«Jungelen» opp av ruinene fra et ødelagt Oslo

---

5

TEATER

«Jungelen»

Manus og Regi: Hilde Brinchmann

Med: Henrik Hoff Vaagen, Jacob Vigeland, Johanne Fossheim, Hedda Sandvig, Numa Norderhaug, Knut Steen, Sarah Sandberg, Amina Mohamud, Hina Zaidi, Marianne Edvardsen

Tigerstadsteatret i samarbeid med Oslo Nye og DKS

Spilles på Oslo Nye Trikkestallen

---

Hva skal man tro på? Hvem skal man følge? Slike spørsmål er vanskelige nok i hverdagen, og i pressede situasjoner, som under en krig, kan det føles umulig å skulle navigere seg fram til de riktige avgjørelsene, alt mens man bombarderes av informasjon, nyheter og løfter man ikke vet om er til å stole på. Dette er blant de essensielle temaene «Jungelen» retter søkelyset mot, en ny teateroppsetning fra Tigerstadsteatret myntet på ungdom fra 13 år og oppover. Skjønt ny, «Jungelen» skulle egentlig spilt for både vanlige publikummere og mange hundre ungdomsskoleelever gjennom Den kulturelle skolesekken fra høsten 2020, men kun en forestilling var alt de rakk før pandemien stengte samfunnet ned. Noen måneder senere måtte de rive ned en av de mest ambisiøst oppbygde scenedekorasjonene vi har sett på dette nivået, en urban jungel i ruinene av det som skal forestille et framtidig Oslo, lagt til 2083. Det var en sviende avlysning av et teaterprosjekt som tankevekkende nok forsøker å si noe om tiden vi lever i og konsekvensene av valgene vi alle tar.

[ De rakk én forestilling før nedstenging. Nå får ungdomsteateret spille igjen ]

Okkupert på Torshov

Nå når scenen er rigget på nytt, og Tigerstadsteatret til og med våget «nypremiere» på en fredag den 13., kan man bare konstatere at det ikke bare er blitt en unik og engasjerende interaktiv teateropplevelse, men at stykket er blitt enda mer aktuelt enn ved første korsvei. Russlands invasjon av Ukraina og krig på europeisk jord gjør «Jungelen» relevant på et overordnet nivå. «Fake news», krigspropaganda, patriotisme og kampen for alt man har kjært er bare en del av beveggrunnene bak, og gjennom den inkluderende handlingen stilles de viktige og riktige spørsmålene. Stykkets fortellergrep tvinger publikum til å ta selvstendige valg under et visst press.

Det første valget stilles man overfor allerede utenfor Trikkestallene på Torshov i Oslo, foran fire ulike innganger. Her møtes vi av en skarpkledd ung «filantrop», og vi vet ikke helt hva som venter når vi velger en av de fire «divisjonene» som publikum skal tre inn i: Soldier, Doctor, Scientist eller Diplomat. Uansett ledes man inn i en krigssone som forestiller Oslo i 2083, en ødelagt tidligere hovedstad seksti år inn i framtida. Gjennomsnittstemperaturen er steget med fem grader, Oslo er blitt tropisk, syreregnet er etsende dødelig og nasjonen vi kjente som Norge er okkupert av New Britain. Vi sluttet ikke å utvinne oljen, og betaler prisen. Bare Bergen ble spart av New Britain, bygd inn under en glasskuppel.

[ Don Martins «Isbilen» er vårens beste nyhet på isfronten, en forestilling for barn og alle andre som liker is – og hip hop (+) ]

Syreregn og propaganda

Her er vi «rekrutter» for okkupasjonsmakten, soldater som har som mål å slå ned siste rest av norsk motstandsbevegelse. Hvilken «handling» du blir en del av, avhenger av hvilken gruppe du er med i. Er du med doktoren (Johanne Fossheim) kan du regne med å bære medisinsk utstyr, flykte fra rebellene og syreregnet, og kanskje befinner du deg snart i en svært truende situasjon i en hemmelig bunker sammen med diplomaten (Numa Norderhaug) og hans rekrutter. Utenfor et sted spiller soldaten (Jacob Vigeland) og forskeren (Hedda Sandvig) sine renkespill. Uansett vet du ikke hvem du skal stole på. Som Håkon (Knut Steen), lederen av de norske rebellene, sier:

«Dere har sikkert hørt all mulig britisk propaganda om oss. At vi er terrorister. At vi bør fanges og drepes. At vi er rotter. Men vi er den siste norske motstandsbevegelsen! Helt siden Britene stormet Stortinget og henrettet regjeringen, har vi forsøkt å kjempe tilbake. Helt siden de begynte å plante de jævla jungelfrøene og forbød oss å hugge trær har vi forsøkt å holde Oslo levende. Vi nekter å følge deres propaganda».

