Film

Bent Hamers «The Middle Man» er en lummer kommentar til et samfunn i forvitring

Det er ikke annet å gjøre enn å ta ting som de kommer. Det har både filmskaper Bent Hamer og Pål Sverre Hagens rollefigur i filmen «The Middle Man» forstått.

5

FILM

«The Middle Man»

Regi: Bent Hamer

No./Ty./Ca./Da. – 2021

Bent Hamer kjører langs nedslitte småbygater i sin nye film «The Middle Man», svært gjenkjennelig i sitt eget landskap vaklende mellom nydelig melankoli og absurde tilløp til svart humor. Denne gangen har den sentrale norske filmskaperen tatt en lang omvei om det nordamerikanske kontinentet – igjen – men det han formidler er umiskjennelig Hamer for alle som setter pris på hans finurlige og underfundige filmspråk.

Filmens sujett er Lars Saabye Christensens tredelte roman «Sluk», og Hamer rendyrker den ene av bokens tre fortellinger, «Mellommannen» som utspiller seg i en sliten amerikansk småby. Med et norsk og nordisk stjernelag i fint samspill med amerikanske skuespillere, framstår «The Middle Man» som en film på Hamers og ikke minst historiens egne premisser. Kompromissene synes å være få, og de som er kommer nok som følge av at innspillingen i hovedsak måtte legges til Canada. Amerikanske produsenter ble for vanskelig å lokke til prosjektet all den tid Hamer ikke har de mest kjente skuespillerprofilene med på laget. I norsk sammenheng, derimot, er dette rødløpernivå så det holder: Pål Sverre Hagen, Aksel Hennie, Tuva Novotny, Trond Fausa Aurvåg, samt canadiske kjenninger som Kenneth Welsh (fra «Twin Peaks», blant annet) og Rossif Sutherland.

Pål Sverre Hagen og Tuva Novotny «The Middle Man».

Grensebyen Sault Ste. Marie rett over elven for Michigan, blir en troverdig kulisse for byen Karmack, et mørbanket sted midt i en gjennomfartsåre der vi kan tenke oss at industrien og samfunnsstrukturene er rasert. Det er lenge siden togene sluttet å stanse i byen, og Frank Farelli har vært arbeidsledig siden. Nå får han en gylden mulighet som byens «mellommann», han som bringer dårlig nytt når noen utsettes for ulykker eller dør. Sammen med byens sheriff og presten må han formidle de tristeste av alle budskap, og de er ikke få i en by der både ulykker og «ulykker» brer om seg i takt med de dårlige tidene. Det hjelper ikke på statistikken at Farelli åpenbart fører med seg dårlig karma etter hvert som mange i hans nærhet omkommer.

Pål Sverre Hagen spiller Farelli med flatt ansikt og ditto toneleie, og hans relasjon til omgivelsene etableres allerede i starten, under jobbintervjuet med sheriffen (Paul Gross), presten (Nicolas Bro) og doktoren (Don McKellar). Med andre ord er byens fremste samfunnsstøtter med på ansettelsen av det som viser seg å bli en svært sentral stilling i tida de står foran. Farelli har ikke engang rukket å trekke i den nye jobbdressen før de første pårørende må underrettes. Han har full taushetsplikt, til stor frustrasjon for den sladdersugende moren (Nina Andresen Borud), men det skal vanskelig gjøres å holde ting skjult når Farellis beste venn Steve (Sutherland) slås ned av begges nemesis Bob Spencer (Fausa Aurvåg), som attpåtil har en fortid med Brenda (Tuva Novotny), sekretæren på kommunekontoret.

Pål Sverre Hagen er «The Middle Man», selveste mellommannen, i Bent Hamers nye film.


