Over snittet psychonautisk

SAKPROSA

«Supersonic Scientists»

Diverse forfattere

Falck Forlag

Påstand: Ikke noe annet norsk band kunne blitt gjenstand for en bok som «Supersonic Scientists». Det kan få stå som en illustrasjon på den særstillingen Motorpsycho har blant psychonauts og andre fans verden over, blant musikerkolleger og i bransjen for øvrig. Og selvsagt er boka som alt annet i Motorpsycho-universet en brikke i et større prosjekt, som også har tittelen «Supersonic Scientists», nærmere bestemt en ambisiøs og ikke minst kjærlig projisering av bandet som inkluderer utstilling på Rockheim, konserter, fysiske vandringer i Motorpsychos verden i østbyen i Trondheim, en samleplate og altså boken som gjennom tekstene speiler den nevnte samleplatens utvalg på 15 låter. Pluss bonusspor selvsagt.

Initiert av Rockheim, redigert av Marius Lien og utgitt av Falck Forlag er boken skrevet av musikere, musikkskribenter og andre Motorpsycho-kjennere med utgangspunkt i en valgt låt. I bokens forord gjør Kristopher Schau et poeng ut av at han vet null og niks om bandet, og gjør det i seg selv til noe positivt. Om Schau og andre innbiller seg at de skal få vite alt om bandet og dets medlemmer etter å ha lest boken, må de tro om igjen. Dette er ingen mimrebok, og slett ikke et oppslagsverk over medlemmenes egne liv, detaljer eller historier. Om man i det hele tatt sitter igjen med en følelse av å vite mer om noen i det hele tatt, er det snakk om de femten bidragsyterne som delvis er åpne inntil det intime om sitt forhold til Motorpsycho og deres musikk, gjerne sett i bakspeilet rettet mot deres egen ungdomstid og kulturelle bråvåkning. Vi får visse innsyn, som i det lydmessige og teknologiske gjennom Rockheim-kurator Synnøve Engevik eller hos musikkritiker Arvid Skancke-Knutsen, som blant annet har intervjuet den «litt over gjennomsnittet interesserte» fansen som lik Deadheads fulgte etter bandet gjennom Europa og har 180 konserter i hodet. Men ikke om Bent Sæther, Snah eller Kenneth Kapstad. Unntaket er Håkon Gebhardt, tidligere trommeslager i Motorpsycho. I en av bokas korteste tekster gir han en kontant og bevegende forklaring på hvorfor han hadde fått nok. «I 2004 var jeg var ferdig med Motorpsycho. Jeg var ferdig med tre timers konserter, dobbelt- og trippelalbum, jeg var ferdig med 25 minutters jamsessions, jeg var ferdig med støypop-perler og monsterriff. Alt dette som hadde vært kreativt, lekent og utfordrende ble for meg sakte, men sikkert en tvangstrøye.», skriver han. Så ja, selvsagt vet vi mye mer om Motorpsycho etter dette, men ikke om det indre øvingslivet i Dora-bunkeren, livet på Svartlamon, tysk motorveiliv eller hvilke skiver Jan Erik «Big» Moe fikk pushet på en purung Bent fra Gran. Det spiller ingen rolle. Disse tekstene handler om innholdet i Motorpsycho, om lyden, låtene, musikken, om den innerste mytiske kjernen som gjør at denne motoren aldri stilner.

