Plateanmeldelse: Music For A While er musikk for evigheten

5

Music For A While

Essays

Grappa

I spissen for Music For A While står sangeren Tora Augestad, Skolert i både klassisk og jazz, men med en master i cabaret fra Musikkhøgskolen. Alt dette går opp i en høyere enhet i mye av det hun driver med. Kanskje spesielt med gruppa Music for A While.

Det forrige utspillet fra denne gruppa kom med den sesongbetonte «Canticles Of Winter», men det er seks år siden nå. I mellomtiden har Augestad fått Spellemannprisen i den klassiske klassen i 2019 for «Portraying Passion» med Oslo Filharmoniske Orkester. Hun har også gitt ut det omfattende dobbeltalbumet «Dialogues», som vi tok med på lista over de beste jazzplatene fra 2019, selv om jazz bare var litt av innholdet.

[ Tora Augestad: En stemme i særklasse ]

Den klare og følelsesladede stemmen til Tora Augestad setter også premissene for stemningen i Music For A While. Gruppa er et stjernelag der de to førstnevnte her også har utmerkede nye plater ute på egen hånd: Stian Carstensen (trekkspill, banjo og steelgitar), Mathias Eick (trompet), Trygve Brøske (piano og orgel), Martin Taxt (tuba) og Pål Hausken (perkusjon). De oppsto for å tolke sangene til Kurt Weill og Bertolt Brecht på albumet «Weill Variations» i 2007. Siden har de konsentrert seg om sanger fra det klassiske repertoaret.

Metoden til Music for A While er å få gamle eldgamle sanger til å høres flunkende nye ut. Ikke med nymotens fiksfakserier, men med et utsøkt spill som opphever alle tidsskiller. Det nye albumet er en samling «coverlåter», men de er skrevet fra 1614 til 1911, av «låtskrivere» som Gabriel Feuré, Johannes Brahms og Edvard Grieg. Melodisk er alt dette mildt sagt upåklagelig. Sangene framføres med tekster på originalspråkene, som den naturligste ting av verden.

[ Stian Carstensen danser med hjernen ]

Music For A While har forsøkt seg med en singel her, «In Haven» av Caroline og Edward Elgar, som også åpner albumet. Den er umiddelbart en høytidsstund, med det romantiske innholdet forsterket av Carstensens steelgitar og snart med smektende trompetsolo av Eick. Her er det høystemt romantikk, både i tekst og toner. Den påfølgende Sans Frayeur er mer leken, Carstensen på banjo nå, og en bekreftelse på at dette også er godt variert musikk innenfor sitt klare konsept, med antydninger til en rekke moderne stilarter.

Tenoren Magnus Staveland kommer inn for en følsom duett i Claudio Monteverdis «Pur ti miro», som Augestad selv omtaler som en av operahistoriens vakreste og mest romantiske stunder. Edvard Grieg og Henrik Ibsens «En svane» er en av sangene Lars Lillo-Stenberg og Bugge Wesseltoft ikke tok for seg tidligere i år. Her høres det ut ensemblet gir uttrykk for utsøkt drømmepop, med dryppende pianotoner fra Brøske, og igjen en lengtende steelgitar som setter stemningen på spissen.

[ Lars Lillo-Stenberg synger Grieg med Bugge ved flygelet ]

Uten bakgrunnsinformasjonen, hvis vi kan forsøke å innbille oss at dette virkelig handlet om splitter nye sanger, hadde albumet framstått som dristig og originalt i 2021. Det gjør det for så vidt uansett, det frigjør seg fullstendig fra den klassiske musikkens estetikk og historikk, selv om den samtidig tar vare på skjønnheten, ettertenksomheten i det opprinnelige uttrykket. Kjærlighetstematikken som går som en rød tråd gjennom sangene er vel også fortsatt forholdsvis relevant for mange.

For de som kjøper plata følger det med utførlig bakgrunnsinformasjon om de forskjellige sangene, med engelske oversettelser av tekstene. De grundige omslagsnotatene inneholder også av et essay av Tora Augestads far som døde i fjor, like etter at dette var skrevet: Geir Johnson, tidligere leder av Ultimafestivalen og eier av Parkteatret fra 2002, da stedet ble et av Oslos fremste konsertscener. La meg også nevne at han i sin ungdom var sanger i The Aller Værste-forløperen Johnny Banan band, de første som jeg noen gang intervjuet.

Her filosoferer Johnson rundt de to hovedmålene for menneskenes reisevirksomhet, å oppsøke gamle trakter eller oppleve noe helt nytt. Disse tankene ender i en forening av de to, en anbefaling om å gå nye veier og omveier i vante områder, å bevege seg i velkjent terreng og samtidig oppsøke det ukjente. Som selvfølgelig til slutt også blir en beskrivelse av prosjektet til Music For A While. Dette er en komplett plateutgivelse.