Prisbelønte Izer Aliu om minoritetsdebatten: – Hold meg ikke tilbake

– Jeg er glad for at folk nå kan få sett «12 bragder», sier den norsk-makedonske, svensktalende filmregissøren Izer Aliu.

Denne helga vises hans andre spillefilm «12 bragder» i Oslo for første gang, under filmfestivalen Oslo Pix. Filmen hadde Norgespremiere under årets filmfestival i Haugesund, og hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Göteborg i vinter. Den får ordinær kinopremiere i oktober.

Med sin debutfilm «Fluefangeren» (2016) vant Izer Aliu Amanda for beste regi, og filmen ble nominert til Nordisk Råds filmpris. Da var «12 bragder» allerede innspilt. Og siden har ikke Izer Aliu fått lagd kinofilm i Norge.

– Det er litt merkelig, ja. Jeg vet ikke hva det skyldes. Jeg har ikke noe bevis for at det er verken det ene eller det andre, kommenterer Aliu.

Dagsavisen har den siste tiden skrevet om mangelen på minoriteter i norsk film. Av de 18 filmene på Norsk Filminstitutts presentasjon av filmhøsten 2022, er det ingen som har regissør eller manusforfattere med minoritetsbakgrunn. «12 bragder» har svensk hovedprodusent, er spilt inn i Sverige med svenske skuespillere, og var derfor ikke inkludert i NFI-presentasjonen.

Ikke siden 2017 har en norsk filmskaper med minoritetsbakgrunn hatt premiere på en spillefilm.

«Det kan bli et demokratisk problem om dette fortsetter», sa produsent og styremedlem i Oslo Filmfond til Dagsavisen sist uke.

– Det er bra at denne diskusjonen kommer opp, sier Izer Aliu.

– Jeg vet ikke hvorfor det er blitt enda færre som får prøve seg. Det blir jo ikke bedre av at folk ikke får lage filmer.

Folk må få tillit, og de må få lov til å fucke opp

—  Izer Aliu

I 2017 nådde Iram Haq over 100.000 kinopublikum med «Hva vil folk si», og Izer Aliu fikk Amanda for «Fluefangeren». Siden har begge gjort TV-serier – Izer Aliu var i fjor hovedregissør og medforfatter på NRK-serien «Jordbrukerne», som vant to priser under den internasjonale TV-drama festivalen Cannesseries.

– Folk må få tillit, og de må lov til å fucke opp. Kanskje norsk filmbransje er konservativ. Man viser til statistikk og formler over hva folk ser på kino, men om formlene hadde funket, hadde jo hver eneste jævla film funket.

– Og det gjør de jo ikke. Man sier man vil gi publikum det de vil ha, da får man aldri vite hva som kan bli noe folk vil ha. Og når en minoritetsfilm ikke funker, blir det et bevis på at minoritetsfilm ikke funker, sukker Izer Aliu.

– Ingen skylder meg hjelp. Minoriteter skal ikke få mer, men heller ikke mindre. Men hold meg heller ikke tilbake. Det har jeg ikke fortjent, sier Izer Aliu.

– Jeg vil ikke bli sett på som et offer, jeg vil ikke bli kvotert, jeg vil bare få muligheten til å fortelle mine historier.

– Jeg vil lage filmer i Norge. Jeg har bodd i Norge lenge og ser meg selv som norsk. Norsk pluss. Og jeg vil lage filmer som fungerer internasjonalt, som treffer allmennmenneskelig, uavhengig av hvor det er laget.

– Det handler ikke om minoritet eller majoritet, det handler om menneskelighet. Poenget er at filmene sier noe om deg, reflekterer dine følelser.

[ Frykter norske barn må sulte: – Nye grupper møter opp i køen for å få mathjelp ]

Professor: «Unikt talent»

I filmtidsskriftet Montages skrev filmprofessor Gunnar Iversen en lang og overstrømmende anmeldelse av «12 bragder» denne uken. «Viser igjen hvilket unikt talent han er», «en sjelden kinoopplevelse, der lerretet nesten eksploderer av energi» «bobler over av oppfinnsomhet!» skrev Iversen, og det var bare ingressen.

«12 bragder» er bl.a. innspilt i Ryd i Sør-Sverige, der Aliu selv bodde i tenårene, og er dels basert på personer og historier fra hans egen oppvekst, forteller han. Filmen handler om en gjeng unggutter, der hovedpersonen Foud – med kallenavnet Food – må bevise sin status i gjengen ved å utføre 12 bragder, etter modell av Hercules-fortellingen som de hører om på skolen. Som i «Fluefangeren» var ingen av ungdommene profesjonelle skuespillere.

– Jeg hadde alltid lyst til å fortelle en historie fra Ryd, der detaljene skulle stemme, sier Aliu.

– Jeg ville caste en hel vennegjeng, folk som har en historie med hverandre allerede. Vi brukte relasjonene som allerede var mellom dem i gruppen, sier Aliu, som selv har skrevet manus.

– Hvem er du i «12 bragder»?

– Jeg er litt alle, på godt og vondt.

[ Filmhøsten 2022: Ingen norske spillefilmer med minoriteter på regi ]

Filmen som endret Izer

Izer Aliu har albansk-makedonsk bakgrunn. Han er norsk statsborger, oppvokst i Oslo, og en periode i tenårene bodde familien i Sverige. Der likte Izer Aliu å filme venner og hverdagslige situasjoner. Det var den franske filmen «La Haine» («Hatet», 1995), om ungdommer i en fransk drabantby, som ga ham støtet til å bli filmskaper. «12 bragder», i likhet med «La Haine», er filmet i svart/hvitt.

– Gjengen vår så mange gangsterfilmer, men «La Haine» var annerledes. «La Haine» var første gangen vi så oss selv på film, det var første gangen vi følte at dette handler om oss. Det fikk oss til å ville fortelle våre egne historier, forteller Aliu.

– En av mine favorittscener i «La Haine» er der de bare henger rundt, de sitter på en plass i flere timer, mens en kid forteller en historie. Det var det vi også gjorde, vi hang rundt i timevis og spiste nøtter, mens vi fortalte historier til hverandre.

– Men det var helt fjern for oss å drive med film. I drabantbyen der jeg vokste opp var det håndfaste praktiske yrker som gjaldt. Kreative yrker var ikke noe alternativ. Musikk var det eneste kreative yrket folk herfra kunne se som en mulighet, film var ikke like tilgjengelig.

[ Prisbelønt regissør: – Jeg vil se flere med minoritetsbakgrunn på filmskolen ]

Etter videregående begynte Izer Aliu på filmstudier i Sverige, men flyttet tilbake til Norge for å gå på Den norske filmskolen, etter oppfordring fra en av foreleserne på studiet.

– Jeg passet ikke inn på filmstudiet i Falun. På et tidspunkt sa jeg fra at jeg måtte droppe studiet, jeg var blitt far, jeg trengte penger, og jeg skulle flytte til Norge for å jobbe i min onkels byggefirma. Men foreleseren min Sylvia Ingemarsdotter – hun var klipper for Bergman, blant andre – var også foreleser ved Den norske filmskolen, hun foreslo jeg skulle søke der.

– Den norske filmskolen var veldig bra for meg. Jeg trodde jeg kunne alt da jeg begynte der, men jeg kunne jo ingenting. Jeg hadde veldig gode lærere. Mantraet der var retten til å feile. Denne filosofien tok jeg på alvor, forteller Aliu.

Han ble uteksaminert fra regilinja på Den norske filmskolen i 2012, og eksamensfilmen hans fikk Amanda for beste kortfilm samme år. Deretter lagde han lavbudsjettfilmen «Fluefangeren», innspilt i Makedonia, etter eget manus. Også denne tok et par år mellom innspilling og kinovisning. I mellomtiden spilte han inn «12 bragder»., som nå kommer på kino etter seks år. Finansiering av etterarbeid og ferdigstilling trakk ut, og på toppen kom korona-pandemien.

– Alle filmer har sin historikk. Dette var den tida det tok for «12 bragder», kommenterer Izer Aliu.

[ Kritiserer norsk Cannes-film for fordomsfull fremstilling av minoriteter ]

Fem år uten film

Fortsatt venter norsk film på fortsettelsen fra Izer Aliu. Hvordan er det for en regissør å gå i fem-seks år uten å få lage film?

– Jeg lagde «Jordbrukerne» i mellomtiden. Og jeg går fortsatt ut og filmer med kompiser på fritiden. Jeg blir ofte rastløs, da liker jeg å bare gå ut og filme noe. Det er ofte disse smågreiene jeg er mest fornøyd med, men ingen ser dem.

I 2021 fikk han stipend fra Norsk filminstitutt for å jobbe videre med manus til filmen «Act 4», der en teaterregissør vil sette opp Peer Gynt i Groruddalen med innvandrere i alle roller. Han skriver også på manus til en TV-serie fra hip hop-miljø. Begge er fortsatt på utviklingsstadiet.

– Nå skriver jeg både på en film og en TV-serie. Det er viktig at det jeg lager er knyttet til meg selv og min egen historie. TV-serier er et større format, det passer bra hvis du har mye du vil ha utløp for, men jeg vet ikke om jeg kunne laget en historie som går over flere sesonger. Helst vil jeg gjøre filmer, sier Izer Aliu.

– Jeg har aldri tenkt på å gi opp som filmskaper. Det har hendt at jeg får lyst til å flykte fra en film jeg holder på med, men aldri fra selve virket som filmskaper. Jeg er takknemlig som får holde på med dette.

[ Kulturen som skulle knekkes, overlevde forsøket ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen