Synger for de døde

I løpet av to marsuker mistet Kari Bremnes både faren sin og venninnen Rim Banna. Sistnevnte hyller hun under Oslo Worlds åpningskonsert.

 

– Jo eldre vi blir, jo flere mister vi. Det er prisen vi betaler.

Kari Bremnes vil hylle det over femten år lange vennskapet med Rim Banna, den palestinske artisten og aktivisten som døde av kreft i hjembyen Nazareth i mars, med konserten «Tribute To Rim Banna». Rim Banna ble 51 år, men satte dype spor etter seg, også i Norge etter at Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted ga ut «Voggesanger fra ondskapens akse».

– George W. Bush brennemerket disse menneskene på en stygg måte, og det å utgi voggesanger fra disse landene var et fantastisk svar. Erik Hillestad hadde vært i Nazareth og tatt opp Rims «This Never Ending Night», som han så spilte for meg. Jeg ble enormt betatt av stemmen hennes fordi den var så mektig og sårbar, rett og slett en så sjelfull stemme, sier Bremnes, som oversatte sin del av sangen som de framførte sammen.

Rim Banna og Kari Bremnes delte scene og voggesanger. Foto: NTB Scanpix

 

Rim sin stemme

Konserten for Rim Banna finner sted 30. oktober i Folketeatret i Oslo, med en rekke artister på scenen. Kari Bremnes var i så måte en selvskreven gjest. På fjorårets album «Det vi har» synger hun «Rim sin stemme», en sang som fikk fornyet kraft da Banna døde:

«Æ har en venn som søng

Ho hete Rim

Du glem ikkje den stemmen

Har du hørt den

Den høres ut som tusen år

Og som en grønn arabisk vår».

– Høsten 2003 dro jeg til Nazareth og møtte henne. Det ble et vennskap, og vi reiste rundt og hun fortalte meg sin historie. Jeg visste ikke hva jeg skulle synes om Midtøsten-konflikten da jeg møtte Rim. Man har en veldig forståelse for all den gruen jødene og israelerne gikk gjennom, men så kommer jeg ned og ser at palestinerne er så på undersida. Det er så mye avmakt og håpløshet. De har mista mulighetene til å gå på egen olivenmark, til å jobbe og det er reist en mur, sier Bremnes, som mener det hun var vitne til var en systematisk ydmykelse av palestinerne fra israelernes side.

– Jeg ble slått av hvor komplett kompromissløs Rim Banna var da hun reiste rundt med fare for eget liv og spilte i flyktningleirene. Det var en ulovlig okkupasjon hun slåss mot. Hun var enormt stolt og inntok ikke offerrollen en eneste gang. Verdigheten gjorde henne til et viktig symbol for palestinere og mange i Midtøsten. Ble hun spurt av soldater så nektet hun å svare på om hun var muslim eller kristen fordi hun visste at om hun sa hun var kristen så ble hun sett på som mer verdt, og den gleden ville hun ikke gi dem.

Les om Rim Bannas siste plate: Men stemmen lever

 

Politisk

Bremnes og Rim Banna fant hverandre på tvers av tradisjoner og kulturer. Banna var utdannet på konservatoriet i Moskva, og hun var kristen. Bremnes hadde en gammeltante i Kvæfjord som aldri hadde vært i Midtøsten, men som kunne mane fram den geografiske historien med troen som ledestjerne. Bremnes’ barneminner og Rim Bannas historier ble utgangspunktet for juleforestillingen de lagde sammen.

– Du har ikke blitt oppfattet som en direkte politisk artist til tross for en politisk nerve. Ble den forsterket av møtet med Rim?

– Rim jobbet fra et tydelig ståsted, min metode er annerledes blant annet fordi jeg bor i dette landet, men også fordi stigmatisering er en måte å låse dører på. Jeg har valgt å ikke være feig, og mye i mine tekster er dypt humanistisk. Gjennom å bruke det kan man nå folk, men idet man bestemmer seg for å fortelle folk tydelig hva du mener, stenger du mange ut. Det er et spørsmål om virkemidler, sier hun, og kommer inn på «Rim sin stemme», sangen som maner fram budskapet hennes for et nytt publikum.

