Hun vil ha islamsk reformasjon

– Patriarkene har skapt de monoteistiske religionene. De er laget av menn, for menn, for å undertrykke kvinner. Det må kvinner forstå. Gjør de det, vil de se behovet for radikal endring, sier Sara Omar til Dagsavisen.

Hun er en dansk-kurdisk forfatter. Debutromanen «Dødevaskeren» har vært en enorm suksess i Danmark, med gode anmeldelser, høye salgstall og stor diskusjon rundt bokas temaer. Sara Omar (31) lever nå med trygghetsalarm og politibeskyttelse på grunn av sin frittalenhet.

– Vold og undertrykkelse fins i alle kulturer. Jeg har tatt utgangspunkt i det muslimske, for det har jeg innsikt i. Men «Dødevaskeren» er et forsvar for menneskerettigheter for alle kvinner, også de som ikke er muslimer. Jeg bruker ordet revolusjon. Det trengs. Ikke fordi det er lett, eller omkostningsfritt. Jeg vet veldig godt at endringer koster noe. Men la det koste, om resultatet er en ny generasjon menneskesinn. Om vi får gutter og jenter som kjemper side om side for menneskerettigheter. Om vi får mødre som sier at «min datter er dyrebar», sier Sara Omar.

Les også: – Det er ingenting i veien for at flere vers i Koranen kan tolkes feministisk (DA+)

Inspirasjon

«Dødevaskeren» skildrer deler av et samfunn der døtre, søster, koner og mødre er langt fra dyrebare. Der kvinner tvert om drepes og lemlestes, og lever farlige liv fylte av psykisk, fysisk og seksuell mishandling. Det er en vond bok fylt av vold. Men målet er å gi håp, sier Sara Omar.

– Vi må bruke ord, ikke sverd. Når ord brukes riktig, er de mektige. Jeg håper «Dødevaskeren» vil motivere og inspirere kvinnene. Jeg er her for å inspirere mine medsøstre. Men også min medbrødre. De lider under presset etter hvordan en mann skal være. Om vi får flere menn som tydelig sier at «jeg vil ikke undertrykke min søster eller mor, vil ikke banke min kjæreste», så er vi allerede på vei. Vi er jo på vei. Det fins mennesker som lever frigjorte liv selv om det koster dem mye. Selv om de rammes av sladrekulturen, blir utstøtt og mister familien sin. I det minste har de funnet seg selv.

Les også: – Jeg så på jødene, USA og Israel som ondskapens akse

Æreskontroll

Handlingen i «Dødevaskeren» er lagt til Kurdistan i 1986 til 1991, og til et sykehus i Danmark i 2016. Jenta Frmesk fødes inn i en del av samfunnet der kun gutter verdsettes. Faren er farlig og voldelig, moren kuet og uten makt. Heldigvis har Frmesk snille besteforeldre hun får vokse opp hos. Morfar er islamkritisk zoroaster, opptatt av kritisk tenkning og likeverd. Mormor er from muslim, men har også den tabubelagte posisjonen som dødevasker, den som vasker og pynter liket av drepte kvinner. Rundt dem herjer krigen, en krig som gjør Frmesk vitne til mange grufullheter. Hun opplever selv både drapsforsøk, fysiske, emosjonelle og seksuelle overgrep allerede i barndommen.

– I 1988 giftbomber Saddam Hussein kurderne. Han kaller angrepene al-anfal, et navn hentet fra en sure i koranen som dreier seg om å kjempe mot de vantro. Kurderne anses som vantro av ham. Som æreløse. Det er det verste bannordet man kan si mot en muslim. Så kurderne kjemper for sin ære, for hele sin overlevelse. Derfor blir kontrollen av kvinners ære ekstremt viktig. Og den æren ligger mellom kvinnens bein. Ikke i tankene, eller følelsene. Manglende møydom, eller mistanke om det, får kvinner drept, forklarer Sara Omar.

Les også: – Mange jenter og kvinner har endret måten de går kledd (DA+)

Mørk uvitenhet

Støtten finner mennene i de mørkeste delene av koranen, sier hun.

