En Hendrix fra Sahara

– Det handler om å beskrive virkeligheten i ørkenen, fra politikken til livet, hvordan ting har utviklet seg.

Omara Moctar holder pusten over en rusten telefonlinje.

– Det er rollen min som en sønn av ørkenen, legger han til.

Moctar er best kjent som Bombino, et navn han fikk da han som pur ung gitarist spilte med eldre musikere tidlig på nittitallet, nord i hjemlandet Niger.

Det er under dette navnet han har gitt ut til sammen seks album. Det siste, «Deran», kom tidligere i år, til begeistring fra musikkanmeldere og publikum.

Les også: Disse konsertene bør du se på Oslo World

Virtuositet

– Det startet i ørkenen, sier Bombino selv til Dagsavisen om reisen som skulle gjøre han kjent som en «Hendrix fra Sahara», en av vår tids store gitarister, med et driv, en virtuositet og teknikk i spillet som har forført publikum langt utenfor hjemlandet.

Han ble født i Tidene, i 1980, i regionen Agadez, utenfor handelsbyen med samme navn nord i Niger, en sentral by for det berbiske nomadefolket tuaregene. Den første gitaren fikk han i fanget da han bodde i nabolandet Algerie. Unggutten hadde flyktet dit under det første tuaregopprøret i Niger og Mali på starten av nittitallet, sammen med faren og mormoren.

Moctar beskriver hvordan slektninger kom fra frontlinjen med gitarer i bagasjen.

– Om kvelden kom de hjem til oss og spilte, det var der alt begynte, sier han.

– Det var ikke musikkskoler i ørkenen, jeg fulgte med da fetterne mine spilte, sier han.

Slektningene satte igjen en gitar til unge Moctar, som begynte å lære seg selv å spille.

Les også: Oslo World: Sterk hyllest til friheten

Tinariwen

Bombino er selvlært på gitar, men det var ikke bare fetterne han lærte av. Han står på skuldrene til storheter som den maliske legenden Ali Farka Touré – «kongen av ørkenblues» – og gitaristen Ibrahim Ag Albabib, grunnlegger og leder av det Grammy-vinnende maliske bandet Tinariwen, som spilte en viktig rolle under tuaregopprøret.

– Vi hadde alltid kassetter med dem hjemme, minnes han.

Han lærte seg gitar ved å høre på disse storhetene. I tenårene, etter at familien hadde flyttet hjem igjen til Niger, og Agadez, og da han på nittitallet bodde i eksil i Libya, plukket han også fram kassetter og videoer med Mark Knopfler og Jimi Hendrix for å lære av dem.

– Jeg hørte på disse gitaristene, så på videoer med dem, fulgte med på hvordan de spilte, sier han og beskriver hvordan det som ung gitarist var å se på videoer med Hendrix.

– Når du ser på disse videoene kan du se følelsene mellom Hendrix og gitar, det kommer fra hjertet, sier han.

Groovy ørkenblues møter fet reggaebeat når Bombino forfører publikum med sin «tuareggae».

– Musikken er født mellom rock, reggae og tuaregblues, sier han og forteller hvordan de i oppveksten hadde blikket vendt mot Jamaica og reggaens storheter:

– Unge folk i ørkenen hørte på reggae gjennom hele oppveksten, Bob Marley hadde stor innflytelse på oss.

Han beskriver hvordan de jobbet med å tilføre reggearytmen til den musikktradisjonen de hadde vokst opp med.

Les også: Synger for de døde

I eksil

Starten på nittitallet skulle ikke bli eneste gang Bombino ble tvunget på flukt fra hjemlandet. Da det andre tuaregopprøret brøt ut i 2007 måtte han flykte på nytt.

I et intervju med The New York Times, i forbindelse med utgivelsen av det siste albumet, beskrives det hvordan opprørerne brukte konsertene til å rekruttere under det første opprøret, og hvordan tuaregmusikken var sett på som opprørspropaganda da det andre opprøret brøt ut.

To av Bombinos bandmedlemmer ble drept.

Bombino ble tvunget i eksil i Burkina Faso, mens venner og kolleger sluttet seg til opprøret. Han levde flere år i eksil, før han kunne vende hjem til Niger.

Han har med andre ord kjent livet som flyktning på kroppen, noe han har snakket om i flere intervjuer.

– Hjertet mitt blør for de menneskene jeg ser på denne «migrantruten», sier han til The New York Times om de som kommer gjennom hjembyen, som for mange er siste post før de krysser Sahara på vei til Europa.

– Jeg var ekstremt heldig som overlevde mine erfaringer. Når jeg ser folk i denne situasjonen som kommer gjennom Agadez kjenner jeg en rystelse i beina, da jeg vet at den personen trolig ikke vil være like heldig, legger han til.

Les også: Bixiga 70: Groove ut av vanvidd

– Mitt språk

Vi snakker sammen på fransk, men når Bombino synger er det på tuaregenes eget språk, tamashek. Det er ikke aktuelt å synge på et annet språk for artisten.

– Det er det språket jeg behersker best og kan uttrykke meg best på. Det er mitt språk, sier han.

Språket har ikke vært til hinder for at Bombino omfavnes langt utenfor Niger.

– Det treffer oss i hjertet, sier han om å bli omfavnet av et publikum som ikke kan språket han synger på.

– Det betyr mye å ha et publikum som elsker musikken uten at de skjønner ordene.

Les også: Le Trio Joubran: Fra Palestina med Roger Waters

Spiller på Cosmopolite 31. oktober