4
TEATER
«The Lulu show – Livet er en dans på renter»
Av Hilde Louise Asbjørnsen
Regi: Teodor Janson
Med Hilde Louise Asbjørnsen Oslo Nye Centralteatret
Hvem andre enn Hilde Louise Asbjørnsen får en gjeldstynget verden til å framstå som en ellevill fest, komplett med paljetter, Sally Bowles-hatt og Joe Pesci på amfetamin-look? Gjennom å bruke nattklubbklisjeen Lulu som gjennomgangsfigur og vertinne, har hun satt sammen et show som bokstavelig talt følger pengene. Ved hjelp av en tidvis godt strammet tekst setter hun så vel den gjengse nordmann som internasjonale finanshaier på plass med treffsikre verbale kilevinker. Henvendt til publikum spiller hun ut sin indre vamp, og kontrasten mellom cabaretshowets premisser og tematikken gir overraskende humor og tidvis høy underholdningsfaktor. Urpremieren «The Lulu Show» vil for mange framstå som den perfekte førjulsmoro, en drøy time i grenselandet mellom show og kaféteater, komplett med småbord helt foran scenen og romslige publikumsfrierier fra en artist som vet hvilke knapper hun skal trykke på, alternativt kneppe opp. Ved å finne seg et par «ofre» blant publikum binder hun det hele sammen i en nattklubbatmosfære der hun har full kontroll på både scene og sal.
Halvparten av sangene er Asbjørnsens egne komposisjoner over gamle revyoppskrifter, lødig jazz og slagertradisjoner. Innimellom har hun flettet sanger som Porters «My Heart Belongs To Daddy», Gershwins «Do It Again» og selvsagt «Big Spender», en sang som faller tematisk naturlig inn i sammenhengen og som Asbjørnsen gjør sin helt egen versjon av under tittelen «Finansdans». Det er under denne at knappene kneppes opp og hun stripper til fortellingene om den amerikanske sentralbanksjefen og Goldman Sachs inntil hun står ikledd kun gull-BH med dusker og matchende «hot pants» påskrevet Happy Birthday. Styringsrenten har aldri vært så avkledd. Det som kunne blitt platt og dumt gjøres med glimt i øyet og intelligent humor, og de hyppige scene- og kostymeskiftene bak skjermbrettet gir pengegaloppen stadig nye farger.
Men som alle vet, «markedet er en lunefull dansepartner, og det er en kunst å holde feststemninga oppe», som Asbjørnsen selv sier i en av sine replikker. Også publikum er en lunefull dansepartner, og det skal ikke mange feiltrinn til før temperaturen synker. Å skape et show ut av tall, tørre økonomiske fakta, fråtsekultur, gjeldsslaveri og folks økonomiske synder er i utgangspunktet en vinneroppskrift, og på sitt beste, som i monologen om hennes forhold til Banken bygget over «My Heart Belongs To Daddy», forenes musikk og tekst på glitrende vis. Finans som humor og tematikk gir mange veier inn i de vampete irrgangene som Asbjørnsen forsyner seg grådig av i sin smarte lek med den teatralske, burleske forførerrollen som vi kjenner fra ulike teatertradisjoner. Likevel er det som om hun går tom for ideer underveis, og da pøser hun på med rene shownummer som ikke tilfører stykket annet en ren moro av det i overkant masete slaget. Dermed får selv et så kort show noen strekk som rett og slett ikke fenger, de snarere kaver. Når det er sagt, så er hennes egen sang «Dream» en av kveldens beste, selv om den føles løsrevet og overflødig. Den avsluttende revyslageren «Orker ikke det» har Lalla Carlsen-sus over seg, og er sammen med parodier over Maggie Thatcher og Ronald Reagan strålende beviser på Asbjørnsens knivskarpe timing og medrivende mimikk. Musikertrioen Anders Aarum (piano), Svein Erik Martinsen (gitar) og Hermund Nygård (kontrabass/trommer) følger hennes minste vink som orkesterleder, og gir musikalsk sats til et show som er rikere på detaljer og gjennomføringsevne enn på gjennomgående kvalitet.