Lokalmakt – eller bare utlånt statsmakt?

Betydningen av lokaldemokrati


Å selv vite hvor skoen trykker, ja, det vet den personen som går med den. Det samme kan bli sagt om lokalsamfunn og innbyggerne i hver enkelt kommune. De som vet best hvilke utfordringer de står ovenfor bør også bli gitt de midlene for å takle disse utfordringen etter beste evne. Velgerne vil da naturlig nok, eller så skulle man i hvert fall tro, velge de politikerne som representerer deres interesse lokalt – ikke nasjonalt. Igjen kan makt lokalt bli sett som en motvekt mot makt sentralt, på nasjonalt nivå. Dette kan bli sett på som en logisk forlenging av det Montesqieus prinsipper om maktfordeling, altså ikke bare horisontal, men også vertikal (ovenifra-og-ned og fra-bunnen-og-opp).

Lokal engasjement og –deltakelse


For at et lokaldemokrati skal fungere så er lokalt engasjement og – deltakelse av stor betydning. Uten de to sistnevnte fungerer det jo slett ikke, og da kan man kanskje like greit legge ned hele kommunen. Kommuneinstitusjonen står på flere verdigrunnlag.

Første er frihetsverdien, frihet fra pålegg og inngrep ovenfra, rett til å bestemme over seg selv og sitt lokalsamfunn (så kan man diskutere hvor grensen for et lokalsamfunn i vår globaliserte verden går). Det handler om desentralisering av oppgaver og makt. Hvor stor frihetsgraden i dag er, står til heftig diskusjon forskere, politikere og andre i mellom.

Den andre er deltakelsesverdien. I kort handler det om betydningen av at innbyggerne deltar i styre og stell (enten ved at man melder seg inn i et parti lokalt og stiller som listetopp ved valg eller at man skriver innlegg i lokalavisen). John Stuart Mill så på lokale styringsorganer som treningsleirer for landets borgere. Fordi her kunne man ytre sine meninger og samtidig måtte ta hensyn til andres meninger, og dermed også se saker fra et annet lys.

Effektivitetsverdien er den tredje. Kommunens klare komperative fortrinn er nærhet. Nærhet til sine innbyggere og som formidler av (velferds)goder og tjenester. En type effektivitet dreier seg om måloppnåelse, altså hvorvidt kommunen oppnår å etterkomme forespørsel og krav satt av kommunens innbyggere så vel som av kommunen selv. Den andre typen effektivitet dreier seg om hvordan målene blir nådd. Her henviser jeg til kostnadseffektivitet som en måte å se det på.

Nasjonal utjevning på bekostning av selvbestemmelse?


Generalistprinsippet, en fin tanke, men i realiteten, er det mulig å oppnå? Som uttrykket tilsier er det noe som dreier seg om å generalisere. Her dreier det seg om at hvor enn i landet man befinner seg så skal man ha tilgang til de samme tjeneste og da helst på samme kvalitets- og kvanitetsnivå. Med tanke på våre demografiske så vel som faktiske geografiske utfordringer er generalistprinsippet bare en utopi. Å tro at en innbygger på Røst (tilfeldig valgt) skal kunne ha tilgang til de samme godene og tjeneste, til samme kvalitet og kvantitet som en innbygger i Kristiansand (igjen tilfeldig valgt) er i beste fall naivt, og som det koster! Ett av problemene med dette prinsippet er at det legitimerer mer statlig makt og sentralisering av makt. Fordi hva Oslo bestemmer gjelder jo for hele landet, eller hva? Vi har nå i flere tiår levd etter, og fremdeles lever vi (politisk sett) etter, dette prinsippet. For all del, det er et fint prinsipp, men også av hensyn til våre geografiske og demografiske forskjeller bør vi starte å tenke nytt. Kanskje vi bør tillate at det er forskjeller kommuner i mellom? Kanskje de makthungrige sentralistene i stedet for å låne ut, kanskje heller reelt skal gi fra seg en del makt lenger nedover i forvaltningssystemet (nei, ikke til departementenes førstekonsulenter, men til kommunene og fylkes, eh nei, framtidige regioner)? Jeg sier ikke at staten skal gi all makt til lokale myndigheter, jeg er for eksempel i tvil om kommuner egner seg til å drifte sykehusene (det er noe fremtidige sterke regioner bør gjøre). Men å gi frislipp på en del områder som anerkjenner at de lokale vet selv best hvor skoen trykker kan være en fordel. Hvilke saksområder det gjelder vil jeg ikke gå nærmere innpå her, det tar for mye plass. Reell delegering av makt kan bidra til å øke valgdeltakelsen lokalt, men også andre faktorer spiller inn.

Hva kan øke valgdeltakelsen lokalt (og på fylkesnivå)?