Les Dagsavisens intervju med Rim Banna før Mela-konserten: - Kunst er våpen i motstandskamp

 

– De rekker ikke å lukke igjen, og det synes jeg er et poeng. På konsertene forteller jeg om Rim, men også om de folka jeg traff i Jerusalem. Det er mye fint på israelsk side og mange som slåss for urettferdigheten der også, og på begge sider har de mistet barn. Jeg tror man skal være forsiktig med de begrepene man bruker veldig lett, som rasisme og slike ting, fordi de er med på å drive folk ned i skyttergravene og gjøre at frontene forsteines. Det er viktig å sukre pillen litt, mener hun.

– Jeg tenker at dette er en mulighet jeg har som jeg ikke ville hatt som politiker, en frihet til å snakke om sinnet og sanser som er en del av oss og avgjørende for hva vi bestemmer oss for å mene.

– Samtidig var «Det vi har» mørkere og mer politisk da det kom?

– Tidligere var jeg nok redd for å ikke underholde. De senere årene har jeg sett at folk har større behov for å bli snakket til med alvor. Det er alvor i alles liv, og alvorlige ting behøver ikke å ta vekk gleden eller bli trist og traurig. Det er en veldig sensitivitet i et publikum, sier Bremnes, som opplever at det er mye hjertelighet og vilje til godhet blant folk. Og hun er ydmyk over at ukjente folk tar kontakt med henne når de har noe livsomveltende de vil dele, om de har mistet noen nære.

Les også: Le Trio Joubran: Fra Palestina med Roger Waters

– Jeg ser ofte at folk greier å mobilisere et lys. Slik var Rim også. Hun var hos meg så sent som i januar, og hun satt i rullestol. Hun hadde vondt, men var kraftfull og hadde masse latter, hun ga virkelig aldri opp. «I am strong», sa hun. Hun så seg selv som et forbilde som skulle være sterk for andre, forteller Bremnes, som selv erfarer at sangene hennes får betydning for andre, som «Stjerneløse døgn» og «Denne veien», som en mor ville bruke strofer av på graven til sin døde sønn.

– Jeg skjønner at det egentlig ikke er mine sanger lenger, de tilhører andre. Det gjør at jeg føler en forpliktelse når jeg lager nye sanger.

Les anmeldelsen av Kari Bremnes' «Det vi har»: Bryter med det trygge

 

Til sin far

Nå er hun straks klar med en ny sang som kan komme til å få betydning utover seg selv, «Når du går», skrevet i kjølvannet av at Bremnes mistet faren sin.

– Den handler om undringen over hvor vi går, når vi går. Jeg mistet han 9. mars, rett før Rim døde. Jeg tror nok jeg på en merkelig måte begynte på den sangen et par år før han døde, da han fikk slag. Jeg tenker at er det noe vi har felles så er det døden, sier Bremnes.

En annen nær samarbeidspartner, svenske Richard Wolff fra duetten «Fantastisk allerede», døde for et år siden. Bremnes mener at det å miste noen ikke bør være et ikke-tema, slik det ofte er i et samfunn der døden blir mer og mer usynlig.

– Før da du fikk være med var du mye nærmere den fysiske overgangen enn man er i dag. Den overgangen var mye mer skremmende før jeg var med på den, enn etter. Det er sånne ting man må erfare, og på samme måte mer det med palestinerne og Midtøsten. Det var et tema jeg ikke hadde kunnet så mye om hvis jeg ikke hadde vært der og erfart ting, møtt mennesker og sett hvordan de lever. Det er ganske lurt å vite hva man snakker om, sier hun og forteller at styrken og den naturlige stoltheten Rim Banna hadde er veldig inspirerende.

– Det å tørre å være tydelig og sterk syns jeg er kjempetøft. Det er ofte at damer underselger seg, men slik var ikke Rim. Hun var også lydhør og fin å dele scene med. Både hun og Richard Wolff var veldig generøse mennesker. Det de gjorde var ut av redelighet.

Les intervjuet med Ella Marie Hætta Isaksen: – Joiken er et trumfkort ingen andre har

 

Disse artistene er med og hyller Rim Banna på Oslo Worlds åpningskonsert tirsdag 30. oktober i Folketeatret:

Rim Banna. Foto: Luca Kleve-Ruud

Kari Bremnes

Bugge Wesseltoft, som blant annet produserte Rim Bannas «Revelation Of Ecstasy» og «Voice Of Resistance»

Solveig Slettahjell

Checkpoint 303

Ministry Of Dub-key

Tania Saleh

Maryam Saleh

Marthe Valle

Rune Arnesen

Gjermund Silset