Allerede her kan vi vel slå fast at det flyter mer blod i denne filmen enn i alle Bent Hamers foregående filmer til sammen, uten at dette på noen måte skal karakteriseres som en «actionfilm» av den grunn. Det er i så fall under overflaten, under topplokket til Frank Farelli, i spenningsfeltet mellom sheriffen og hans mellommann, og i den latente aggressiviteten til Bob Spencer og den kommunale rengjøreren av åsteder, Arthur Clintstone, spilt av Aksel Hennie. Både filmnavnene, den åpenbare humoristiske klangbunnen og den mørke småbystemningen kan indikere at noen har hatt det veldig morsomt under opptakene. Sitringen i spillet og i måten dette brokete fellesskapet løfter filmen, er en fryd å se på. Spesielt Pål Sverre Hagen er god som rettskaffen og lett fattet mann med forståelse for jobbens ubehagelige sider, men under lurker noe ubalansert og ubearbeidet.

Scenene mellom han og Paul Gross og de nøkterne og fine scenene mellom han og Novotny er blant filmens bærebjelker. Det kan til tider forvirre at all dialog er på engelsk med vekslende aksent fra de norske skuespillerne, men samtidig bidrar dette til følelsen av at Hamer har tiltet det hele i retning en allegori.

Det er nettopp de vare og uuttalte spenningsfeltene mellom de ulike rollefigurene Hamer er en mester til å utforske. Ut fra dette rommet som skapes stiger tydelige personligheter fram gjennom stille og behersket skuespill. Når det fungerer som det skal, slår det gnister, slik det før har gjort i «Salmer fra kjøkkenet» (2003), «O’Horten» (2007) og «1001 gram» (2014). Siden sistnevnte har Hamer jobbet med å få «The Middle Man» realisert, og nå når den først finner sitt publikum har den en aktualitet som er slående. Det er fristende å nevne at den i atmosfære og tidsangivelse har mye til felles med Oscar-vinnende «Nomadland». Saabye Christensens utgangspunkt er tidsmessig sammenfallende med «Nomadland» som beskriver lavkonjunkturen i USA som følge av det økonomiske sammenbruddet utover 2000-tallet. Dette slo beina under livsgrunnlaget i Midtvestens små utposter. Saabye Christensen utga «Sluk» i 2012, og i filmen får tidsånden lov å dirre i periferien.

Aksel Hennie spiller en mindre rolle i «The Middle Man».

Bent Hamer har knapt vært så stilistisk sikker siden «Salmer fra kjøkkenet», men her er rollegalleriet langt større. Den avgrensede geografiske rammen som småbyen utgjør, skaper naturlige virkemidler gjennom forblåste og tomme gater, avskallet maling, rustne bilflak av amerikansk merke og store, brungrå oversiktsbilder som oser av depresjon og fraflytting. Igjen er samarbeidet mellom Hamer og fotograf John Christian Rosenlund sjeldent solid, mens Kristin Asbjørnsen og Ane Brun gir musikalsk stemme til helheten. I bildene kan man lese inn pandemi vel så mye som lavkonjunktur eller Trump-æraens desperasjon. Et slående bilde er av The Grand Theater, en stengt kino midt i sentrum av byen som Hamer gir en helt spesiell rolle, og som vi kan tolke som hans kommentar til ikke bare det generelle forfallet, men til raseringen av kvalitetsfilmen og ikke minst kinoen som kulturbærer spesielt, uavhengig av hvilken side av Atlanteren man ser det fra.

Dette bidrar til å gjøre «The Middle Man» til en lummer kommentar om et samfunn i forvitring, og om mennesker som klynger seg til håpet tross alt. Den har også et ekko av Hamers egen «Factotum», innspilt i USA med Matt Dillon i hovedrollen som Charles Bukowskis alter ego. I likhet med denne er «The Middle Man» en film som tør å dvele ved stemningene skapt av atferd og rollefigurenes valg, og at de tingene som skjer kan man ikke få gjort stort med annet enn å ta alt som det kommer.

«The Middle Man» har norsk kinopremiere 17. september, samme uke som verdenspremieren under filmfestivalen i Toronto.


Trond Fausa Aurvåg er ikke byens beste mann, i «The Middle Man».

Mer fra Dagsavisen