Plateanmeldelse: Finity: «Jazz på engelsk – Finitys Destiny»: Til å ta og føle på

5

Finity

«Jazz på engelsk – Finitys Destiny»

Jazzland

Finity er et band med gjengangere i den (relativt) unge delen av det norske jazzmiljøet. Anja Lauvdal (tangenter) og Heida Johannesdottir (tuba) spiller også i Broen, og er kjent fra et uoversiktlig antall sammenhenger ellers. Saksofonist Hanna Paulsberg er en annen av de mest feirede jazzstjernene de siste årene, både med sine soloalbum og den helt annerledes gruppa Gurls. Torstein Lavik Larsen (trompet), Kyrre Laastad (elektronikk) og Andreas Wildhagen (trommer) utgjør resten av besetningen.

De har gitt ut er par eventyrlystne album som Finity før. Et nytt som skal komplette disse til en trilogi skal også være klar, men i mellomtida kommer «Jazz på engelsk – Finitys Destiny» som et svært forfriskende mellomspill. Her tar kollektivet sangene til Destiny's Child ut på eventyrlystne vandringer.

Eventuelt yngre lesere får ha meg unnskyld for å overforklare dette, men Destiny’s Child er gruppa som med Beyoncé Knowles i spissen satte en ny standard for r&b mot slutten av det forrige århundret. De er ikke et opplagt valg når noen av landets fremste jazzmusikere skal velge musikk, men desto bedre.

Les også: Beyonce og løvekongen

Jazzen fortsetter altså å utvide standardrepertoaret. Nye generasjoner må krysse nye grenser. I veldig mange år var det bare «den store amerikanske sangboka» som ble oppdatert, om og om igjen, Dette pågår fortsatt. Fornyelsen begynte sakte og forsiktig, men da Herbie Hancock spilte sine «new standards» i Molde klagde en anmelder fra en større avis over at låtene var vanskelige å kjenne igjen. Vi har også sett en lei tendens til at mange jazzartister tenker likt når de skulle velge seg nye låter. Lenge har det vært Radiohead for alt de er verdt, så det er godt å komme videre. Dette bidrar Finity godt til her.

Finity har valgt seg Destiny’s Childs aller største hits, og gir dem en relativ omgjengelig ny omgang her. «Bootylicious» er strukturert funky, men de kunne godt brukt «can you handle this»-elementet til å presentere seg selv for alt de er verdt. «Independent Women» kan være en passende beskrivelse på kvinnene i dette bandet også, og blir usedvanlig delikat framført.

Finity svarer på de rytmiske utfordringene i «Say My Name» med sine egne nye strukturer. Jeg skulle fortsatt klart å danse til «Jumpin’ Jumpin», selv om jeg hadde sett rimelig rar ut når blåserne skeier ut mot slutten. Det går også an å synge med på refrenget til «Survivor» for dem som måtte foretrekke det. Albumet slutter med «Stand Up For Love», som spilles overraskende streit, men desto vakrere der tuba, trompet og saksofon tar hver sin tørn med melodien.

Les også: Oslo Jazzfestival i unntakstilstand 

Finity ble ifølge dem selv startet for å bruke popmusikkens virkemidler på jazz, støy og samtidsmusikk. Her er det mer jazz, mindre støy enn ellers fra denne kanten, og det fungerer utmerket i forhold til låtenes utgangspunkt. Det kan likevel være gøy om de kommer til å spille mer utagerende versjoner av disse låtene på konserter. Som album er «Jazz på engelsk» akkurat passelig langt, for ikke å si passelig kort, med sin knappe halvtime. Hva de mener med tittelen forblir en gåte. Finity spiller instrumentalversjoner av sangene, så det engelske språket er borte. Jazzen er derimot til å ta og føle på.