– På visse områder er han en dinosaur som ikke har skjønt at hans tid er forbi

– Det er et stykke som er veldig forfriskende og vitalt, synes jeg i hvert fall. Veldig vitalt! Strindberg skrev det på åtte dager.

Teaterregissør Eirik Stubø (56) er engasjert når han prater om August Strindberg, som han tror var en i overkant produktiv mann. Lørdag 7. mai hadde Stubø premiere på sin oppsetning av Strindbergs stykke «Faderen» på Det Norske Teatret. Stykket er skrevet i 1887, en tid som på mange måter er annerledes enn vår. «Hvor relevant er August Strindbergs «Faderen» i dag? Med tanke på tematikken kan stykket fortsatt leses som et overraskende aktuelt apropos til debattene rundt likestilling, mannens utdaterte rolle som forsørgerperson, menns plassering i selvmordsstatistikken og hvordan mange tradisjonssøkende menn blir en del av utenforskapet», skriver Dagsavisens anmelder.

Stubø nøler litt på spørsmål om stykket er skrevet fra mannens perspektiv, der mannen alltid har rett.

– Ja, på en måte så er det jo det, det er jo en mann som har skrevet det, og han skriver åpenbart, hvis man setter seg litt inn i livet hans, også delvis basert på egne erfaringer. Jeg tror han var en sånn person som fikk noe å skrive om av å leve. Mens Ibsen gjemte seg i diplomatfrakten sin og var en forsiktig mann, tror jeg Strindberg fikk næring og kreativitet av å ha et liv, sier han.

Han beskriver Strindberg og Henrik Ibsen som sin tids store motsetninger, selv om han også tror de hadde stor respekt for hverandre.

[ Pia Tjelta kaster seg ut i «Dødsdansen» ]

En tragikomedie

Stubø mener både Ibsen og Strindberg var bedre diktere enn debattanter, og at det derfor sniker seg mye annet inn i stykkene deres som gjør det for lett å redusere dem til en pamflett eller et politisk standpunkt.

– «Et dukkehjem» (Henrik Ibsen, 1879) for eksempel, handler helt klart om frigjøring, men det er så personlig. I dag er det kanskje like interessant at det handler om hva man egentlig vet om den man er gift med. Kan man stole på hverandre?

«I motsetning til flere nyere oppsetninger av «Faderen» gjør Stubø få forsøk på å bringe handlingen inn i vår tid», skriver Dagsavisens anmelder om stykket. Rittmesteren Adolf, hovedpersonen i stykket, har en tvil om hvorvidt datteren er hans barn. I dag ville det lett latt seg fastslå gjennom en farskapstest.

– Sånn sett er stykket litt utdatert i dag, men at det finnes DNA-tester i dag synes jeg er litt utenfor poenget. For Rittmesteren sier jo at han har tenkt på det lenge, om datteren faktisk er hans barn, men at han aldri har turt å spørre. Den redselen kan folk ha i dag også, tanken om å ikke ville ta en DNA-test fordi man elsker barnet sitt og ikke vil vite, sier Stubø.

Da «Faderen» skulle settes opp for første gang skrev Strindberg at det ikke var en tragedie, og heller ikke en komedie, men noe midt imellom. Stubø har vært nervøs framfor premieren, men er fornøyd med resultatet og synes det har vært gøy å jobbe med skuespillerne.

– Jeg er glad og stolt over denne forestillingen, sier han.

Nå vs. da

Stykket tar for seg en konkret historisk tid der menn hadde makt og kvinner ikke en gang hadde stemmerett. Kjønnsnormene var helt annerledes enn de er i dag, noe stykket formes av.

– Vi har ikke gjort noe særlig med språket, men likevel tror jeg, på tross av at det er såpass gammelt og kommenterer en helt annen sosial og politisk situasjon enn i dag, at det snakker til oss.

Stubø tror at «Faderen» og andre gamle, klassiske teaterstykker kan gi oss verktøy til å se våre liv i dag. For han er ikke poenget med å sette opp klassiske teaterstykker primært å vise hvordan det en gang var, tvert imot.

– Jeg tenker heller at vi kan se tiden vi lever i, våre liv, i kontrast til noe, silt gjennom noe som en gang fantes. Det setter i gang en tanke om at slik det var før, er det ikke lenger, men på et vis er det kanskje fortsatt det? Det synes jeg er interessant. Det skaper fantasi og nysgjerrighet, både hos oss som lager dette, men viktigst hos dem som ser det.

– Men hvis Strindberg skulle skrevet stykket i dag, hvordan ville det sett ut da, tror du?

– Det er vanskelig å si, jeg tror kanskje han hadde skrevet noe helt annet. Han kalte kjærligheten mellom kjønnet for en kamp. Det er jo en analyse mange har i dag også, men ikke vet jeg om han ville vært opptatt av den delen av virkeligheten om han hadde levd i dag. Det er helt andre premisser nå, svarer Stubø.

Han tror Strindberg var opptatt av å vise at makt er så mangt, at det finnes ulike måter å befeste sin makt på.

[ Her vil storaktør lage ny musikkfestival ]

Dinosaur i feil tid

Rittmesteren Adolf er offer for en mannsrolle som ikke lenger finnes, som ingen vil ha, forklarer Stubø.

– Og det er jo absolutt samtidsaktuelt. Det er nok mange i dag som i varierende grad tenker at de må tilpasse seg normer som følge av kjønnet sitt.