Som Christensen (red.) skriver i Forvaltning og Politikk (2002) vil vektlegging av lokale hensyn mot sentrale hensyn variere over tid. Det er den klassiske konflikten mellom autonomi (selvbestemmelse og -hevdelse) og integrasjon (ønsket om nasjonal likhet eller generalistprinsippet om man vil). I vårt komplekse samfunn kan det i dag, på enkelte områder, være vanskelig å skille hva som er faktisk kommunale og faktisk statlige (evt. fylkeskommunale) oppgaver. Å ønske å stemme ved et valg ligger jo ønsket om å påvirke samfunnsoppgaver i en bestemt retning bak. Hvis man ikke vet om de oppgavene man ønsker å ta vare på eller å forandre ikke vil ha noe å si (fordi det i realiteten er statens ansvar og dermed har ikke kommunepolitikerne noe de skal ha sagt), vil det ikke hjelpe på stemmemotivasjonen. Det at kommunale og statlige politikere skylder på hverandre i ett sett bidrar ikke til å skape klarhet i forvirringen. Et annet problem her er statlig regulering av oppgaver, gjerne i form av øremerkede midler. Kommunen er avhengig av inntekt for å løse sine gitte oppgaver. Men hva hjelper det hva en innbygger stemmer på hvis kommunepolitikernes hender er bundet av reguleringer og øremerkede midler? Kanskje er det på tide å løsne på reguleringene og å tillate kommunene selv å bestemme sine inntektskilder. Ett eksempel her er fra Os kommune (i Hordaland), som har en Frp-ordfører. Han prioriterte vei for sine innbyggere (og for dem som måtte pendle til og fra og gjennom kommunen) enn motstand mot bompenger. Modig gjort, må jeg si! Eiendomsskatten er også noe jeg mener bør bli bestemt på lokalt nivå ut ifra lokale hensyn.

"Deltakelsen har tradisjonelt sett hvert høyest i store kommuner... Senere har imidlertid bildet snudd, slik at deltakelsen nå er høyest i de minste kommunene." (Christensen (red.), 2002, s. 186). Det viser seg, i følge statistikk fra valget i 1999, at valgdeltaketakelsen er lavest i kommuner med mellom 20 000 og 50 000 innbyggere. Etter det jeg vet, er det fortsatt slik. Interessant er det å spørre seg om hvorfor det er sånn. En bestemmende faktor kan være styringsmodellen. Bortsett fra to kommuner (Bergen og Oslo) er alle kommuner styrt etter formannskapsmodellen. Denne modellen forutsetter gjerne konsensus innad i kommunestyrene, og som en konskvens kan det bli vanskelig å se hvem som faktisk er ansvarlig for avgjørelsene som kommer ut av styrene. Det er altså vanskelig å vite hvem man faktisk skal holde ansvarlig for styre og stell i kommunen. I Bergen og Oslo virker det å være anderledes. Disse to kommunene har valgt en parlamentarisk modell. Dermed får man en klar "regjering", i form av byråd, og en tydelig opposisjon. En kommentar fra bt.no om valget i Bergen hvor Frp ble halvert mener at Frp er grå i posisjon og fargerik i opposisjon. Tar du hintet? Kan det bli sagt så klart og tydelig i en kommune med formannskapsmodell? Jeg forbeholder meg retten til å tvile på det. Men så melder spørsmålet om for hvem en parlamentarisk styringsmodell er egnet for. Neppe for en kommune med færre enn 5000 innbyggere (hvilket vi har mange av her i Norge), men det kan egne seg i en kommune med kanskje 20 000 innbyggere og flere (ok, her spekulerer jeg, men tenk på det). Og nå kommer turen til småkommuner (færre enn 5000 innbyggere etter min målestokk). De som har lest mitt innlegg om kommunesammenslåing vet hva jeg mener er best for kommunestrukturen i Norge. Men dette kan ikke gjelde for alle kommuner, av hensyn til både geografi (store avstander) og demografi (les: innbyggere per km2). Utsira f.eks. lar seg vanskelig slå seg sammen med sin "nabokommune". Og her lanserer jeg en ny tanke om styringsmodell, noe som jeg ønsker skal bli del av en, forhåpentligvis, heftig og saklig diskusjon i kommentarfeltene. For småkommuner (under en viss innbyggerstørrelse) bør man prøve ut direkte lokalt demokrati. Det bør la seg lett gjøre i kommuner som Utsira, som har under 300 innbyggere. Verre blir det kanskje med kommuner som har 5000 innbyggere (rent organisatorisk). Ett problem med henvisning til småkommuner er, som Sørensen skrev i sitt innlegg i Aftenposten 2001: "Idealet med små kommuner har dessuten skyggesider, eksempelvis når slektninger og nære venner utgjør et maktpolitisk nettverk i bygden." Han mener, som meg selv, at demokratiet i små kommuner i mange tilfeller er mer romantikk enn realiteter. Dette kommer i tillegg til trynefaktoren, altså at man stemmer på en lokalpolitiker pga av at man gjerne kunne ta seg en øl med personen enn for hva han/hun og partiet hans/hennes står for lokalt. Jeg mistenker også at bygdedyret spiller en rolle her, og det vil også være en utfordring i et eventuelt direkte lokalt demokrati ("Stem det samme som oss eller bli frosset ut!"). Noe annet som angår lokalpolitikere er styringskompetanse. Et argument for sterkere statlig overstyring er at man synes lokalpolitikerne i sin kommune er for inkompetent og ikke evner å styre ordentlig. Det kan nok i en del tilfeller stemme, men det stemmer også for nasjonale politikere. Husker du hva Mill sa om lokaldemokrati? Om at det skal være en treningsarena for demokratisk engasjement? Akkurat det har jeg troen på, og derfor er det viktig at vi har tillit til lokale politikere og myndigheter, og at vi ikke skriker etter statlig overstyring med en gang noe gale skjer lokalt (les f.eks.: Adecco-saken i år). Kanskje man til gjengjeld burde skrike mer etter lokal og regional styring hver gang statlige politikere går på en blemme (les f.eks.: Om rassikring av lokale veier)?

Summa sumarum dreier det seg altså om følgende: Mer reell delegering av makt regionalt og lokalt, endringer i styringsmodellen, kommunesammenslåinger der det er mulig, lokal selvbestemmelse over inntektskilder, tydeligere oppgavefordeling mellom stat, fylke og kommune, lokalt direkte demokrati for små kommuner (vi bør i hvert fall gjøre et ærlig forsøk).