«Dune» er vår tids «Star Wars» for voksne

6

FILM

«Dune»

Regi: Denis Villeneuve

USA/Canada – 2021

Beskrivelsen «Star Wars» for voksne» er ikke mine ord, men kommer fra regissør Denis Villeneuve - som har uttalt at dette er hans ambisiøse forsøk på å skape den typen «Star Wars»-film han selv alltid har drømt om å se. Han har definitivt lykkes bedre enn J.J. Abrams. Dette er Villeneuves tredje sci-fi-film på rad, og ambisjonsnivået har økt hver gang. Noe som er temmelig imponerende med tanke på at de to forrige var «Arrival» og «Blade Runner 2049», som troner høyt på listen over de beste filmene laget på denne siden av årtusenskiftet. Denne gangen gir Villeneuve seg i kast med en av de fremste bøkene i sjangeren, så vel som den mest solgte sci-fi-romanen i litteraturhistorien - som var en stor innflytelse på alt fra «Star Trek» til «Star Wars».

Frank Herberts komplekse epos «Dune» var allment ansett som ufilmbar, selv om flere har forsøkt. Da Alejandro Jodorowsky helhjertet gikk inn for å filmatisere «Dune» på midten av syttitallet skapte han isteden «Den beste science-fiction-filmen som aldri ble laget»: et avlyst mastodont-prosjekt med varige ringvirkninger i popkulturen vår (som fostret den severdige dokumentaren «Jodorowsky’s Dune» fra 2013). David Lynch lykkes ikke nevneverdig bedre, selv om hans diffuse tolkning av «Dune» i det minste nådde kinoene i 1984. I 2000 kom dessuten en TV-serie for kabelkanalen Sci Fi Channel. Siden den gangen har flere prøvd å yte «Dune» rettferdighet på stort lerret, inklusive et kostbart storprosjekt som skulle regisseres av militærmakt-entusiasten Peter Berg i 2008 - men filmgudene forskånte oss heldigvis for å se Frank Herberts vidstrakte sci-fi-univers iscenesatt av mannen bak kalkunen «Battleship».

[ Det tok ganske nøyaktig 35 år før fortsettelsen på «Blade Runner» endelig kom, noe som viser seg å være et mirakel til akkurat rett tid (+) ]

Isteden endte «Dune» opp i hendene på den perfekte regissøren for materialet: mister Denis Villeneuve - som har fantasert om å filmatisere dette drømmeprosjektet siden han leste romanen som tolvåring. Etter den økonomiske floppen med «Blade Runner 2049» føles det fantastisk bare at Villeneuve har fått muligheten til å skape denne storfilmen med et så romslig budsjett, skyhøyt ambisjonsnivå og så fri for studiopålagte kompromisser. Vel, med unntak av en vesentlig kompromiss: han fikk bare filmatisert halvparten av historien. Mer om det litt senere i sendingen. Dette er en episk beretning om politikk, maktkamp, religion, motstridende kulturer, konsekvensene av kolonialisme og imperier som faller. Sånne småting.

«Dune» tar oss flere tusen år inn i fremtiden, der Imperiets mektigste hus har bygget opp sine enorme rikdommer takket være krydderet Melange. Et sanseutvidende stoff som blant annet forlenger livet, øker vitaliteten og kan forårsake klarsynthet. Akkurat som kokain.

Dette krydderet har blitt universets mest verdifulle ressurs, som utvinnes på den ugjestmilde ørken-planeten Arrakis under betydelig fare. Ikke minst fra gigantiske, glupske sandormer som kan bli flere hundre meter lange. Frem til nylig hadde det fascistiske Harkonnen-huset ansvaret for innhøstningen av krydder, men nå har denne oppgaven falt på Hus Atriedes – under ledelse av hertug Leto (Oscar Isaac). Han er fullt klar over at dette ansvaret åpner opp en ormebol fullt av politiske intriger, som plasserer familien hans i fare og kan presse hele imperiet inn i en destruktiv krig med en avskyelige baronen Vladimir Harkonnen (Stellan Skarsgård). Sønnen Paul (Timothee Chalamet) er samtidig hjemsøkt av kryptiske drømmer om Arrakis: visjoner av en nær fremtid der han ledes inn i ørkenen til det nomadiske Fremen-folket, sammen med sin religiøse mor lady Jessica (Rebecca Ferguson).

