«Nightmare Alley»: Skyggesiden av den amerikanske drømmen

---

6

FILM

«Nightmare Alley»

USA/Mex. - 2021

---

Alle historier kan ha en lykkelig slutt, så lenge de blir avsluttet før de er ferdig fortalt. Ingen historier ender lykkelig hvis de bare varer lenge nok. I «Nightmare Alley» kommer den lykkelige slutten rundt halvveis ut i spilletiden, og deretter blir dette en uunngåelig skjebneferd mot avgrunnen. Ja, historien har blitt fortalt før, i noir-klassikeren «Nightmare Alley» (1947), som måtte dempe den nihilistiske tonen fra romanen og unngå sentrale scener som ville ha forarget datidens filmsensorer.

Publikummet reagerte uansett med avsky, og studiosjefen Darryl F. Zanuck følte at filmen var så usmakelig at han trakk den tilbake fra kinomarkedet etter noen uker. Den var knapt mulig å se de neste femti årene, og ble først sluppet på Blu-ray fra Criterion i fjor. Fortsatt en skikkelig interessant film. Men Guillermo del Toro opphøyer «Nightmare Alley» til noe mye større. Et utsøkt elegant melodrama om skyggesiden av den amerikanske drømmen, iscenesatt med den typen lidenskap som kjennetegner alt del Toro har signert.

[ Karpe drar oss gjennom kaninhullet og ned i eventyret (+) ]

Guillermo del Toros natur

Denne gangen har han imidlertid gitt slipp på all hjertevarm optimisme. «Nightmare Alley» er ikke kynisk eller nihilistisk, det ligger ikke i Guillermo del Toros natur. Men dette er en desillusjonert film drevet av eksistensielt tungsinn og et fravær av håp. Han går rett tilbake til kilden: den kontroversielle boken av William Lindsay Gresham, som endte opp med å begå selvmord i det samme hotellet der han skrev romanen. Så ikke akkurat en solskinnshistorie, og del Toro gjenforteller «Nightmare Alley» trofast med det mørke hjertet i god behold. Dette er hans første film uten overnaturlige, fantasifulle elementer, men fortsatt en historie som skapt for hans sensibiliteter. Det er fremdeles monstre her, og de er som vanlig menneskene.

Stanton Carlisle (Bradley Cooper) er en mann som bærer på et sort tomrom og mye mørke. En amoralsk småsvindler som hopper på første buss etter å ha brent liket av faren sin, og siste holdeplass befinner seg tilfeldigvis rett utenfor et omreisende tivoli. Direktøren Clem (Willem Dafoe) tilbyr jyplingen en jobb. Noen småmynter, et sted å sove og et varmt måltid mat om dagen, i bytte mot hardt og utakknemlig arbeid. Rigge opp og ned telt, bære utstyr, fra tid til annen begrave de døde hønene som tivoliets «geek» biter hodene av. En forrykt, stakkarslig skikkelse redusert til et sykelig dyr, som fornedrer seg i bytte mot sprit. Stanton selv rører aldri alkohol. Han holder hodet klart og bærer på planer. Skuler i skyggene, observerer dem alle med sultne øyne. Ser etter muligheter til å komme seg opp og fremover.

[ Drømmerollen ble et mareritt (+) ]

Cate Blanchett i stjernegalleriet

Stanton finner det han leter etter i Zeena (Toni Collette), tivoliets forsofne spåkone, som har en brukbar svindel gående sammen med sin alkoholiserte ektemann Pete (David Strathairn). I bedre tider utviklet de et «mentalist»-kodesystem som var en stor hitt på nattklubber, før alt gikk til helvete og de endte opp som en avdanket tivoli-attraksjon. Stanton akter å få tak i denne kodeboken, og starte sitt eget tankeleser-show. Det er penger å tjene her, særlig hvis han kan slå seg sammen med Molly (Rooney Mara), en troskyldig skjønnhet som har vokst opp i tivoliet og voktes årvåkent av den aldrende muskelmannen Bruno (Ron Perlman). Kanskje de kan skape noe sammen? Tivoliet er bare et mikrokosmos av samfunnet utenfor, som opererer etter akkurat de samme prinsippene. Verden er delt i to: Du har svindlerne, og dem som blir svindlet. Taperne og vinnerne.

Hvilken gruppe du befinner deg i er vanskelig å vite før det er for sent. Stanton får alle sine drømmer oppfylt, men det er naturligvis ikke nok. Han vil ha mye mer, og lokkes inn i nettet til den mystiske psykologen Lilith Ritter (Cate Blanchett). En iskald blondine som gløder «femme fatale» lang vei, og introduserer Stanton for et spill med mye høyere gevinst - og langt større innsats. Det ligger hele tiden i tarotkortene at «Nightmare Alley» er en enveiskjørt blindgate, og det er sannelig ikke mye håp å spore her. Verken for hovedpersonen eller menneskeheten sånn generelt. Stanton er ikke et offer for noen andre enn seg selv, og ender opp der han hører hjemme - men slutten kommer fortsatt som et knyttneveslag i mellomgulvet.

[ «Sovekupé nr. 6»: Langsomt mot nord med vodka på kjelen (+) ]

Floppet i USA

Guillermo del Toro har tonet ned de religiøse elementene fra romanen, og virker mer fortrolig i tivolimiljøet enn den mer nådeløse verden utenfor. Han tar seg god tid i enkelte partier og suser litt for fort gjennom andre, noe som muligens skyldes at hans første klipp av filmen var på nærmere 200 minutter. Så mye materiale måtte ofres veien til en mer håndterlig spilletid. Dette er fortsatt med god margin hans lengste film noensinne, som på to og en halv time tar oss med ut på langtur til noe vondt. Dette er en historie forankret i en tapt tidsalder; som utspiller seg like før (og var skrevet like etter) andre verdenskrig – men for del Toro er dette er refleksjon av håpløsheten han følte om nåtiden. Han gikk igjennom en skilsmisse, opplevde et opprivende dødsfall i sin nærmeste familie og hatet hva USA ble redusert til under Trump-æraen. Der løgnere, svindlere og profesjonelle sjarlataner endelig hadde klart å bondefange et helt folk til de nådde toppen av maktstigen. Han følte at dette var en perfekt tidsalder å fortelle en trist historie om skyggesiden av den amerikanske drømmen.

Kinogjengerne der var åpenbart ikke enige, og likte slett ikke hva de kunne skimte i speilet del Toro ville vise dem. «Nightmare Alley» floppet brutalt i USA, der det brede laget av publikum neppe var i kjempehumør til å se en pessimistisk neo noir om samvittighetsløse lurendreiere på tampen av Den store depresjonen. At «Nightmare Alley» fortsatt ikke føles tyngende eller deprimerende skyldes utelukkende del Toros ekstravagante sjenerøsitet som filmskaper, og hans åpenbare affeksjon for miljøet han skildrer.