På sporet av en tapt tid

– Gullalderen innen arabisk musikk på 1940-tallet representerer en tid som fortsatt er levende i mange folks bevissthet. Samtidig vil vi løfte fram dette viktige kapitlet i vår kulturhistorie for en ung generasjon, men på deres egne premisser.

Det sier Randa Mirza, en kunstner som også har jobbet som DJ, og som sammen med den libanesiske raplegenden Rayess Bek, eller Waël Koudaih som han egentlig heter, setter sammen et multivisuelt konsertshow der bildene av mytiske filmstjerner og et urbant byliv som en gang var, flerrer over skjermen mens fire musikere står på scenen.

– Det var en lang prosess å finne balansen mellom det visuelle og musikken. Det var som å spille ping pong, og det er til stor hjelp at Randa er med oss på scenen live. Dette er ikke musikk supplert med bilder, vi integrerer bildene gjennom større tilstedeværelse og narrative historier løftes fram, sier Waël Koudaih til Dagsavisen i forbindelse med konsertene i Oslo under Oslo World og på Union Scene-arrangementet 1001 Natt i Drammen.

Les også: Calypsoens majestetiske Rose

Hip hop

Under navnet Rayess Bek var han en av de første store stemmene innen arabisk hip hop, med base i Libanon og Paris. Fortsatt betyr ord, agitasjon og sterke meninger mye for hvordan han tenker musikk og kunst, men uttrykket er annerledes.

– Jeg kom til et punkt da jeg ville utforske nye ting. Hip hop har en egen struktur som du må følge. Du kan selvsagt lage kreativ og abstrakt hip hop, men det lå ikke for meg, jeg hadde behov for å gå andre steder, bokstavelig talt. Jeg ville også finne et media der jeg kunne uttrykke ting uten å måtte konkretisere det, sier Koudaih, som etter hans heftigste hip hop-fase har gjort en rekke ulike prosjekter.

– Love & Revenge er det ene, et annet er Good Bye Schlöndorff, som handler om borgerkrigen i Libanon. Jeg føler meg komfortabel med å stå litt på siden og la andre ta seg av snakkingen til en forandring. Da jeg rappet gjorde jeg det på arabisk og fransk, og jeg pleide å ha med meg arabiske instrumenter på scenen, det var orientalsk, men ikke de typiske orientalske klisjeene. Jeg hadde blant annet en fantastisk fløytespiller som bidro til å bygge dette båndet mellom øst og vest, og det har jeg forsøkt å videreføre gjennom disse nye prosjektene.

Les også intervju med Yasmine Hamdan: – Vi var ungdommer i et krigsherjet land

Ytringsfrihet

– I Libanon er vi heldige på den måten at vi har ytringsfrihet, i motsetning til de fleste andre arabiske land. Selvsagt har den sine avgrensinger så vel moralsk som sosialt, men du kan gå langt i å kritisere myndighetene. Jeg er fortsatt overbevist om at kunst kan endre folks oppfatning av ting, ikke naivt sett, men at musikk kan bringe en ny dimensjon til livet ditt. Også tekstmessig kan du åpne dører gjennom musikk. Den kan bringe folk sammen på en helt annen måte enn innen andre typer kunst, og i kombinasjon med en bevisst bruk av bilder kan det bli svært virkningsfullt, sier han.

Prosjektnavnet Love & Revenge er tatt fra en egyptisk film fra 1944, som fortsatt er innhyllet i mystikk. Den egyptiske sangeren og stjernen Asmahan døde i en bilulykke under innspillingen, og ryktene forteller om egyptisk etterretning og konspirasjoner under krigen.

– Det jeg fant i det egyptiske filmarkivet er heftig, fordi de egyptiske filmene og de visuelle utdragene utgjør noen svært dansbare sekvenser, sier Randa Mirza, som mener at noe vesentlig går tapt i oversettelsen fra filmens originale tittel, «Gharam wa intiqam».

– Det betyr noe mer i nærheten av lidenskap og hevn snarere enn kjærlighet og hevn. Betydningen er sterkere i originalen, som dessuten er et uttrykk i det arabiske språket om noen som er hodestups forelsket. Tittelen er nok mer representativ for valget av navn på prosjektet enn sammenkoblingen mellom Asmahan og hennes død under innspillingen og fusjonen mellom bilder og musikk. Men også det utgjør en relevant tolkning, sier Mirza.

Les også: Aldri for sent for Tuva

Arven til stede

Waël Koudaih mener 40-tallet er en svært viktig periode i den arabiske verden, en postkolonialistisk tid hvor kunstnerne lånte mange impulser fra vestlig musikk og film.

– Og sikkert også mange andre kunstgreiner som jeg ikke kjenner like godt til. Kunstnerne opplevde en frihet til å bruke den kolonialistiske kulturen slik de selv ville uten innblanding og styring fra det være seg franske eller britiske makthavere. Kunstnere, i likhet med befolkningen for øvrig, opplevde en grad av ytringsfrihet og en åpenhet som de ikke hadde hatt før. Det er noe av det vi ønsker å gjenskape med Love & Revenge, sier han, mens Mirza legger til: – Unge folk i dag har kanskje ikke det samme bevisste forholdet til gullalderen, men også de absorberer arven daglig gjennom det faktum at musikken og kulturen alltid lurer i bakgrunnen, om det er bakgrunnsmusikk på en kafé, eller et flimmer når du sitter i en taxi.

KOMMENTAR: Farvel til verdensmusikken

Love & Revenge spiller på Sentralen under Beirut & Beyond-kvelden torsdag 2. november. Og på 1001 Natt på Union Scene lørdag 4. november.

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen