske teateropplevelser. I den nyeste delen av «Livet»-serien, kalt «Bror», benytter Goksøyr/Martens seg av de samme tekniske virkemidlene som tidligere, men denne gangen forlater man forestillingen uten å ha blitt særlig berørt. Hva er det som har skjedd? Har prosjektet plutselig begynt å gå på tomgang?

Det Norske Teatret, som produserer forestillingen, annonserer at «Bror» handler om søskenrelasjoner, om å høre til i en familie der ett søsken trenger og får mer enn de andre søsknene. Og ja, «Bror» handler om det, men det tar lang tid før vi kommer dit. For lenge virker det som om dette handler om eldreomsorg, og forestillingen rusler og går altfor lenge før vi kommer dit det virkelig brenner, rent tematisk.

Publikum selv skal forresten også rusle og gå litt. «Bror» er nemlig en todelt forestilling, der den første delen foregår ute i Oslo sentrum. Vi går i en førti minutters tid mens vi i høretelefoner lytter til en samtale mellom en far som heter Øyvind (Oddgeir Thune) og hans sønn Casper (Casper Falck-Løvås). Vi går samme rute som de to, fra Det Norske Teatret (som i fortellingen er et sykehjem der det ligger en syk far/farfar) ned til sjøen og Aker Brygge og tilbake til teatret. Det er egentlig ikke så mye viktig informasjon vi får i denne delen, og det fiktive universet vi lytter til, er ikke like godt samkjørt med livet i byen, som det var i vandreforestillingen «Gå» fra 2020. Men vi får i alle fall vite at Øyvind ikke kan betale husleien sin, og dette blir en viktig brikke i fortellingen senere. Ellers er fortellingen fylt med forkledde ledetråder til hvor vi skal gå mens vi lytter, uten at det oppleves som en overbevisende del av fiksjonen. Det blir bare påtatt og tilfører ikke historien noe som helst. Forestillingen kunne klart seg fint uten denne vandre-prologen.

[ «Jungelen» opp av ruinene fra et ødelagt Oslo (+) ]

Videre er dette en forestilling som sliter med organiseringen. Pausen mellom byvandringen og resten av forestillingen, som foregår på teatrets hovedscene, er såpass lang at vi mister den lille følelsen lytteopplevelsen har skapt. Vel inne på hovedscenen, der vi sitter på et stillas høyt over scenegulvet og titter ned, blir vi sittende altfor lenge med headsettet på ørene og høre på en due som kurrer og bruser med vingene. Hva gjør den duen i denne forestillingen egentlig? Og etter hvert som tiden går begynner flere i publikum å løfte og titte på hodetelefonene som om de lurer: «Er det noe galt her?»

Det er ikke noe galt, så forestillingen kommer i gang. Først med en lang scene på et sykehjem der Øyvinds mor (Marianne Krogh) og søstre er samlet om farens seng mens livet går sin vante gang blant pleiere og pasienter rundt dem. Så forvandles scenerommet til hjemmet til Øyvinds mor, der han og moren og de tre søstrene samt deres barn er samlet. Øyvinds ekskone kommer også innom, og praten går om stort og smått, men mest om ganske vanskelige ting, og gradvis eskalerer situasjonen. Problemene de har i denne familien skal vise seg å være svært betente. Det hele sentrerer om at en av søstrene, Selma (Maren Johanne Olufsen), har nedsatt funksjonsevne, og at mor i familien alltid har forsømt de andre søsknene for å komme Selmas behov i møte. Søsknene har ulike problemer med dette og ingen blir helt enige om hvem som har det verst, men situasjonen fremstilles hele tiden gjennom deres øyne, og moren blir en skyteskive for dem.

[ – På visse områder er han en dinosaur som ikke har skjønt at hans tid er forbi (+) ]

Morens perspektiv er forunderlig lite til stede, og dermed blir dette aldri en diskuterende forestilling, slik det burde ha vært. Jeg vet ikke helt hvem det er som skal ha sympatien her heller, men fordi moren aldri får komme ordentlig til orde, er det faktisk henne jeg føler mest med. Det hele blir uansett veldig ensidig, og selv om situasjonen i denne familien er ugrei, så makter ikke forestillingen å formidle alvoret og følelsene i dette. Jeg antar at mange familier kan ha lignende problemer, uten at det nødvendigvis må anta tragiske dimensjoner, slik denne forestillingen prøver å få det til å gjøre.

[ Melder om mangel på kompetanse i livebransjen etter to år med pandemi (+) ]

Samlet sett har ikke «Bror» brennbar materie nok til å få fyr på engasjementet og emosjonene til den som ser og lytter. Vanligvis har bruken av headsett, som gir oss både dialoger og indre monologer direkte inn i hodet, hatt en veldig tydelig effekt og gitt nærhet til karakterer og situasjoner. Men headsett alene er ikke nok. Det må være en god og fyldig fortelling som formidles. Og det fungerer i alle fall ikke å fylle ørene våre med en kurrende due.