Mens menn i dag faller utenfor og begreper som Incels vokser frem i det offentlige ordskfitet: menn som føler seg avvist fra fysisk og emosjonell kontakt med kvinner og bygger opp aggresjon deretter, føler Rittmesteren Adolf at han henger fast i en idé om mannlighet som han kaver med og tror han må leve opp til, mens damene rundt ham har skjønt at de normene ikke eksisterer lenger.

– På visse områder er han en dinosaur som ikke har skjønt at hans tid er forbi.

Når legen i stykket ber Rittmesteren om å fortelle ham hva som er galt, svarer Rittmesteren at om han ikke var mann kunne han gitt innsyn i det ene og det andre, men nå er han dessverre mann, og da kan han dessverre bare «slå armen over brystet som romerne og holde pusten til han dør».

– Han slåss like mye med sitt indre, sitt eget bilde av hvordan det bør være. Det er ikke sikkert at han egentlig vil det, men han må det, for sånn har det alltid vært. Og sånn er det nok definitivt fortsatt flere som føler i dag, sier Stubø.

[ Sigrid: – Jeg ser jo hvor glad jeg blir hver gang jeg gir slipp, gir litt faen (+) ]

Kjedelig med bare menn

Som ung syntes Stubø stykket var heftig, godt skrevet og med morsomme replikker. Dette var tidlig på 90-tallet, da debatten og refleksjonen rundt kjønnsroller var på et helt annet sted.

– Jeg er vokst opp på 70-tallet med SV-foreldre og fikk lære veldig tidlig at likestilling er viktig. Jeg må si at jeg begynner å bli såpass gammel at jeg har litt vanskeligheter med å henge med i diskusjonen. Det er akkurat som jeg tenker at det her har vi lært, at det er helt meningsløst at damer og menn ikke skal ha like vilkår i arbeidslivet, at kvinners krav og frihet skal være fundamental og at kvinner og menn skal ha like muligheter og rettigheter på alle livets plan.

– Jeg kan ikke se det på noen annen måte enn at det er bra og riktig at kampen for likestilling fortsetter, og at ulikhetene mellom kvinner og menn jevnes ut. Samtidig så kan det jo bli kjedelig, da, hvis alle blir helt like. Noe av det som gir livet spenning er at vi ikke vet alt om hverandre, at vi er nysgjerrig på dem som ikke er lik oss selv. Det er en mer subtil diskusjon om vi skal bli like i en annen betydning av å være lik. Kjedelig blir det i hvert fall, hvis alle er som menn, sier han.

Stubø har satt opp flere stykker med kvinnelige hovedroller, faktisk er det kvinneportrettstykker han har mest erfaring med.

– Jeg har ikke hatt noen forventning om at det skulle generere noen innsikt i kjønnsproblematikk, det har rett og slett bare vært fordi jeg synes de rollene er mye mer interessante.

Han mener forfattersiden i teater har hatt en total mannlig overdominans.

– Men det er kanskje fordi menn aldri helt har skjønt damer, som gjør at de er så opptatt av å skrive om dem. Det tror jeg tangerer Strindberg også: at han egentlig er redd for damer og ikke forstår dem, men også elsker de: hvordan er de laga? Det er en stadig kilde til å skrive nye ting.

Harde tider

Eirik Stubø har vært teatersjef for Rogaland Teater, Nationaltheatret, Stockholms Stadsteater og den svenske nasjonalscenen Dramaten. Han er utdannet ved statens regilinje og har opprettholdt registatuen ved siden av arbeidet som teatersjef. Nå er han blant annet husregissør hos Det Norske Teatret.

Det var etter å ha blitt oppringt og oppfordra til å søke på stillingen at Stubø ble teatersjef på Nationaltheatret.

– På den tiden var jeg yngre, modigere og mer arrogant enn jeg er nå. Jeg skrev én setning: «med dette søker jeg på stillingen som sjef for Nationaltheatret», og sendte den, uten å legge ved en eneste attest eller begrunnelse. Det ble selvfølgelig kommentert, jeg var barnslig, sier han og ler av tilbakeblikket.

– Navnet mitt skulle være nok. Those were the days.

Den siste teatersjef-jobben, på Dramaten i Sverige, fikk imidlertid en brå vending, da Stubø måtte gå av etter metoo-bevegelsen satte flere skuespillere i et kritisk lys. Stubø gikk av som teatersjef etter å ha latt en mishandlingsdømt skuespiller få stå på scenen. Selv sa han at han ikke hadde nok tillit til å kunne fortsette.

– Det var en storm. Harde tider, ikke bare for teateret i sin helhet. Det var rett og slett et ubehagelig og tøft år, sier han.

– I hvor stor grad tror du metoo-bevegelsen har endret måten man leser klassisk drama på?

– Den har helt klart påvirket alt man gjør, enten man er seg bevisst det eller ikke. Vi lever i et nettverk og samfunn der vi blir påvirka av alt, og selvfølgelig også de diskusjonene som pågår. Metoo, som på mange måter var en helt udiskutabel positiv respons på mange ting vi ikke vil ha: trakassering og kjønnsdiskriminering, har gjort noe med bevisstheten til folk når man ser teater, leser bøker eller ser filmer. Vi reflekterer over ting annerledes nå enn før den bevegelsen, svarer han.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen