Tv

Et lite stykke kaos

NRKs nye humordrama er en småheftig og beskjeden historie om ekstremister som er gode på bunnen. Men serieskaperne prøver å takle et krevende tema med altfor mye gøyalt på en gang.

Fra NRK-serien Jordbrukerne - Adil: Ayaz Hussain, Khabib: Arben Bala, Kiki: Erika Strand Mamelund, Marwan: Nader Khademi og Knut Tariq: Jonas Strand Gravli

3

TV-drama

«Jordbrukerne»

NRK TV/NRK1 premiere torsdag 28. oktober

– Kidnapping er noe jævla stress, sier Marwan, hovedpersonen i høstens norske dramaserie fra NRK. Han har kidnappa sin egen datter fra besteforeldrene hennes og har endt opp på en gård i Rauland i Telemark. En plan om å skaffe falske pass og en flukt til Iran har gått i vasken. Mor til jenta er død, og Marwan er sikker på at foreldrene hennes vil få omsorgen for den lille jenta, siden han er noe av en rotekopp og fjomp uten mye å vise til i en mulig rettstvist om foreldreretten. Marwan spilles av Nader Khademi, som gjør en god rolle – slik han for så vidt alltid gjør, men Khademis gode prestasjon overmannes av alt det andre denne historien også ønsker å være.

Fra NRK-serien Jordbrukerne - Marwan: Nader Khademi og Kiki: Erika Strand Mamelund

For å få datteren unna myndighetene har Marwan tydd til sin gamle venn Adil (Ayaz Hussain), som har blitt mer old skool/fundamentalistisk/mer aktiv rettroende muslim siden de to vokste opp sammen på Oslos østkant. Adil har skumlerier på gang med to andre like beskjeggede muslimske karer, noe Marwan ikke er våken nok til å få med seg. Adils kumpaner er konvertitten Tariq, tidligere Knut Sørensen (Jonas Strand Gravli). Han har en onkel som eier et småbruk i Telemark som denne gjengen fra Grønlandsleiret reiser til. I reisefølget er også Khabib (Arben Bala), den olmeste og skumleste framtoningen av denne trioen. De har planer om å gjøre noe åpenbart dramatisk, som inkluderer natriumhydroksid, men hva dette faktisk dreier seg om får vi ikke vite noe konkret om før i episode seks. Da er det blitt litt for seint. Det er de muslimske karenes plan som er årsaken til at serien ble utsatt en uke på grunn av tragedien i Kongsberg.

Adil (Ayaz Hussain) og Khabib (Arben Bala), to fundamentalister i møtet med en ikketroende, moderne og ikke helt strukturert Marwan (Nader Khademi).

Det faktum at serien måtte utsettes – og en replikk om Kongsberg er redigert bort underveis – sier noe om hvor krevende det er å lage humor av ekstremisters tankegang og handlinger, selv om det altså er avradikalisering og en prosess med menneskeliggjøring som egentlig er det denne serien har på hjertet. Den har også en lun og humanistisk tilnærming til tematikken, som skjer uten stor bruk av voldsomme grep – dette foregår mer i et dempet norsk «Fargo»-sted enn i et heftig Tommy Wirkola-univers.

Et for så vit seriøst tema er håndtert med en lettbeint kvikkas-innstilling, med komiske situasjoner i farse-sjangeren og med et gjennomført galleri av corny typer. Marwan er ikke den eneste fjompen i serien, her er stort sett alle unntatt lille Kiki er rare og spesielle typer. Samtidig er fundamentalistene forholdsvis ekstreme av seg, sånn som at Adil mener han har rett til å sjefe lillesøsteren sin rundt som han vil, uten at han egentlig møter motstand eller får motbør. De skumle folkas plan møter problemer når det viser seg at garden de har fått låne, inkluderer 100 geiter de må seg av. Geiter gir melk, som man kan yste ost av, og det er denne gjengens møte med et stykke norsk landbruk.

Adil (Ayaz Hussain) mener han har selvskreven rett til å styre lillesøsters Anisas (Hina Zaidi) liv,  hun er jo bare tidlig i 20-åra.

Historien blir fortalt i en lun og humanistisk tone, levert av gode skuespillere, men det gjør også at tegningen av ekstremistene faller mellom to stoler. De er verken så komiske at de bare blir latterlige, men heller ikke så usympatiske som ekstremister er, at det ødelegger komedien. De kan bli litt tamme og utydelige. Den mest sjarmerende opplevelsen er det nye vennskapet mellom Khabib og Kiki som står for. De er en fin kontrast til den trettende diskursen om halal og haram og hva som er den beste måte å praktisere troen på. Khabib er ikke begeistra for Marwan, siden han er ikke-troende. Ikke er Marwan en spesielt tilstedeværende far heller, noe som sørger for at Khabibs omsorgsinstinkt blir vekket.

Den vanskelige tematikken knyttet til religiøs ekstremisme, rasisme, traumer, hevntrang, utenforskap og kulturkløfta mellom fundamentalistiske muslimer fra Oslo og folket på et lite tettsted, blir formidla i en lun og humanistisk tone – samtidig som den gjennomgående tonen er lettbeint og kvikkas-prega. En hel mengde fortellergrep skal gi liv og originalitet, for plutselig snakker karakterene direkte til kamera.

Kulturkløfta i praksis: Gutta fra Grønland møter gutta fra Rauland i «Jordbrukerne».

Marwan har sin egen voice over hvor han kommenterer sin egen situasjon underveis. Et spesielt øyeblikk er scenen som framstår som en blooper, og som er inkludert i handlingen, fordi den er en god og sjarmerende og kanskje en lek. At den er med, er et originalt grep, men det truer da vitterlig med å ødelegge hele illusjonen. Å ramse opp fortellergrep og ingredienser og omveiene som handlingen tar blir å ødelegge overraskelser, men effekten av dem alt gjør at serien virker mer ufokusert og kaotisk enn frisk, original og interessant. For selv om fortellergrepene er kvikke og opplagte, gjør det lite for at historien går framover i et for sakte tempo. At historien er full av innfall, krumspring og raringer gjør at den har original form, det gjør også lite med at historien i «Jordbrukerne» er velkjent og forutsigbar.