Aldri for sent for Tuva

– Det er fader meg ni år siden, eller noe. Jeg husker Odd Nordstoga var der. Det var det jævligste. At han var i publikum.

Sist Tuva Syvertsen spilte med Valkyrien under Oslo World, het de også Allstars og var rykende ferske.

Fem album eldre er de mer enn sultne på å vende tilbake, og har ennå ikke gitt opp å utfordre folkemusikkens rammer. For i så fall er det over. I hvert fall ifølge Syvertsen selv.

– Jeg tror det er fort gjort å stagnere litt om man er i en situasjon der man kan leve av det man gjør, og det er noe man er god på. Da er det kanskje fristende å gjøre det samme hele tida.

Dobbeltbooka

Stagnere er det siste Syvertsen har tenkt å gjøre. Hun har så mange ulike prosjekter på gang, at hun har dobbeltbooka seg selv. Derfor blir det ingen Tuva i samspill med Susanna ‘Go Dig My Grave’ under Oslo World, likevel. Men det blir konsert med Valkyrien. Dessuten er hun en av musikerne som inngår i Celtic Roots Ensemble. Opprinnelig var bandprosjektet en del av serien «Jazz at Berlin Philharmonic», og Syvertsen var en av musikerne som ble håndplukket av produsent Siggi Loch, i selskap med blant annet Knut Reiersrud, Ale Möller og Fraser Fifield.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Syngende betrakter

I disse dager er hun samtidig aktuell i Brageteatrets dramatisering av Geir Gulliksens «Historie om et ekteskap», i samarbeid med Nationaltheatret. Anders T. Andersen har regien. I hovedrollene er Petronella Barker, Jonas Sjöqvist og Silje Storstein.

– Og så er det meg da. Jeg gjør ikke noe annet enn å lage lyd. Jeg er bare en betrakter, på en måte. Stykket handler om et samlivsbrudd, så det er veldig vondt. Ganske grusomt, egentlig. De fleste som har levd en stund, har jo vært innom sånne greier. Jeg tror det er lett å bli revet med. Jeg kjenner i hvert fall at det ikke er en eneste forestilling der jeg ikke får frysninger av det, sier hun.

Lydsetter

Men Syvertsen har vært en betraktende musikant i en dramatisering før. I en Matt Damon-film, av alle ting. Eller, ikke nå lengre. Hun spilte inn scenen som innebar at hun sto på en stein, men kom ikke med.

– De klippa meg selvfølgelig ut. Nå synger jeg på rulleteksten i stedet. Jeg rykka ned. Men jeg var bortom der (i Hollywood, journ.anm.) og spilte inn. Det var veldig spesielt. Jeg har hørt sånne historier før, om folk som blir klippet ut, så det var litt døvt. Jeg hadde sett fram til å se meg selv på den steinen på slutten der.

Men allerede om ei snau uke får hun enda en sjanse til å være syngende betrakter, til «Lyden av litteratur», i regi av Tønsberg og Nøtterøy bibliotek. Her skal Syvertsen lydsette ulike tekster av kjente forfattere. Fredrik Høyer er første ut. Deretter vil hun lydsette poeten Linda Klakken, og romanforfatterne Tore Renberg og Helga Flatland.

Men det kommer mer.

Kommentar: Oslo World snur vante forestillinger på hodet (Geir Rakvaag)

Rap-prosjekt

– Jeg har drevet og rappet en stund, og er medlem i rap-kollektivet HEADS, men jeg har gjort det litt low-key.

Men det kommer noe greier, røper hun. Nøyaktig når, vet hun ikke. Og det blir med en annen rapper. Man kan allerede sjekke ut flowen hennes på remiks-EP-en til Pats Nichols’ «Veit», som kom tidligere i sommer, og på låta «Forvirra» fra Tovanskï og Martin Massivs EP «Vårsøg».

– Jeg som har vokst opp med mye visesang og folkemusikk, har blitt særlig farget av visetradisjonen i måten jeg har skrevet på. Etter at jeg begynte å henge med folk som driver med rap, fikk jeg et innblikk i en mye mer kompleks skrivemåte, med helt andre rim-strukturer, mye mer sofistikert. Mengdetreninga jeg fikk gjennom rap og fristil-rap, har gjort det mye lettere for meg å skrive låttekster nå. Det har gitt meg mye inspirasjon. Det er derfor man skal gjøre litt sånne ting, utfordre seg sjøl.

For ett år siden ble Tuva Syvertsen portrettert i Dagsavisen: – Jo eldre man blir, jo mindre attraktiv blir man på kjøttmarkedet

Sitter langt inne

Syvertsen tror at det å gjøre det vanskeligere for seg selv, gjør henne bedre.

– Minste motstands vei er ikke noe lurt. Men det er klart, at akkurat det å rappe sitter ganske langt inne.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg er jo en voksen dame, liksom. Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre det, og tenkt «men faen, hvorfor begynte jeg ikke å gjøre det da jeg var kid?» Men nå tenker jeg fuck it, det er vel aldri for sent. Jeg synes det er jævlig gøy å bli god på noe jeg ikke kan fra før, men som jeg vet jeg har et visst anlegg for.

Men det tar tid å bli god på noe, og da er oppmerksomhet litt skummelt, det erkjenner hun.

– Når du er dame som rapper, får du mye oppmerksomhet ganske tidlig i karrieren. Det er kanskje fordi du stikker deg mye ut på grunn av kjønnet ditt. Da vil kanskje mange si det ikke er så bra. Når jeg hører ting som jeg gjorde for ti-femten år siden, så blir jeg flau. Jeg er veldig glad for at internett ikke var så effektivt da, som nå.

Hun dveler ikke så mye med det, men hun kan virkelig ikke høre på første plata til Valkyrien.

– Det er litt som å se en video av seg selv fra man var yngre. Jeg liker ikke å høre eller se meg selv på opptak.

– Men å delta på Stjernekamp, det er helt greit?

– Jeg trengte ikke se meg selv, heldigvis. Det er faktisk en av tingene jeg ikke angrer på at jeg har gjort. For jeg synes at jeg fikk til en del fine ting der. Det var veldig mange som ikke hadde noe kjennskap til meg før det, og det har ikke vært noen negative følger av at jeg deltok. Jeg har hatt en regel om at skal jeg være med på ting som det der, så må det handle om musikk. Det blir ikke noe Farmen på meg med det første. Livet er for kort til å være stengt inne på en gård med masse kjendiser.