– Nå er det vår tur til å skinne

BERLIN (Dagsavisen): Holdningene snudde på et tidspunkt og gjorde at vi kunne gjenvinne stoltheten, derfor har jeg aldri kjent på den skammen tidligere generasjoner levde med, som personene i «Sameblod», sier Lene Cecilia Sparrok (19) fra Namsskogan i Nord-Trøndelag.

Sparrok har hovedrollen som Elle Márjá i «Sameblod», Amanda Kernells film om hvordan samer er blitt stigmatisert og tvunget til å ta valget om de ville være samer eller forsvinne inn i anonymiteten som svensk eller norsk. Elle Márjá vokser opp som reindriftssame på 1930-tallet, men flykter til Stockholm og fornekter sin sørsamiske identitet for å slippe å bli en skamplett.

Les Dagsavisens anmeldelse av «Sameblod»: Ondt blod i Lappland

Prissanker

– «Sameblod» er blitt noe mer enn en film, siden den har berørt så mange, sier regissør Amanda Kernell til Dagsavisen.

Hun har reist verden rundt med filmen og sanket priser allerede før premieren i de nordiske landene, mens Sparrok har hentet hjem skuespillerpriser, blant annet på filmfestivalen i Tokyo, en av verdens største festivalpriser. Mest rørende var likevel spesialvisningene av filmen i Tråante, Trondheim, under 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet.

– Jeg har måttet trøste mange som gråter etter å ha sett filmen, gamle mennesker, men også unge. Det syns jeg er fint, men samtidig er det jo så svart at jeg er sikkert på det behøves en sannhetskommisjon for å få hull på byllen. Hvor skal følelsene ellers ta veien, sier Kernell, og sikter til Sametingene i de tre nordiske landene Norge, Sverige og Finland som har krevd at konsekvensene av fornorskningen og tilsvarende dokumenteres og utredes, og at det nedsettes en sannhetskommisjon etter modell fra den canadiske.

– Mange har skrevet til meg etter Trondheim om at de så filmen, men turte ikke gå fram etterpå. De gikk heller hjem og gråt. Filmen er jo ikke så tung i seg selv, men den stiller spørsmål som både jeg har gått rundt og tenkt på og som berører veldig mange, minner om familier som ble splittet og som har ligget ubearbeidet. Prosessen filmen har startet er noe de berørte ikke greier å sette ord på, sier Kernell.

Selv har hun mange historier om familier som har funnet samiske gjenstander gjemt nederst i skuffer og skap når en slektning dør, eller at samiske slektninger man ikke visste om dukker opp i begravelser. Kernell mener assimilasjon kan være både positivt og negativt, og at noen kan føle det som et privilegium.

– For andre er det et traume. Jeg er oppvokst i en samisk konstellasjon og har aldri opplevd å bli framstilt som noe annet enn samisk, men det finnes en i familien som ikke er same, til tross for at alle søsknene er det. Det er spesielt, og det reiser spørsmålet om hvem vi selv er når vi er sammen med den personen. Er vi svenske da, og samiske når vi ikke er sammen med vedkommende, sier Kernell.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Rasebiologi

Amanda Kernell er sørsame fra Umeå i Sverige, og bor nå i København på åttende året etter at hun studerte film i den danske hovedstaden. Men hun vokste opp med Uppsala som nærmeste «storby», der de såkalte «lappundersøkelsene» startet med den beryktede rasebiologen Herman Lundborg som leder for Statens institut för rasbiologi på 1920-tallet, og som ikke ble avviklet før i 1958. «Sameblod» skildrer inngående hvordan sørsamer på nedverdigende vis ble tvunget til å kle av seg under undersøkelsene og hvordan familier ble fratatt navn og identitet. Samene ble målt og kategorisert som «kortskaller», som ble regnet som en laverestående rase sammenlignet med «langskaller», altså svensker og nordmenn. På norsk side startet denne fornorskningspolitikken allerede på midten av 1800-tallet og varte fram til 1980-tallet. Flere generasjoner ble nektet å snakke samisk, og det å være same ble forbundet med noe skammelig.

– Vi er nok mer påvirket av fornorskningspolitikken enn vi er klar over også i vår generasjon. Jeg tror ikke vi skal undervurdere tankegodset som fortsatt eksisterer som et resultat av rasebiologien, mener Kernell, mens Lene Cecilia Sparrok mener fornorskningen førte til at sørsamene og det sørsamiske språket nesten har forsvunnet i dag.

– Min familie ble nektet å ha vårt samiske navn. Selv tilhører jeg en ny generasjon, men rasismen finnes fortsatt i det norske samfunnet. I dag skjer det meste på nettet, men synes også på andre måter, som at det fortsatt bedrives tjuvjakt på rein, at grinda til jernbaneovergangen åpnes og reinen drives inn på sporet. Man er en bra same så lenge man holder kjeft, går rundt i kofta og er blid og glad, men så snart man åpner kjeften og begynner å diskutere rovdyrs- og landpolitikk blir man stemplet som dårlig og gneldrete, sier hun, og legger til at stoltheten over det å være same ble vunnet tilbake først og fremst gjennom Alta-saken.

– Da var samene trøtte av å måtte stå i skyggen. Vi fikk sterke personligheter som sto for noe. Det har vi forresten alltid hatt, som Elsa Laula Renberg, men det var på 80-tallet det snudde, sier Sparrok, som i dag driver reindrift sammen med familien på Namsskogan etter å ha vokst opp på Snåsa, på den sørsamiske internatskolen.

– Besteforeldrene har fortalt om fornorskningen og rasismen, men det ble jo aldri snakket høyt om. Jeg opplevde disse fordommene da jeg flyttet til Steinkjer for å gå på videregående, at lærere som selv underviste om samer i 2013 kunne komme bort til meg og spørre om vi bodde i Lavvo. Der fikk jeg også høre at om jeg kom på 17. mai med samisk flagg, ville det bli brekt fordi det ikke var norsk. Jeg visste ikke om jeg skulle tørre å si at jeg var same da jeg flyttet til Steinkjer, fordi folk dømmer. Om de vet blir du hun Samen, hun som bor i lavvo, bare det og ingenting annet. Jeg var likevel heldig, både med klassen og lærere, men Steinkjer var fælt.

Les også: – Vi er utskrevet fra vårt lands historie

Søstre

«Sameblod» er den første sørsamiske filmen noensinne. en samproduksjon som forteller en felles nordisk historie. Et internasjonalt publikum har uttrykt forbauselse over at assimilasjonspolitikken som fratok samene historie, tradisjoner og identitet kunne utspille seg i Norge og Sverige.

– De er jo sett på som foregangsland, sier Kernell, som er veldig bevisst på at hun ikke ville lage filmen som det hun kaller en sørgemarsj, som dramaturgisk sett ville vært en langt lettere oppgave enn det hun har valgt, en sammensatt oppveksts- og oppbruddshistorie med rasebiologien som bakteppe.

– Alle som vokser opp må bryte seg løs. Vår generasjon og våre foreldres generasjon har i mye større grad forlatt den plassen de kom fra, byttet by, byttet språk, flyttet fra landet til byen. Filmen handler om assimilering, og det tror jeg folk kjenner seg igjen uansett, sier Kernell, og påpeker den nære historien om to søstre, spilt av Lene Cecilia Sparrok og hennes lillesøster i virkeligheten, Mia.

– At Lene og Mia er søstre i virkeligheten rører folk. Og mange som ser filmen som en frigjøringshistorie, om en sterk person som tar sine egne valg, sier Kernell.

– Jeg trodde jo at folk som ser filmen skulle fortelle om traumene, men de forteller om hvordan det var å bli budt opp til dans første gangen. Det viser jo at filmen ikke bare handler om traumatiske ettervirkninger av rasebiologiske tester, livet består også av den første man danser med, den første man kysser.

Les også: Per Heimly - fra lappjævel til stolt same

Hemmelig agent

– Elle Márjá er som en hemmelig agent uten formål, fordi vi vet jo at hun lyver, at hun bærer på en hemmelighet. Vi lurer på hva som vil skje om noen finner kniven og oppdager at hun er samisk. Jeg har vært fascinert av at folk ikke egentlig vet hvordan samer ser ut, noe jeg tror skyldes rasebiologien, at oppdelingen i forskjellige folketyper på Statens rasebiologiske institutt fortsatt sitter fast i folks oppfatning. Det er veldig få som oppfyller stereotypen, og det gjør jo at man kan forsvinne. Det burde jo begynne med at alle fikk kjennskap til vår historie, og film er et empatiskapende medium, sier Kernell.

Så langt har hun og Sparrok vært på festivalene i Venezia, Tokyo, Sundance i USA, Göteborg hvor de vant hovedprisen på en million kroner, og Berlin. I Tokyo vant debutanten Sparrok skuespillerprisen som ellers bare de største internasjonale skuespillerne pleier å hente hjem.

– Det er artig å være på filmfestival, jeg får et adrenalinkick og er så nysgjerrig på å oppleve nye ting. men så vil jeg helst til fjells når jeg kommer hjem. Jeg har sånn hjemlengsel. Det er så mye jeg ikke har fått vært med på, sier Sparrok, som takket ja til å bli med i filmen fordi den ikke vare n romantisk tåreperse.

– Jeg var så lei av at samer blir framstilt som enten gode eller dårlige, og at samisk kultur blir framstilt som noe veldig eksotisk. Den forteller om fornorskningen, som det er sjukt at ikke nordmenn kjenner til. Det er en del av en historie som det har vært så stille rundt og som det nå plutselig blir satt søkelys på. Og den forteller om hvordan det er å være ung jente i en sånn situasjon. Nå er det som om vi skal synes, nå er det vår tid, sier Sparrok, og smiler bredt: – Nå skal vi rise and shine!