LES OGSÅ: I en råtten kjeller med Motorpsycho

Etter å ha lest de femten essayene – forfattet av blant andre Nils Henrik Smith, Audun Vinger, Hedvig Mollestad og Anne Lise Frøkedal – sitter man igjen med vissheten om at «Supersonic Scientists» er det grundigste og mest personlige stykke musikkanalyse man har sett i norsk språkdrakt med utgangspunkt i et rockeband. Den mest nærliggende referansen er de i utgangspunktet ti bøkene samme forlag ga ut etter at Morgenbladet i 2011 kåret norgeshistoriens 100 beste plater. Morgenbladets journalist Marius Lien skrev da den ene av dem, om deLillos-platen «Suser av gårde», og når «Supersonic Scientists» virkelig skinner er det ikke minst takket være hans grep om tekstene. I den nevnte bokserien ble Motorpsycho hyllet for albumet «Blizzard» av forfatteren Johan Harstad. Gjennom sin analyse av ikke bare av «Blizzard», men også sitt eget kulturelle jeg, ga han oss kimen til et verk verken vi eller forfatteren selv den gang ante annet enn omrisset av. «Men at det vil bli voldsomt, inngående lidenskapelig og overdådig informasjonsrikt er det allerede nå neppe tvil om», skrev undertegnede om Harstads bok. «Supersonic Scientists» er et slikt verk, og Harstad er selvsagt blant bidragsyterne, med en kjærlighetsfull tekst om Motorpsychos forhold til blant annet albumformater med utgangspunkt i låten «Cornucopia (… or Satan, uh … Something)» fra platen «Child of the Future», i sin tid utgitt kun på vinyl og dermed kimen til en av de største splittelsene blant Motorpsycho-fansen. Harstads nydelige «rant» handler selvsagt om veldig mye mer, på samme måte som hans egen tekst selvsagt fremstiller lyden av «Child Of The Future» i ord selv om han sier at «Jeg har ingen planer om å fremstille lyden av Child of the Future i språk. Ingen analyser av de beundringsverdige basslinjene, av makeløst gitararbeid, Kapstads storartede innsats med trommene. Ikke et ord om sangharmoniene, om åpningssporets slektskap med «Hyena» på Black Hole/Blank Canvas (2006), kanskje også Black Sabbath og hvordan tittelen ifølge Bent var en arbeidstittel som var for dum til å legges bort eller hvordan «Riding the Tiger» tar form av en orkan, over Midtvestlandskap, som nærmer seg, nærmer seg, vokser fram fra bak gitaren og river med seg hus og folk og fe ...», og så videre.

LES OGSÅ: Stjernelag skriver om Motorpsycho

Harstad tekst står som et høydepunkt med enda høyere nerdefaktor, og den bryner seg mot bokens absolutte litterære langspiller, i sammenhengen like komplisert, storslått og sammensatt som en Motorpsycho-jam der den droner seg gjennom de mest sfæriske psykedeliske landskapene som noensinne er blitt formet i et tysk krautrocksinn. Vi snakker om Lars Ramslies filosofiske digresjoner, fra Dante til Sæther, over gromkuttet «The Golden Core» fra «Timothys Monster», en plate han i dag ikke kan leve uten fra et band han i utgangspunktet hatet og som gjenspeiler seg i en av de innledende avsnittene med utgangspunkt i Kim Hiorthøys coverkunst: «Hiorthøys smiley tre år tilbake i tid. Som en glisende sol, en Tor Ulvensk «søplesol», hvis ikke den altfor skitne E-en du kom over, men hengte i glass ramme fordi du mente den var ekte vare. Eller tok. Og sto der i den halvmørke korridoren med den strebende, vannlige effekten som ikke synes å avta, bare øke med tiltakende styrke, enda alt det gode som først fulgte med for lengst hadde sneket seg ut av døren.»

LES OGSÅ: Det besværlige folket

Ramslies prosa er blant de sterkeste tekstene han lar levert uavhengig av prosjekt, og står som et manifest ikke bare over hvordan ord i seg selv kan forme musikk, men hvordan «Supersonic Scientists» blir en naturlig forlengelse og en serie personlige, fagsterke og subjektive hyllester av Motorpsycho som materie og kunst, som base for fansen. Og som bandet selv blir også boken først helt fullkommen idet stiften samtidig treffer vinylen.

[ Les mer om musikk på Dagsavisen.nos Nye Takter-seksjon ]