Greta Thunberg

Manusforfatter og regissør Hilde Brinchmann i Tigerstadsteatret har med «Jungelen» skapt en interaktiv, intens og actionfylt teaterforestilling som er inspirert av data- og strategispill, men også av presserende temaer som opptar ungdom og om ungdommelig kampvilje i seg selv. Som for eksempel i form av det brennende engasjementet for miljøet som Greta Thunberg har tent. 60 år etter spiller Greta Thunberg (Marianne Edvardsen) fortsatt en rolle, i en kreativ vending i historien.

Signe Gerda Landfalds scenografi utgjør en imponerende «scene», et konglomerat av grønne og gjengrodde ganger, ødelagte gater, skitne bunkere og så til slutt et sønderslått «Jernbanetorg» hvor det avgjørende slaget står. Lyddesignet og musikken til Eirik Myhr eter seg inn i handlingen og forsterker det noen kan oppleve som klaustrofobisk og truende, fra sidekorridorer og rom du ikke ser, fra skuddvekslinger og tordnende etsende regn på blikktak, det hele elegant og virkningsfullt tilpasset de ulike handlingsforløpene slik at du stadig fanger opp bruddstykker av hva de andre gruppene går gjennom. Virkningsfulle og fantastiske er også de futuristiske og muligens «Mad Max»-inspirerte kostymene til Helena Andersson, som også i denne «nyoppsetningen» er preget av masker og andre «beskyttende» effekter som ble lagt inn da stykket ble skapt i en tid med mye smittevern. Desinfeksjonsspriten er her fortsatt i bruk. Det forsterker en handling der farene også inkluderer farlige sykdommer.

[ Sigrid i Oslo Spektrum - se bildene her ]

Ingrid Alexandra er dronning

«Jungelen» engasjerer og involverer på alle nivåer, med spenningsmettet eskalering av situasjonene og skuespillere som med overskudd leder oss gjennom det hele. Den kollektive hukommelsen om hva Norge var og troen på dronning Ingrid Alexandra viser hvordan nasjonsfølelse og identitet ikke slipper taket. I enkelte scener tegner dette et melankolsk bilde av en knekt nasjon som fortsatt kjemper. Forbudte bøker med folkeeventyrene eller bilder av Kittelsen blir virkningsfulle kulturelle markører.

Brinchmanns manus skyr ikke virkelighetens uoversiktlige brå skifter. På svært kort tid greier hun å bygge opp de enkelte karakterene, og hun kaster dem inn i en konflikt hvor trusler, fanatisme og en kynisk kamp på liv og død er normen. Her er mange fine enkeltprestasjoner innenfor svært trange rammer, som Sarah Sandberg i rollen som rebellen Sonja, eller Hina Zaidi som bak masken til Ingeborg til fulle mestrer å skape troverdige kampscener. Ikke alle overlever, og det gjør inntrykk selv i en handling som følger et nærmest cinematisk spor, ikke minst ved hjelp av Rolf Christian Egseths lys, hvor vi som publikum blir førstehåndsvitner til krigens irrasjonelle og uoversiktlige brutalitet. Vi er kanskje også noe mer, men de detaljene skal ikke røpes her. Virkemidlene med lyd, røyk og våpen kan sikkert være voldsomt for noen, men hjelpen er aldri lenger enn et «time out»-signal unna.

[ I fjor ga hun Cannes «Verdens verste menneske». I år sender hun en usympatisk «Syk pike» til prestisjefestivalen (+) ]

Tigerstadsteatret med skyhøye ambisjoner

«Jungelen» er Tigerstadsteatret på et ambisjonsnivå vi ikke har sett før, verken når det gjelder tilrettelegging av tematikk for målgruppen, eller selve oppbygningen av scenografi, situasjoner og den halsbrekkende interaktive gjennomføringen. Alt dette bidrar til en tankevekkende, pirrende, overrumplende og virkelighetsnær påminnelse om at hvert eneste valg vi tar får konsekvenser. Det eneste aberet med forestillingen måtte være at den føles litt for knapp, som om det mangler et stopp eller en situasjon før man samles rundt den nedtaggede tigeren og stilles overfor Generalen (Henrik Hoff Vaagen). Men at man vil ha mer av noe bra, er likevel ikke det verste ankepunktet man kan ha.