[ Regissør Petter Næss hadde så stor tro på filmen «Ingenting å le av», at han var villig til å trekke seg for å berge prosjektet (+) ]

Ja, Det er selvfølgelig litt gøy at deres hjemplanet Caladan befinner seg på Vestlandet, siden de scenene ble spilt inn i Stad kommune (rundt Myresanden ved Drage). Så vi kan sikkert gå ut ifra at Paul Atreides egentlig er norsk. Villeneuve forteller en komplisert intrige på en oversiktlig og effektiv måte, uten å forklare mer enn han må. Han stresser ikke fortellertempoet for å stappe inn mest mulig fra romanen, men ruller ut historien rolig og metodisk. Til tider må han tone ned Harkonnen-imperiets brutale grusomheter av hensyn til en ungdomsvennlig PG-13-aldersgrense, men dette er fortsatt en tung, kompromissløs film som kombinerer kunst med kommers og gjør lite for å flørte med utålmodige tenåringer. Forhåpentligvis er nærværet av Timothee Chalamet nok for en del av denne demografien. Han er troverdig som privilegert, adelig guttunge med tunge forventninger på skuldrene, men det gjenstår å se hvor effektiv Chalamet vil være som sterk statsleder og kommende krydder-messias. For det eneste ankepunktet er som sagt at dette bare er halve historien, og at alt ender med et «fortsettelse neste film»-antiklimaks.

Fremfor å presse inn et spektakulært endepunkt velger Denis Villeneuve å runde av historien midtveis i romanen. Ikke med et stort slag, men med et intimt mann-mot-mann-oppgjør som leder innover i ørkenen mens Paul Atreides aksepter sin skjebne. Den blytunge stemningen er drevet av nok et kraftfullt musikkspor av Hans Zimmer, som forsterker følelsen av at vi befinner oss i et univers veldig fremmed fra vårt eget - selv om filmen (og romanen) er influert av muslimsk kultur, Zen-buddhisme, Det romerske imperiets fall og «Lawrence of Arabia». Ingen stor overraskelse at forfatteren Frank Herbert dessuten var inspirert av sine opplevelser med sanseutvidende stoffer.

Villeneuve har dratt med seg betydelige deler av det kreative teamet fra «Blade Runner 2049» (med unntak av filmfotografen Roger Deakins, som er byttet ut med australske Greig Fraser). Verdensbyggingen her uovertruffen. Alt fra kostymedesign til interiørdesign klaffer hundre prosent, og jeg vanskelig for å tro at vi vil få se en mer visuelt overdådig film på lenge. Dette er en episk filmopplevelse som bør oppleves på digert IMAX-lerret, sånn som undertegnede var privilegert nok til å gjøre. Vi har ikke sett noe liknende siden «Blade Runner 2049», og vil neppe gjøre det igjen før «Dune Part Two» eventuelt dukker opp. For det er dessverre ikke gitt at vi vil få se fortsettelsen, og det kan ta sin tid før den i beste fall kommer.

[ Filmmonsteret Candyman er gjenferdet av USAs rasistiske fortid (+) ]

Planen var opprinnelig at opptakene av «Dune Part Two» skulle starte like etter premieren på første film, etterfulgt av en tredje film basert på «Dune Messiah» og HBO-avleggerserien «Dune: The Sisterhood». Men så kom pandemien og spente ben på disse planene, som ble ytterligere forkludret da Warner Bros-bossene bestemte seg for å slippe «Dune» parallelt på kino og streaming-kanalen HBO Max i USA. Til stor fortvilelse for Villeneuve, som nylig uttalte at studioet kan ha myrdet oppfølgerne.

Så alt vi kan gjøre nå er å holde pusten og håpe at «Dune» tjener inn nok penger til å legitimere en fortsettelse. Det vil være en filmatisk tragedie av episke proporsjoner å frarøve oss muligheten til å oppleve resten av historien. Som den mystiske Freeman-skjønnheten Chani (Zendaya) sier til slutt: «Dette er bare begynnelsen». Jeg håper inderlig at hun ikke lover mer enn produsentene klarer å holde, og at denne mesterlige tolkningen av «Dune» får sin velfortjente konklusjon.