«De må føde oss eller pule oss for å elske oss» er et kampskrift på vegne av oss alle

5

TEATER

«De må føde oss eller pule oss for å elske oss»

Av Camara Lundestad Joof

Regi: Ole Johan Skjelbred

Med Selome Emnetu, Evelyn Rasmussen Osazuwa Seda Witt

Nationaltheatret/Torshovteatret

Camara Lundestad Joof har som kunstner, dramatiker og forfatter tatt en sentral plass i den norske offentlighetens stadig hardere ytringsklima. I Nationaltheatrets forhåndsomtale til teaterforestillingen «De må føde oss eller pule oss for å elske oss», kaller hun kampen mot diskriminering «kjærlighetsarbeid». Etter premieren er det bare å fastslå at dette kjærlighetsarbeidet bærer frukt, og det i store mengder og av sjelden bærekraftig og rettledende kvalitet.

«De må føde oss eller pule oss for å elske oss» er Joofs debut som husdramatiker på Nationaltheatret, og et stykke som henter engasjement fra forståelsen av det farlige spennet mellom hverdagsrasisme og strukturell diskriminering. Hun har tidligere behandlet temaer som utenforskap, hvordan vi betrakter hverandre, marginalisering og makt blant annet i monologen «Palvovs tispe» på Brageteatret og i ulike film- og kunstprosjekter. Med sin egen oppveksthistorie om å bli møtt med rasisme og diskriminering i boken «Eg snakkar om det heile tida» (Samlaget, 2018), og som spaltist i Dagbladet, har hun nådd et større publikum.

At kampen, eller «kjærlighetsarbeidet», er meningsfylt, tydet publikumsresponsen på under premieren på Torshovteatret. Det er en forestilling som vil like mye som den forlanger, som er like privat og personlig opplevd som den er generell og samfunnsutfordrende. I det ligger også provokasjoner, ubehag og sterke meningsbrytninger.

[ Nationaltheatrets «Hamlet» drives fram av finstemt komikk og en infernalsk hovedrolle (+) ]

Selome Emnetu, Evelyn Rasmussen Osazuwa og Seda Witt gir kropp og personlighet til de ulike figurene. De spiller ikke navngitte skikkelser, men defineres i sammenhengen ut fra det være seg et samfunnsmessig ståsted eller en gitt bakgrunn. Uansett er det graden av melanin i huden som gjør hvordan andre betrakter dem. Med det som utgangspunkt blir stykket en utforskning i virkemidler og holdninger, kort sagt en utforskning av språk for å diskutere diskriminering og marginalisering. Det kulle lett blitt endimensjonalt moraliserende, men Joofs styrke er anerkjennelsen av at å navigere gjennom et ikke alltid like tindrende klart ytringsfelt er vanskelig uansett ståsted, klasse og etnisitet. Som at påpekninger om marginalisering og utestengelse av en minoritetsgruppe ofte avfeies med at vedkommende tar det personlig – med skamfølelse og egenpålagte tilpasningsbehov som resultat.

På mange måter blir «De må føde oss …» en «Best of» Camara Lundestad Joof-forestilling, med historier, allegorier, drømmer og anekdoter. Utvalget og bearbeidelsen er det stykkets regissør Ole Johan Skjelbred som står bak. Han syr de medrivende samtalene, disputtene, hjertesukkene og monologene godt sammen. Islett av performance og absurde understrekninger bringer hele tiden de tre skuespillerne tilbake til sine tildelte utgangspunkter, men innimellom trekkes disse i langdrag, som om teksten behøver hvile. Det gjør den ikke, snarere tvert imot er det intensiteten i allegoriene og fortellingene som skaper spenningen.

[ Som sjuåring ble norsk-gambiske Camara Lundestad Joof slått fordi hun gikk med bunad på 17. mai ]

Forestillingen starter med Selome Emnetu i rollen som en tydelig offentlig person, en samfunnsdebattant, kanskje henledet av Joof selv. I møte med TV-studioets profesjonelle stab møter hun en total inkompetanse – igjen – fra sminkør og kameramann som blir usikre og uvitende når de skal sminke og lyssette noen som ikke er hvite i huden. Emnetus «rant» av en åpning setter tonen for stykket. Det er hyperenergisk medrivende, spissformulert, dryppende av seig sarkasme og «sassy» inntil beinet, men også rasende og oppgitt, og hele tiden med den skarpe argumentasjonen til Joof liggende under som en motor, den som radbrekker ignoranse og avkler diskrimineringens grenseoppganger. Og den grenser til alle kanter, ikke bare til høyre og venstre, men også inn mot det personlige. Joofs tekster er også selvironiske, som når Emnetus figur på et tidspunkt lurer på hvor hun nå skal hente alle de argumenterende gullkornene fra, nå som Audre Lorde er blitt mainstream og alle plutselig har lest henne. Nå må hun finne en annen svart aktivist, en som «ingen» ennå leser, som hun kan plukke sitater fra.

På mange måter er dette hjertesukket symptomatisk for tiden vi lever i. Med økende medieoppmerksomhet rundt hatkriminalitet, med ytre høyre på bokstavelig talt frammarsj i amerikanske og europeiske gater, og med Black Lives Matter-demoene som svar på blant annet omfattende politivold og hvit makt, har debatten og bevisstheten rundt rasisme, diskriminering og marginalisering nådd et nytt lydnivå i offentligheten. Men økt oppmerksomhet rent generelt gjør ikke kampen mot den urettvise definisjonsmakten mindre viktig, mindre farlig eller mindre utmattende. Emnetus rollefigur fra starten av stykket hentes opp igjen mot slutten, og hun blir spurt om hun ikke er sliten. Hun svarer at nei, hun er ikke sliten. Hun er utslitt. Utslitt av å ta kampen mot rasismen i offentligheten.

Det er en kamp hun ikke er alene om, men likevel kan den føles ensom. Og det er ikke lov å slappe av. I sammenhengen er det interessant å se sammensetningen av staben bak dramatikeren og de tre skuespillerne på scenen.

[ Danser og koreograf Mia Habib utforsker kollaps, undergang og nytt liv i sin ambisiøse forestilling «How to die – Inopiné» (+) ]

Historiene spenner fra det allmenne til det innerste private. Ane Ledang Aasheims kostymer understreker både pendelen i det som fortelles og i personlighetene som trer fram gjennom dem. De tre skuespillerne framstår i starten som fargerike og glamorøse symboler på styrke og selvsikkerhet. Scenen er så nær som tom, bortsett fra et «fossefall» av en dyp blå dekorasjon satt sammen av tråder som de tre innimellom vikler seg inn i. Det er ikke enkelt å navigere når man skal snakke om hverdagsrasisme, når man skal definere det hvite blikket eller påpeke manglende representasjon hva gjelder etnisitet, kjønn eller seksuell legning. I løpet av den underliggende prosessen i stykket ender de opp nesten avkledde, men ikke avkledd som i sårbar, snarere som symboler på at den personlige styrken ikke ligger i staffasjen, men i de personlige valgene.

Emnetu formelig skinner, i et lite ensemble som rett og slett er fantastisk samstemt og samspilt, med Seda Witt som absurd og snublende gitarist når hun ikke fyller rollen som de to andres raljeringsmål, og Evelyn Rasmussen Osazuwa som med ubunden styrke står fram i monologene med samme sats som hun bruker innen slampoesien. Når stoffrør på gulvet skifter rolle fra scenelys til lyssverd er det ikke Tarantino men Black Panther som spøker i bakgrunnen.

[ Teatrene er åpne igjen. Disse stykkene står på menyen ]

Et av Camara Lundestad Joofs smarte grep er å flytte fokuset i det tradisjonelle skyldspørsmålet fra «Den Hvite Mannen» til «Den Hvite Kvinnen». Med det tilter hun de vedtatte oppfatningene i diskrimineringsdebatten. Det er politisk, poengterende og humoristisk, som i historien om hun på festen som blir så stupende full at hun i mangel av flere argumenterer tyr til «N-ordet», eller hun som sier hun gjenkjenner seg i det å bli utsatt for rasisme fordi hun selv er kvinne og dermed undertrykt.

Det handler blant annet om når noen bruker ord eller karakteristikker som faller pinlig flatt til bakken, hvem har da ansvaret for å glatte over og få den gode stemningen tilbake på sporet? Den som har grunn til å føle seg forulempet eller den som er skyld i det? Som det sies fra scenen: «må raseriet vårt være så jævla sjenerøst at jeg må bruke det til å endre verden?» Spørsmålet svarer hun på selv, men «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» er uansett et befriende og fantastisk gjennomført kvantesprang i riktig retning når det gjelder å gjøre verden til et bedre sted.