Mørkets hjerte

CANNES (Dagsavisen): – Jeg ville mye heller spist middag med den onde stemoren enn med Askepott, sier Cate Blanchett og ler høyt, vel vitende om at hun faktisk har spilt stemoren, men også fordi spørsmålet handler om dragningen mot de mørke rollene og de vingeskutte personlighetene.

I sin nye film basert på Patricia Highsmiths roman som først ble utgitt med tittelen «The Price Of Salt», spiller Blanchett tittelrollen Carol, en tilsynelatende kjølig, Dry Martini-drikkende overklassekvinne i etterkrigstidens USA, som med beregnende kløkt forfører den mye yngre fotografen Therese i et supermarked. Det utvikler seg til et lummert kjærlighetsdrama mellom de to kvinnene. Carol risikerer status, frihet og ære om hun bryter opp fra forkjælt kjedsomhet og forsørget trygghet.

– Selv om «Carol» i seg selv ikke er en uttalt politisk film, ville det vært fint om samtalen som kommer i kjølvannet av den blir politisk, sier den 46-årige australieren når Dagsavisen møter henne, blid, årvåken og slående karismatisk på en vindfull terrasse i Cannes.

– Skulle gjerne jobbet med Liv igjen

– Carol i filmen bryter opp lik Nora i «Et dukkehjem», en rolle du skulle spilt om Liv Ullmanns film hadde blitt realitet?

– Det er definitivt likheter mellom «Carol» og «Et dukkehjem», men likevel er det noe i «Carol» som er helt annerledes enn hos Ibsen, og det er det vi kan kalle et «Patricia Highsmith-momentum». Carol har ikke bare et ulykkelig ekteskap og et altoverskyggende tomrom i livet, men også en dragning mot de mørke kamrene i hjertet, mot det forbudte aspektet ved å forelske seg i en annen kvinne. Kjærligheten mellom de to kvinnene utgjør det kriminelle elementet i denne fortellingen. Det isolerte, knugende utenforskapet som Carol føler er ganske annerledes enn hos Nora, men begge har motet til å gå ut døren og inn i en ukjent framtid til felles, sier Blanchett, før hun lyser opp:

– Og så Liv da! Jeg skulle gjerne arbeidet med henne igjen, det vi gjorde sammen da hun regisserte «En sporvogn til begjær» for meg i teatret, var en livsavgjørende erfaring, sier Blanchett.

Hun har fått stående ovasjoner for «Carol», og i morgen natt norsk tid er hun favoritt til å vinne Oscar for rollen i Todd Haynes film, som kan ses på norske kinoer fra 11. mars. Blanchett fastslår at oppmerksomhet rundt «Carol» er viktigere enn søkelyset på henne selv.

Les også: Liv Ullmanns stille triumf

– Det er mange land og områder igjen i verden hvor homofili ikke er tillatt eller homofile og lesbiske blir trakassert eller forfulgt. Det jeg likte med Todd Haynes film er at han betrakter historien og tematikken fra utsiden, både hva gjelder synet på enkeltmennesker og på forhold mellom mennesker. Det gjør filmen overraskende og fengslende, fordi den stiller krav til deg som bivåner. Det er som om han har laget en ny variant av Romeo og Julie, en film om to mennesker som forelsker seg som om det var for første gang. Og ja, det er to kvinner, men han glemmer ikke hvor overveldende kjærligheten kan være når den treffer så direkte og uventet. Og det hele forsterkes av at det er en illegal kjærlighet, en forbrytelse ikke bare i andre folks øyne men også juridisk, sier Blanchett, og fullroser motspiller Rooney Mara som Therese.

– Vi tar begge jobben vår alvorlig, selv om vi kanskje ikke framstår slik i virkeligheten. Det er få skuespillere som kunne gått fra en rolle som Lisbeth Salander i «Menn som hater kvinner» og inn i en så nyansert og underspilt rolle som Terese Rooney spiller i «Carol». Men hvordan denne filmen hele tida er blitt båret fram har varmet veldig, ikke minst siden jeg vet hvor lang veien hit har vært for Phyllis Nagy.

Er en kjærlighetshistorie

Nagy er manusforfatteren som var nær venn med Patricia Highsmith, og som gjennom år har bearbeidet hennes 1952-roman som et filmdrama der det usagte og det forbudte står sentralt. Etter at både Stephen Frears og Kenneth Branagh var innom prosjektet, havnet det hos Todd Haynes, som så verdien i å beholde historiens stille intensitet og sensualist. Blanchett var opptatt av å vektlegge dramaet og menneskeligheten, ikke den seksuelle sensasjonen som filmen lett kunne blitt.

