Hvem: Camara Lundestad Joof (33)
Hva: Dramatiker og forfatter
Hvorfor: Fronter Fri-sone kampanjen og har i høst premiere på forestillingen «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» på Nationaltheatret, stykket handler blant annet om rasisme.
Hei, Camara! Du representerer Fri-kampanjen, som foreningen Fri har lansert. Hvorfor det?
– Fordi det er en viktig kampanje som fortjener et søkelys. En kampanje som flytter ansvaret for hatkriminalitet fra de av oss som er utsatt for det til de av oss som er ansvarlige for offentlige møteplasser og arenaer hvor dette forekommer, fordi vi solidarisk må stå opp og gi tydelig beskjed om at dette tolererer vi ikke. Det er et felles ansvar vi har. I tillegg til å legge press på politikere og andre makthavere. Vi må legge ansvaret på strukturene.
Hva går kampanjen ut på?
– Fri-kampanjen snakker om hatkriminalitet. Det er straffbare handlinger som får et skjerpet strafferettslig nivå fordi handlingen er motivert av fordommer og hat basert på for eksempel hudfarge, funksjonsvariasjon, legning eller kjønnsidentitet. Det er fordi frykten for handlingen ikke kun rammer den personen som blir slått, men hele samfunnet. Det kan ha så utrolig store konsekvenser for hva slags samfunn vi er.
Du har skrevet boken «Eg snakkar om det heile tida», som handler om rasisme i Norge. Hvordan har rasismen påvirket deg?
– Det finnes jo de ytterste konsekvensene av rasisme, som er drap, kriminelle handlinger, ekstremisme. Men det jeg prøver å belyse i boka er hvordan vi kan snakke om disse opplevelsene. Hvilken byrde vi legger på de som opplever rasisme, hva et vitnemål er og hva det betyr å stå opp for seg selv - når man trenger at hele samfunnet står opp med deg.
Har du opplevd mye rasisme selv?
- Ja, alt fra irriterende kommentarer på toget for eksempel. At jeg kanskje har satt meg feil, fordi dette er komfort-avdelingen, og folk antar at jeg ikke kan sitte på komfort-avdelingen. Til å bli banket opp. Til å bli slått fordi man går med bunad på 17. mai når man er sju år gammel.
61 prosent av hatkriminalitet handlet om etnisitet i fjor. Hva tenker du om det?
– Det er ikke overraskende, men utrolig sørgelig. Men det er noe man alltid tenker når man får ny statistikk, at enten blir samfunnet verre eller så er det flere som tør å si ifra. Det er utrolig forstemmende at det er så mange tilfeller. Når man ser på de mørkeblå bølgene i Europa, som går både på politikk og ytringsrom, så blir man bekymret og tenker det er viktig å si i fra nå. Vi kan ikke være etterpåkloke.
Snakker vi nok om rasisme i Norge i dag?
– Nei, det gjør vi ikke.
Hvordan burde vi snakke om rasisme framover?
– Under alle «black lives matter»-protestene i USA det siste året, og solidaritetsprotestene her i Norge, så ble det mye større oppmerksomhet om rasisme. Det er jeg veldig glad for. Tall fra Retriever (nyhetsarkiv journ. anm.) viste at det ikke har blitt skrevet så mye om rasisme i norske medier som akkurat da. Men det er stort sett meningsstoff og leserinnlegg, ikke veldig mye undersøkende journalistikk. Jeg ønsker at redaksjonene bruker ressurser til å lage større saker. Jeg savner statistikk og analyse. Rasismedebatten burde ikke bare gå på personlig anekdoter.
[ Anmeldelse: Daniel Kvammen har vært til toppen og tilbake igjen (+) ]
Føler du det har blitt bedre i Norge de siste årene?
– Ja, jeg opplever at det er flere stemmer som kommer til. Men det er et hardt ytringsklima der ute. Selv om vi har stor ytringsfrihet i Norge, så er jeg redd for at det å se prisen mange betaler for å stå i de offentlige debattene, kan være med på å skremme andre fra å delta i ordskiftet.
Er du lei av å snakke om rasisme?
– Ja, det kan man si. Men også ikke. Man snakker om det til vi er ferdig, men det blir nok ikke i min levetid.
Og så noen faste spørsmål: Hvilken bok har betydd mest for deg?
– «Medborgar», av Claudia Rankine. Den har jeg oversatt til nynorsk sammen med Kristina Leganger Iversen, så den har jeg lest igjen og igjen og igjen. Med poetikk og språk klarer hun å formidle det kroppslige i rasismen i USA på en glimrende måte.
Hva gjør deg lykkelig?
– Det må være å lese skjønnlitteratur. Familie og venner er fine de, men å ha nok tid til å kunne å sette seg ned å lese litt sci-fi, og bare lese for gleden, ikke fordi informasjonen skal brukes til noe annet. Det gjør meg sjukt glad.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– Jeg er veldig engasjert, men jeg kan fort snakke meg bort og over folk i mitt eget engasjement. Min verste fylleangst er når jeg våkner opp og tenker: å nei, nå snakket jeg 90 prosent av den festen. Igjen.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Da spiser jeg sjukt dyr mat. Der andre drar på ferie, går jeg på Michelin-stjerne-restaurant og spiser en 20 retters, med vinpakke. Det er sjeldent man har tid til lange ferier i denne bransjen her så da legger jeg feriebudsjettet i én kveld.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?
– Tydeligvis ikke mange nok ting. Jeg er altfor dårlig til å gå i demonstrasjonstog som voksen. Jeg kan skrive en kronikk om det, men jeg er sjelden i demonstrasjonstog, nei .. men jeg liker og å gå for ting, ikke kun mot ting. Hvis jeg gikk, da.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Abdulrazak Gurnah, som vant årets nobelpris i litteratur. Så ville jeg spurt han hva han egentlig synes om den prisen. Det tror jeg hadde vært veldig interessant.
