Hovedpersonen i Sameblod» drømmer om å være «vanlig» og ha den samme verdien som andre svensker.

Ondt blod i Lappland

Joik har angivelig større kraft enn krutt, men dette svenske dramaet er ikke bare kruttsterkt.

 

4

DRAMA

«Sameblod»

Regi: Amanda Kernell

Sv./No./da. - 2016

Det er kanskje urettferdig å påstå at nordmenns bevissthet rundt samisk kultur toppet seg på 1980-tallet, et sted mellom «Sámiid ædnan», reprisesendinger av «Ante» i samfunnsfagtimene, Alta-utbyggingen, «La elva leve!» og «Veiviseren». Men det er fortsatt en tapt mulighet at den rikholdige samiske kulturen ikke utforskes mer på film her hjemme, hvis vi ser bort fra «Detektor», «Kautokeino-opprøret» og tøysesamen Jompa Tormann. Så isteden må vi ta turen over til Sverige, i det som ved første øyekast kan se ut som en erketypisk, traurig urbefolknings-skolefilm.

«Sameblod» viser seg imidlertid å være noe mer enn et samvittighetsfullt pliktløp, og er noe mye mer interessant. Et personlig drama om løsrivelse, kulturforpliktelse og den høye prisen man må betale for å bryte ut fra fastlåste rammer. Eventuelt den følelsesmessige gjelden man har til kulturen man vokste opp i, og de statlige overgrepene man ble utsatt for. Regissør/manusforfatter Amanda Kernell vokste selv opp med en samisk far, og har tatt utgangspunkt i sin prisbelønnede kortfilm «Stoerre Vaerie» (2015) – som nå er forlenget (og betydelig fordypet) med et langt tilbakeblikk.

Da vi først møter hovedpersonen er hun en grinete pensjonist, som foretrekker å kalle seg Christina (spilt av Maj-Doris Rimpi) og tviholder på sin erkesvenske identitet. Hun blir motvillig dratt tilbake til Lappland av den voksne sønnen sin, for å delta i den samiske begravelsen til lillesøsteren Njenna. Christina får stygge skråblikk av de fremmøtte i begravelsen, og gjør det demonstrativt klart at hun ikke vil snakke samisk. Hun er jo svensk! Mens familien drar på besøk til sameleiren låser stabeisen Christina seg inne på hotellrommet, mens hun tenker tilbake på oppveksten. På den tiden hun var en sydsamisk fjortenåring ved navn Elle-Marja (Lene Cecilia Sparrok), som ble tvangssendt på internatskole sammen med lillesøsteren Njenna (Mia Sparrok). På denne såkalte «nomadeskolen» skulle samiske barn tvinges til å snakke svensk, synge salmer og korsanger om den svenske kirkens fortreffelighet. Utenfor skolens område slenger lokalbefolkningen hatefulle slengbemerkinger om «skitne lapper», lavere livsformer man burde utlyse skuddpremier på. Bare en mer primitiv refleksjon av statens offisielle holdning, som er preget av 1930-tallets teorier om «raserenhet». Barna gleder seg til å få fint besøk fra storbyen Uppsala, bare for å bli utsatt for fornedrende, «rasebiologiske undersøkelser» - før de blir fotografert nakne, mens guttene smugtitter og kniser hånlig utenfor. Elle-Marja utmerker seg allikevel som en mønsterelev, og som favoritten til lærerinnen Christina Lailer (Hanna Alström).

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hun drømmer om å være «vanlig», komme seg vekk og ha den samme verdien som andre svensker. Tyvlåner en bomullskjole av læreren, vasker av seg «samelukten» og drar på dans. Et lite glimt av et liv hun ikke tillates å ha, der hun for en liten stund kan flørte med den urbane overklassekjekkasen Niklas (Julius Fleischanderl). Så fort Elle-Marja oppdages, blir hun dratt tilbake til skolen med makt og pisket med bjørkeris. Samer skal ikke menge seg med «normale mennesker», og Elle-Marjas drømmer om å bli lærer er totalt urealistiske. I følge lærerinnen Christina er jo ikke samer mentalt utrustet til å klare seg ute i det fri, og må holde seg i sameleiren der hun kommer fra. Hennes reaksjon er å brenne samedrakten sin, hoppe på første tog til Uppsala og starte et nytt liv som svensk pike. Aldri se seg tilbake igjen. «Sameblod» tegner et rystende bilde av overgrepene den samiske befolkningen ble utsatt for, også i Norge - preget av en hverdagsrasisme som fortsatt forfektes av enkelte i dag: Les kommentaren Unnskyld. Og stillheten etterpå.

Elle-Marja slipper heldigvis å bli et symbol, og «Sameblod» nøyer seg med å fortelle en sterkt personlig historie om det motsetningsfylte forholdet hun får til sin egen kultur. Filmens store ess er utvilsomt hovedrolleinnehaver Lene Cecilia Sparrok, en nykomling med et veldig åpent ansikt som utrykker alt den sparsomme dialogen ikke gjør. Nysgjerrighet overfor en kultur som er fast bestemt på å lukke henne ute (og for guttene som boltrer seg der), vaktsomhet overfor fordommene hun har levd med hele livet, sinnet over urettferdigheten og styrken hun finner i håpet om å få starte et nytt liv. Historien er fri for store overraskelser, men naturtalentet Sparrok holder oss interessert hele veien frem til den forutsigbare, bittersøte slutten.

Les også: – Nå er det vår tur til å skinne