– Alle fokuserer på sexscenene. Hva kan det komme av? Filmteamet tilbød seg faktisk å kle seg nakne de også i solidaritet med oss under sexscenene, men det hadde jeg bare et svar til: Vær så snill, ikke gjør det!, sier hun og triller av latter.

– Misforstå meg rett, jeg elsker en film som «Blå er den varmeste fargen», den er fantastisk og har to usedvanlig sterke rolleprestasjoner. Men selv om også Todd Haynes også er en mann som regisserer kvinner, er han ikke interessert i båser, filer eller sjangre. «Carol» er en kjærlighetshistorie mellom to kvinner, det fysiske, seksuelle aspektet er til stede, men ikke påtrengende, faktisk er det ganske diskret. Jeg tenkte aldri på Carol som lesbisk eller knyttet til en seksuell legning i det hele tatt, forteller Blanchett, som tok med seg moren sin på premieren.

– Hun hadde bursdag, og før vi gikk advarte jeg henne: «Bare så du er forberedt, jeg har sex med en annen kvinne og jeg kysser henne på brystene». Midt under den ene scenen hvisket hun til meg at dette er da bare nydelig. Og mamma har rett, det er vakkert, på en besnærende, feminin måte.

Det første som skjedde etter at filmen kom ut var at Blanchett selv ble feilsitert på at hun var lesbisk.

– Internett er et fantastisk leketøy, samtidig er det som spyleknappen på toalettet. Hvem jeg er, er mye mindre interessant enn filmen jeg spiller i. Når uttalelser tas ut av sin sammenheng så skaper det en vegg mellom filmen som kunstverk og publikum som skal se den. Så, er jeg lesbisk? Ikke ennå. Ikke helt. Vi snakker om hvor undertrykket alle var på 1950-tallet, men vi er ikke stort bedre i dag når det kommer til disse spørsmålene. Min jobb som skuespiller er å få publikum til å tro hundre prosent på at det de ser ikke kunne vært annerledes. Det er den delen av arbeidet jeg virkelig elsker, og kunne gå inn i en rolle som en antropolog, enten det er sosialt, menneskelig eller politisk, og virkelig forsøke å avdekke alle lagene i et miljø eller i en tidsepoke. Å spille i en film som «Carol» er en form for fysisk forskning i sinn og kropp, men hva min seksualitet er eller hvilket politisk syn jeg har er komplett irrelevant, fastslår Blanchett.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hun forteller at erotiske lesbiske romaner fra 1950-tallet, filmer som den realistiske «Lovers And Lollipos» og Vivian Leigh-dokumentarer, var en del av innstuderingen av Carol-rollen.

– Mest for å finne ut hva Carol ikke er. Jeg kan være så seksuelt forførende at trusene rives av, men det er blikket som avgjør om det fungerer. Resten er filmfantasi, og hår og sminke er en utrolig sentral del av den kreative prosessen hvor bildene og atmosfæren skapes. I manuset er Therese scenograf, men vi valgte å gjøre henne til fotograf som så ble framhevet som en rød tråd i filmen. Vi ville skape en visuelt scene gjennom bilder og musikk, og hvordan Carol ser ut er avgjørende for filmen, på samme måte som det er avgjørende for historien hvordan Therese langsomt sirkler inn den sofistikerte verdenen og væremåten til Carol. For meg var det ikke så viktig å være vakker, men å finne den riktige energien og mystikken som hviler over Carol uten å gjøre henne utenomjordisk.

– Hvor viktig er den politiske tidslinjen i filmen?

– «Carol» ville ikke fungert om vi ikke hadde definert den inn i en presis og etterrettelig tidslinje, fra slutten av andre verdenskrig opp til midten av 1960-tallet. Vi har med et drøyt tiår å gjøre, og 1950-tallet er ikke en homogen kloss selv om nostalgikere gjerne definerer det slik. Bare tenk på amerikansk fjernsyn på den tida, som eksploderte i etterkrigstiden og med en hel rekke kanaler som ga kvinner et helt spekter av nye roller å bygge på. Mange av disse rollene hadde tidligere vært mennenes privilegium. Mange av dem ble drevet tilbake til den faste husmorrollen igjen før den kalde krigen brakte med seg ny teknologi. Alt dette beveget seg i takt med den amerikanske politikkens understrømmer. En ting som lå fast var at kjærlighet mellom like kjønn var uakseptabelt og ulovlig. Det er viktig å huske selv i dag, hvor det å leve åpent som homofil slett ikke er en selvfølge, sier Blanchett.

