Alasdair Roberts og Völvur: Unik norskskotsk forbrødring

5

Alasdair Roberts og Völvur

«The Old Fabled River»

Drag City

Noen musikalske samarbeidsprosjekter har større berøringskraft enn andre, og her kommer noe så unikt som en skotsknorsk forbrødring av folkemusikk, livsskjøre kjærlighetsviser og en aldri så liten klype avantgardisk strengelek.

Alasdair Roberts er en skotsk folkesanger og låtskriver mange også utenfor Skottland etter hvert har oppdaget som en unik stemme, en formidler av folkemusikk satt inn i en helt personlig ramme. 43-åringen ga ut tre legendariske album med Appendix Out før han gikk solo under eget navn. Det har resultert i et drøyt titalls album siden, noen av dem med stor klassikerstatus langt utover de rene folkmiljøene. Han har åpenbart også en stor fan i det norske kollektivet Völvur, og da særlig hos felespiller Hans Kjørstad, som sammen med broren Rasmus tidligere har improvisert og nytolket folkemusikken fra Gudbrandsdalen.

Dette prosjektet er imidlertid drevet fram av Hans Kjørstad, etter at han inviterte Alasdair Roberts til Oslo i 2019 for å møte et håndplukket lag musikere, de samme som nå utgjør Völvur. De øvrige er Marthe Lea (saksofon, vokal, fløyter etc.), Andreas Hoem (klarinett, gitar), Fredrik rasten (gitar), Egil Kalman (bass) og Hans Hulbækmo (trommer), og helt tilfeldig er ikke sammensetningen. Bandet er det samme som på Marthe Leas ferske solodebut «Asura», da som Marthe Lea Band.

Völvur-navnet lånte de fra norrøne Voluspá, som danner en kulturell bru til den keltiske tradisjonen som Roberts øser av i sin visdom og romantiske fantasifullhet. Strenger som slipes og slites, gitarer skarpe som smergelskiver og blåsere fra en annen utmark tvinger det hele ut av kurs på en storslått og fascinerende måte.

[ De beste jazzplatene i 2020 ]

Materialet begynte å ta form på Riksscenen i Oslo før Völvur i januar i fjor reiste til London og Glasgow for konserter med Roberts og en todagers innspillingsøkt i et studio i Hackney. Med albumet «The Old Fabled River» i boks ble det planlagt slipp og turnering i fjor høst. Som alt annet ble ikke det noe av, men nå kommer i det minste albumet, som består av noen av Alasdair Roberts egne komposisjoner og noen tradisjonelle fra både skotsk og norsk side, samt fine bidrag fra Völvur. Slik blir ikke dette en «Alasdair Robert med nytt band»-plate, men et reelt og likestilt samarbeidsprosjekt mellom seks likeverdige musikere.

Hans Kjørstads sans for å bende sjangerprinsippene har han til felles med Roberts. Sistnevnte er heller ikke fremmed for innovative samarbeidsprosjekter, som da han allerede på «No Earthly Man» (2005) hentet inn blant andre Will Oldham og Belle & Sebastian i arbeidet med et knippe «morderballader». På «The Amber Gatherers» (2007), av mange regnet som hans fineste øyeblikk ved siden av trioprosjektet «What News», hentet han inn Gerard Love fra Teenage Fanclub, mens noen av hans senere albumprosjekter blant annet inkluderer franske Tartine de Clous. På «The Old Fabled River» faller mange kulturelle brikker på plass, i atmosfæriske og luftige arrangementer som kanskje vil føles ekstra varmende etter hvert som høsten nærmer seg og både stearinlys og peisved kan tennes.

Men musikken er ikke nødvendigvis «kos» av den grunn. Dette er folk fra utmarkene, dels improvisert fram gjennom livserfaring, villnis og ugjestmilde gjel. Det er dessuten like høy himmel over de skotske dalene som de norske, og tonene strekker seg både innover og nedover i de mørke partiene der de store spørsmålene rundt liv og død både stilles og besvares.

[ Jon Christensen hylles fortjent som en av de store  ]

Det er dette albumet handler om, fra stearinlyset rekkes fra en dødende til en nyfødt på åpningssporet «Hymn of Welcome». Roberts vokal levner ingen tvil om dybden i tematikken og buen på sirkelen. Fire av låtene har han skrevet selv, og de definerer syklusene albumet spinner rundt. Blant disse er «The Green Chapel» albumets hovedverk tatt i betraktning plasseringen og det sterke keltiske budskapet, men et annet høydepunkt, definert gjennom melodien, teksten og Andreas Hoems klarinett, er «The Tender Hour».

En «lånt» sang, «Song Composed in August», er diktet av Robert Burns. Den framføres på en måte som kan kalles både sakralt og framfust, helt uten akkompagnement, men med stemmene stemt så vel i keltisk som i norsk leie og med vokaltrioen The Voice Squad spøkende i bakgrunnen. Spøker gjør det definitivt også på «Sweet William’s Ghost», en skotsk folkevise som Roberts har spilt inn tidligere. Dette er et spøkelse som nær sagt heldigvis ikke finner ro, og nå har det fått ny ham og en bearbeidelse av Völvur som er karakteristisk for dette albumet. Her brytes alle regler og normer ned av Alasdair Roberts og av et band som henter impulser fra alle de sjangerretningene medlemmene opprinnelig har utspring i, det være seg folkemusikk, jazz, impro eller det man gjerne beskriver som «åpen klasse». Hver for seg er de virtuoser på sine instrumenter, men Kjørstads fele, som i sine mest intense øyeblikk vrenger og bukter seg og minner om The Bad Seeds/The Dirty Threes Warren Ellis, løfter albumets særpreg.

[ – Det er alltid noen kamper som må tas, sier Marja Mortensson (+) ]

Løfter gjør også Marthe Lea i høy grad, ikke bare som saksofonist, men også vokalist på flere av sporene. På to av dem regjerer hun solo uten Roberts. Det er selvsagt på albumets to norske folkeviser, «Nu rinner solen opp» og «Nu solen går ned», som for å understreke livssyklustemaet på «The Old Fabled River». De tradisjonelle folketonene er satt sammen med salmetekster av henholdsvis Thomas Kingo og Samuel Olsen Bruun, som levde og virket samtidig på 1600-tallet. Marthe Lea synger dem som ut av en annen tid, med sterk innlevelse og en vilje som utfordrer og lokker. Slik kan albumet som helhet beskrives, en dypt original og nyskapende folkplate som finner sin storhet i Roberts modne særpreg og Völvurs musikalske mot. La oss håpe den bare er begynnelsen på en større sirkel.