– Jeg kan identifisere meg med den iboende frykten for å være ferdig

Med Odd-Magnus Williamson i hovedrollen og Petter Næss fra Oscar-nominerte «Elling» bak kamera, skulle man tro at filmen «Ingenting å le av» ville bli lett å finansiere. Kritikkene har da også vært svært gode, og oppmerksomheten rundt premieren denne helgen massiv. Men hos Norsk filminstitutt, som fordeler den offentlige produksjonsstøtten, satt pengene langt inne.

– Et rykte som også jeg selv har hørt, er jo at jeg ikke skulle få lage flere filmer, sier Petter Næss til Dagsavisen.

– Det kan jeg si, jeg spurte på et tidspunkt filmkonsulenten, fordi vi ble stoppet flere ganger, «er det på grunn av meg? Er det jeg som stopper dette prosjektet, for da trekker jeg meg som regissør. Dette prosjektet er alt for bra til at det ikke skal realiseres». Det var ikke meg da, sier Næss.

[ Aurora er på vei ut i verden igjen. Hun synes de siste 18 månedene har gjort henne godt (+) ]

Møtte motstand

Vi møter Petter Næss på Filmens hus i Oslo, fem og et halvt år etter at han leste manuset for første gang. Han er en av Norges mest sentrale norske filmskapere, som utover en sjelden norsk Oscar-nominasjon kan se tilbake på publikumssuksesser som nettopp «Elling», «Bare Bea», «Tatt av kvinnen» og «Elsk meg i morgen», samt fjernsynsserien «Lykkeland». Men etter hans forrige film «Into The White» var det bråstopp. Internasjonale «Into The White» var en del av Lars Von Trier-selskapet Zentropas satsing i Norge, men produksjonen ble svært turbulent både finansielt og juridisk. I 2012 hadde den omsider premiere.

– Jeg har jo prøvd å lage film, men jeg har ikke fått penger. Det kan ha noe med at man aldri var noe særlig begeistret for å ha Zentropa her i Norge, så det kan hende jeg allierte meg med feil folk. Det vet jeg ikke, men jeg vet at det har vært en type motstand i huset her til å gi penger eller prosjekter.

«Huset her» er Filmens hus, nærmere bestemt Norsk filminstitutt som fordeler utviklings- og produksjonsstøtte til spillefilmer etter både markeds- og konsulentvurdering. De aller fleste norske kinoproduksjoner er avhengig av støtte herfra for å kunne realiseres.

– Det kan ha noe med alder å gjøre, nå er jeg snart 62 år og det er ikke så mange praktiserende filmregissører på min alder. Jeg har jo også debutert en gang, og med de midlene som er til rådighet er det kanskje være greit at en regissør som har laget ni filmer kan ta en pause, selv om ikke jeg syns det er greit. Det er en personlig følelse. Men et rykte som også jeg har hørt, er at jeg ikke skulle lage flere filmer, sier han.

– «Into The White» ble ganske tett opp til det jeg hadde forestilt meg, en stillferdig, ganske humoristisk film om alvorlige menn som forsøkte å være uvenner fordi de hadde forskjellige uniformer. Den var viktig for meg, produsert i et svært godt samarbeid med den nå noe uglesette produsenten Peter Aalbæk Jensen. Det må det jo være argumenter for at noen får støtte mens andre ikke får, og de kan være gode eller dårlige. Men jeg er glad for å slippe til nå, sier han retter en takk til blant andre SF Norge og Filminstituttets spillefilmkonsulent Ståle Stein Berg.

– Så vi er jo inne i den folden igjen, sier Næss, og røper at han har søknad inne for en ny film, «Den sommeren pappa ble homo», basert på Endre Lund Eriksens bestselger av en ungdomsroman.

[ Anders Baasmo var nede for telling. Nå er han på heksejakt (+) ]

Arven etter Elling

«Ingenting å le av» belyser hvor mye humor kan hjelpe i en alvorlig situasjon. Odd-Magnus Williamson spiller komikeren Kasper, som når han karrieremessig er på bunnen får diagnosen alvorlig kreft. Filmen handler om hans kamp for å leve, godt hjulpet av manageren og transpersonen Erik Elisabeth (Øystein Martinsen), og møtene med folk i hans egen situasjon, blant dem Maria, spilt av Sara Khorami. Kategorien kan diskuteres, men selv mener Næss «Ingenting å le av» tilhører «både godt og vondt»-sjangeren, ikke helt ulik «Elling» som han ble Oscar-nominert med.

– Ja, det var det som resonnerte til meg. Det å bruke humor som en forløsende faktor til å si noe om alvorlige ting, det å holde ut alvoret og slippe seg inn i materialet i stedet for å beskytte seg mot det, sier Næss, som ser historien som en fandenivoldsk betrakting av omgivelsene.