Les også: Gripende fra Michael Moore i Norge

Det er andre gangen hun jobber med Todd Haynes. Den første var «I’m Not There», der Blanchett spilte Bob Dylan. Andre store regissører hun har jobbet med er Steven Soderbergh, Alejandro González Iñárritu, Wes Anderson og Woody Allen, mens det virkelig store filmpublikummet lærte henne å kjenne som alvedronning i «Ringenes Herre»-trilogien. Med Woody Allens «Blue Jasmine» fikk hun sin andre Oscar- statuett, den første var for den forrykende rollen som Katharine Hepburn i Martin Scorseses «The Aviator».

– Det er utrolig skremmende å spille en virkelig person. Da jeg spilte Katharine Hepburn holdt jeg på å gjøre i buksa av skrekk, men når Scorsese spør deg om noe slikt, da sier du selvsagt ikke nei. Den beste regien han ga meg da var at jeg kunne se ut som jeg selv ville, ikke tenke på hva folk ville si. Det eneste du behøver å tenke på er energien, sa Scorsese, som viste meg en rekke sentrale Hepburn-filmer og – scener, og jeg skjønte det instinktivt at han ville ha meg til å bokstavelig talt til å bryte gjennom filmduken. Og det kunne jeg gjøre. Du må lytte til regissøren, og du må huske at du er i en Martin Scorsese-film eller i en Todd Haynes-film, og ikke slavisk følge det virkelige bildet av den personen du spiller. Da kan du like godt se på en Katharine Hepburn-film, hun spiller rollen som seg selv mye bedre enn jeg kan gjøre.

– Todd Haynes har fortalt at ingen er strengere mot deg under enn innspilling enn deg selv?

– Åh, gud, hvor skal jeg begynne. Jeg har en visshet om hvor jeg vil med en scene, men sitter ofte igjen med en fornemmelse av at jeg ikke helt har nådd dit. Mine tvil skal ikke gå utover de andre skuespillerne, så noen ganger må du bare tenke at gjort er gjort, mens andre ganger er det nødvendig at en scene får flere muligheter. Det er dette som ansporer meg, ikke nødvendigvis med et teoretisk utgangspunkt, men ut fra praktiske avveininger. Og det er derfor jeg elsker teater, at jeg hver kveld får muligheten til å utforske og komme nærmere det målet jeg har satt meg.

– Gjelder tvilen denne filmen også?

– Alltid! Men slik er jo livet, og det er derfor jeg hele tida har lyst til å jobbe, med nye roller og nye regissører slik at jeg kan terpe videre på det jeg ikke fikk tilfredsstilt i den eller den filmen. Jeg ser ikke isolert på jobbene, men som en jevn, pågående prosess. Bare se på Terrence Malick som – kanskje uten å vite det selv – har et livsprosjekt på gang som ikke lar seg definere i enkeltfilmer selv om de kommer fra tid til annen, som kapitler. Utforskningen stanser ikke med det ene kapitlet. Ser du på arbeidet hans over tid kan du se hvordan han kommer tilbake til de samme elementene og den samme tematikken, sier skuespilleren som også har en rolle i den kommende Terrence Malick-filmen «Knight Of Cups», som har norgespremiere 18. mars.

– Den eneste nedturen med å jobbe med film er når du ikke knekker koden på hvordan du skal gjøre det før du er ved veis ende i en filminnspilling, sier Blanchett, som ved siden av å være verdens kanskje fremste kvinnelige filmskuespiller, driver Sydney Theatre Company i hjemlandet Australia sammen med ektemannen Andrew Uptown.

Sammen har de – med vilkårlig hjelp fra fire barn – skapt en rekke internasjonale teatersuksesser, som Liv Ullmanns oppsetning av «En sporvogn til begjær», «Hedda Gabler» og «Onkel Vanja». Til høsten skal teaterkompaniet sette opp Tsjekhov, igjen, på Broadway i New York med Blanchett i hovedrollen.

– Mange var skeptiske da vi sa at vi ville drive et teater sammen, men for meg var det helt naturlig. Endelig hadde jeg funnet en jeg kunne snakke med om arbeidet mitt, både om det jeg gjør på teatret og generelt. Vi dømmer ikke hverandre ut fra den innsatsen vi legger i det vi gjør, og det er ingenting som er så givende som å snakke med en som kan respondere og gi tilbake. Dessuten syns jeg fortsatt mannen er fascinerende.