Dødsballader i ny prakt

CD

Alasdair Roberts

«No Earthly Man»

Drag City/VME

Mange har gjort det før ham blant dem Nick Cave. Sunget om død fordervelseog mord altså under betegnelsen «morderballader». Nå er det AlasdairRoberts som legger en alen til sjangeren og resultatet er den vakreste ogmest jagende britiske folkemusikkplaten vi har hørt på år og dag.

Alasdair Roberts var en gang medlem i gruppa Appendix Out men har gitt utto soloplater etter at de ga seg. «No Earthly Man» er blitt til med godhjelp fra kjente ringrever noe som gir den en ganske så annerledesutforming enn det man forbinder med britisk folkemusikk. Om den ikke akkuratavviker så mye i instrumentering så er det i stemning og i produksjon atden hever seg langt over gjennomsnittet. Isobel Campbell (Belle &Sebastian) gir mørk tyngde med sin cello men først og fremst hører vi denlumre tonen fra Will Oldham den eksentriske amerikaneren som også utgirplater under navnet Bonnie «Prince» Billie. Her har han inntattproduksjonsstolen etter sigende fordi han følte seg svimeslått av Robertseteriske men likevel intense uttrykk og av tekster med romantiske likevelgrufulle mord og hevnakter på samvittigheten. I tillegg til å produserebidrar Oldham med «åndelig» vokal der det måtte trengs selv om AlasdairRoberts lyse lidenskapelige stemme bærer mer enn godt nok alene. Litt merwhiskey i ganen og han kunne vært en ung Shane MacGowan.

På mange måter tilhører likevel Alasdair Roberts den gamle skolen av britiskfolkemusikk som henter inspirasjon fra folkloren og de tidligeplateinnspillingene som dokumenterte denne folksjangeren før den en gang på1960-tallet ble radikalt hip. Tenk skotsk britisk og irsk i en mykblanding stripp den fullstendig for elektriske partyeffekter men tenkmoderne uansett. Sangene er varianter av til dels kjente blodstenktesjangerviser. «Molly Bawn» er Roberts sin irske variant av «Polly Vaughan»opprinnelig skrevet på 1700-tallet men innspilt av Packie Manus Byrne i1974. «The Cruel Mother» er også en sang som dukker opp fra århundrenesgjemsel men innspilt i kjent versjon av skotske Silly Wizard. «The Banks OfThe Red Roses» er inspirert og adaptert av Ella Wards 1950-tallsversjon enklassisk morderballade som ikke er mindre tåredryppende og dramatisk medårene.

Nå er det riktignok mer død og hevn det handler om i de åtte omfattendekuttene som plata består av og ikke så mye mord i seg selv. Mens Nick Cavepå sin «Murder Ballads» utforsket mordets anatomi er Roberts mer opptatt avselve døden og mekanismen bak den som dømmer en annen til den yttersteskjebne. Dette kunne blitt både patetisk og overromantisk men Roberts haren fintfølende avstand og en inderlig respekt for disse sangene skjebneneog ikke minst opphavspersonene som gjør platen usigelig vakkerstilleflytende og inngående. Det er en plate som fortjener sitt publikummen som også krever sin lytter. Dette er ikke peiskos forbakgrunnsstemningens skyld men musikk som i seg selv sprer så mye varme atdu formelig fryser på ryggen.