På scenen

«Stardust» feirer verdens beste damer

Hilde Louise Asbjørnsen gir liv til noen av historiens største ikoner i forestillingen «Stardust».

5

SHOW

«Stardust»

Av Hilde Louise Asbjørnsen og Teodor Janson

Regi: Mattias Carlsson og Teodor Janson

Med Hilde Louise Asbjørnsen

Christiania Teater

Noen av verdenshistoriens største og viktigste artister stå på scenen i Oslo denne høsten – i Hilde Louise Asbjørnsens skikkelse. Showet hvor hun hyller noen av sine fremste helter tar utgangspunkt i hennes egen bok «Stardust». Det hadde premiere på Chat Noir i sommer, spilles nå på Christiania Teater før det avrundes for denne gangen i storsalen på Chateau Neuf. Også det som skjer på scenen fortoner seg som en triumferende maraton, en reise gjennom åtte skikkelser som på hvert sitt vis definerte hovedtrekkene i 1900-tallets kulturhistorie i den grad at de står igjen som ikoner over sin egen tid.

Marlene Dietrich, Edith Piaf, Mae West, Josephine Baker, Marilyn Monroe, Billie Holiday, Bessie Smith og vår egen Bokken Lasson hadde det til felles at de gjorde beslag på sin egen frihet. Den brukte de mot alle odds og gjeldende konvensjoner, og trosset blant annet myndigheter, segregeringspolitikk og alskens moralpoliti på sin vei mot stjernene og berømmelsen. Som Mae West. Hun ble halshogd av kritikerne etter premieren på stykket «Sex» på Broadway i New York, men rakk å oppleve en publikumssuksess uten like før hun ble arrestert og fengslet for obskønitet. Da hun slapp ut dro hun til Hollywood, og resten er historie.

«Stardust»

Hollywood og Marlene Dietrich

Til Hollywood dro også Marlene Dietrich, tidenes mest feirede skuespiller etter gjennombruddet med «Der Blaue Engel» i Tyskland. Men Hollywood eller ikke, «Die Marlene» skulle for all ettertid bli selve bildet på Weimartidens løsslupne, nattklubblødige, kreative og intense kunst- og kulturmiljø, en personifisering av datidens «Babylon Berlin».

Dette var kvinner med talent og mot, og som ikke var redd for å bruke den makten berømmelsen ga dem. De har det til felles at de staket ut sin egen karriere i en ofte mannsdominert underholdningsbransje, og de skrev historie, som da Marilyn Monroe ble den første kvinnen noensinne som etablerte sitt eget filmproduksjonsselskap. Hilde Louise Asbjørnsen og hennes medmanusforfatter Teodor Janson er på hjemmebane blant disse legendene. Showet er skodd over samme lest som «The Lulu Show – Livet er en dans på renter» (2015), og historiene om noen av den vestlige verdens driftigste og dristigste damer overrisles med humor, spissfindigheter, satire og dans. Asbjørnsen imiterer så vel stemmer som karikerende bevegelser, og levendegjør skikkelsene gjennom sømløse overganger fra den ene til den andre. Taleflommen og historiene avbrytes ikke engang under de korte skiftene av kjoler og annet stæsj.

«Stardust»

De utvalgte kvinnene var skuespillere, multikunstnere og på ett eller annet nivå også dansere og sangere, og gjennom dem boltrer Asbjørnsen seg i mye av den jazzen, sangen, humoren og kunnskapen som hun har gjort til sin egen opp gjennom karrieren. Hun er en entertainer med en helt unik tilstedeværelse og rekkevidde, og «Stardust» blir en varm og medrivende takk for sist og en uforbeholden hyllest til forbilder hun brenner for at ikke verden skal glemme.

Bokken Lasson og Chat Noir

Med intensitet og kjærlighet til stoffet drar hun oss gjennom knutepunktene New York, Paris, Berlin og Hollywood. Gjennom FBIs jakt på Billie Holiday etter «Strange Fruit», gjennom Paris der «den lille spurven» Edith Piaf sang på gatehjørnene, gjennom de alliertes inntog i Berlin i 1945 med Marlene Dietrich marsjerende foran, gjennom Josephine Bakers spiontriumfer etter å ha lagt vekk bananskjørtene, men også gjennom Bokken Lassons ferd fra Kristianiabohemen til Paris og tilbake igjen til opprettelsen av Chat Noir og bronsestatuen av henne i Homansbyen i Oslo.

Sammen med en trio på scenen drar Asbjørnsen lignelsen om publikums oldemødre, de som sitter og hekler i en stol og spiser kamferdrops, men som – tro det eller ei – var unge, ville og rå en gang de også, og som dyrket datidens Lady Gaga og Cardi B. Hun begynner med Bessie Smith, den amerikanske bluesdronningen som selv i dag ville framstått like banebrytende som en Megan Thee Stallion når det gjelder seksualitet, tekster og offentlig framtreden. Med stemme, fakter, dans og små, men avgjørende historier og fakta, tilnærmer hun seg skikkelsen, og tonen for showet er satt. Bessie Smith lot seg ikke pille på nesen. Hun banket opp alle som kom i sin vei, være seg elskere eller musikere som spilte feil.

«Stardust»

Asbjørnsen henger seg ikke opp i gloriene, men lar også skyggene danse over scenen etter hvert som de åtte kvinnene trer fram gjennom hennes scene- og personlighetsskifter. Noen får mer oppmerksomhet enn andre, og ikke overraskende skinners Asbjørnsen spesielt sterkt når hun gir seg i kast med Marlene Dietrich, Edith Piaf og Marilyn Monroe, tre skikkelser som åpenbart har betydd mye for henne.

Marilyn Monroe

Ingen av kvinnene tok nei for et svar, selv om et par av dem, som Marilyn Monroe og Billie Holiday, bukket under for flukten de valgte fra smertene konspirasjoner, FBI-forfølgelse og rasehat førte med seg. Hilde Louise Asbjørnsen lar seg heller ikke stoppe, og en av de morsomste anekdotene under showet handler om henne selv, om da hun bokstavelig talt skulle reise ut i verden med «The Lulu Show» i en engelsk versjon og suksessen så ut til å være innen rekkevidde. Men så eksploderte metoo, og alt ble avlyst. Ingen mannlige arrangører turte å booke et show som inneholdt et nummer der Asbjørnsen strippet. At det var ganske uskyldig og til fortellingen om storbanken Goldman Sachs spilte ingen rolle.

Slik understreker Asbjørnsen ikke bare hvilken betydning disse åtte kvinnene har hatt og fortsatt har for flyttingen av offentlighetens moralske og politiske grensestolper, men også hvor viktig kulturen generelt er for ytrings- og handlingsfriheten i en stadig mer polariserende offentlighet. At det er en heidundrende fest både å se og høre Asbjørnsen gi liv til disse kvinnene, er selvsagt ren bonus.




Mer fra Dagsavisen