– Det fins mørke i islam, i koranen, slik det også gjør i andre religioner. Og her har menn tatt de mørkeste bitene og brukt dem til å forsterke sin patriarkalske kultur og undertrykkende tanker. Det mørkeste i en religion brukes av patriarkatet som politisk ideologi i institusjonene noen steder i Midtøsten. På samme vis bruker koranens mørkeste biter til å innføre patriarkatet innenfor hjemmets fire vegger.

Mye kommer av uvitenhet. Av manglende opplysning.

– Kurderne er rike på kultur, på litteratur, er et belest folk. Men vi har ikke hatt tid å gjøre stort utav det. Mangler en opplysningstid. Alt handler om overlevelse. Når du ikke vet neste gang en bombe vil ramme hjemmet ditt, eller et missil vil treffe bilen din, når du stadig vekk ser ihjelsprengte mennesker på gata, så gjør det noe med deg. Folk blir vante til det. Kurderne er et traumatisert folk. Størstedelen har PTSD. De er rike på livserfaring, virkelig rike, på den verst tenkelige måten. Det glemmer vi å snakke om, sier hun.

Les også: Svensk forfatter om Listhaug-forslag: Ideen kan være rasjonell, men man kan fort havne i fascismen

Berøringsangst

Når vi i romanen møter Frmesk igjen som trettiåring i 2016, bor hun i Danmark som flyktning. Hun behandles på sykehus for alvorlige skader som gjør at hun aldri vil kunne bli mor. Nøyaktig hva som har skjedd mellom 1991 og 2016, er opp til leseren å tenke seg til. Men resten av romanen gjør det svært tydelig at lista over grufullheter hun kan ha blitt utsatt for er mørk og lang. Bare fordi hun er født som jente.

– Frmesks medisin er å få fortelle sin historie. Hun kjenner sine egne mareritt og traumer, vet godt hva hun feiler. Hun trenger ikke dopes ned for å komme i kontakt med det. Det hun trenger, er at noen lytter. Hvem er du, hva er din historie, hvordan kom du hit og hvordan kan jeg hjelpe deg. Hun trenger en som kan si at du er et menneske, sier Sara Omar.

Hun er lei av Vestens berøringsangst i møte med ukultur i islam, eller blant innvandrere.

– Folk må bry seg. Stille spørsmål. «Hvor fikk du blåmerkene, hvorfor er du så trist?» De er redde for at om de er kritiske eller griper inn, så stemples de som rasister. Fordi de som faktisk er rasister har vært opptatt av å si at islam i seg selv er problemet, og at folk må kastes ut av landet. Vi må kvitte oss med denne berøringsangsten. Men kun peke på problemer om man faktisk ønsker en løsning. Ikke for å demonisere andre.

Les også: – De voldtok meg mens jeg var i fangenskap. Jeg ville heller dø enn å oppleve det. (DA+)

Tenn lys

«Husk å tenne et lys der hvor lyset kan tennes», skriver Sara Omar ofte i bøkene hun signerer. Fordi alle kan være del av kampen.

– Selvfølgelig må vi kjempe mot voldtektsmenn, overgripere og tyranner! Det må vi alle sammen. Hele samfunnet. Kvinner og menn. Autoriteter og andre. Men vi må gjøre det med barmhjertighet i hjertene. Vi må innse at også de vi kritiserer er mennesker. At alle mennesker behøver anerkjennelse, at alle har behov for å bli sett. Jeg aksepterer aldri ondskapen. En mann som ødelegger en liten pike og utsetter henne for incest skal aldri tilgis og aksepteres. Men man kan prøve å forstå hvorfor han gjør det. Hvilke sosiale forhold kommer han fra, hva er han selv blitt utsatt for, hvorfor gjør han dette. Det er en grunn til alt, selv om det aldri er rett å ødelegge et annet menneske. Det handler om å se mennesker i øyehøyde.

Og altså om reform. Eller revolusjon.

– Den endringen jeg etterspør, er en bevegelse som gjør at vi kan leve med hverandre uansett kjønn, etnisitet og bakgrunn. En mental reformasjon som den dødevaskeren i romanen selv går gjennom. I starten frykter hun Allah. Men så finner hun fram til en Allah hun tør stille spørsmål ved. Hun innser at ingenting er perfekt, verken koranen eller menneskene.