Han peker på at filmen hemningsløst følger en kjent oppskrift.

– Det er en amerikansk film på norsk, akkurat som at «De urørlige» er en amerikansk film på fransk. Folk blir veldig overrasket over hvilken film de får. Da jeg leste de første sidene i manuset trodde jeg det handlet om folk i 30-årsalderen som har alt og vil ha mer. Så fikk jeg fordommene mine rett i fleisen. Da skjønte jeg at dette er en emosjonell berg-og-dal-bane som jeg vil være med på.

[ Hyller Oslo og kjærligheten i ny film (+) ]

Tidlig i filmen, i Kaspers første møte med en samtalegruppe, reiser en ung jente seg og sier «vet du hva som er det verste med denne sykdommen? Folk slutter å være morsomme rundt deg. Ikke slutt med det du da».

– Noe av det tyngste å bære er andres sorg, altså da fraværet av humor. Det er deres ord, ikke mine, men jeg forstår det. At du i tillegg til den frykten du selv har inni deg, skal takle hvor vanskelig folk syns det er å håndtere det. Den setningen er startsignalet for Kasper. Han velger å lytte til ungdommen, den 17 år gamle jenta som ber han være morsom.

Koronaen trigget arbeidslyst

Petter Næss har altså ikke vært borte i ni år, selv om han ikke har hatt film på kino. Han vendte tilbake til teaterscenene, blant annet som regissør på «Hjemkomsten» på Rogaland Teater så sent som i fjor, og har lagd begge sesongene av NRKs serie om det norske oljeeventyret, «Lykkeland». Den andre sesongen ferdigstilles nå og får premiere til neste år.

– De siste femten månedene har vært de mest hektiske noensinne på grunn av koronaen. Men å få den veven til å gå opp, med «Lykkeland 2» og «Ingenting å le av» innimellom de stadig skiftende omstendigheten som koronaen skapte. Men det har trigget en kreativitet og arbeidslyst som jeg syns har vært helt fantastisk. Det skal jeg si lavt, fordi jeg vet det har vært veldig mye verre for andre.

[ I den nye Askepott-filmen er kongehuset multietnisk ]

– «Ingenting å le av» handler om en populær komiker som en dag møter veggen hos publikum. Var det noe du tenkte på etter at det ble bråstopp med å lage film, frykten for å være ferdig?

– Jeg følte meg overhodet ikke ferdig selv om jeg ikke fikk penger til å lage film. Jeg drev inn i det å lage film fra teatret, sier Næss, som opprinnelig forsøkte seg på en skuespillerkarriere.

– Men jeg ble regissør. Og akkurat i det jeg kom inn i teatret fikk jeg en mulighet til å lage filmen «Absolutt blåmandag», som jeg hadde satt opp som teater. Filmverdenen ble en vanvittig bonusreise. Men uansett om det er teater eller film, kan jeg identifisere meg med den iboende frykten for å være ferdig. Jeg mener selv at jeg har så mye erfaring at jeg virkelig kan lage gode ting, men er ikke den rette til å bedømme det. Etter å ha reist rundt i Norge et par uker og presentert «Ingenting å le av» for begeistret og beveget publikum, føler jeg at det funker fortsatt, sier Næss, som i det daglige enten det er på filmsett eller teaterscenen jobber med folk som knapt er halvparten så gammel som han selv.

– Det gir masse energi. Så lenge jeg beholder en nysgjerrighet for dem så har de respekt for det jeg bringer til torgs. Jeg er heldig som jobber i en bransje der alderskløften viskes en del ut. Men i det store og hele i samfunnet lytter man kanskje ikke så mye til erfaring lenger, det er den nye vinen som teller. Sånn har det jo alltid vært. Det går bare litt fortere nå. Man må også huske at erfaring kan være negativt i form av fastlåste holdninger og frykt for forandring.

– Og «Ingenting å le av» krysser jo av på temaer og debatter som har vært fokus for en rekke rapporter og utredninger i norsk film de siste årene?

– Snakker vi om mangfold, scorer vi høyt. Jeg ville speile det vi ser rundt oss. Fastlegen min, han er singaleser, han ser jeg for meg i hverdagen. Erik Elisabeth-rollen har vi skrevet inn for å gi en twist til det kleine forholdet mellom en datter og en forelder, men det handler jo også om et vennskap mellom to karer hvor den ene er blitt transkjønnet. Det var egentlig Sara Khorami som sa det, hvor takknemlig hun er for bevisstgjøringen rundt å normalisere. Hvorfor skal man snakke så mye om at man er ditt eller datt, om man er hetero eller homo? Vi snakker om folk flest, men jeg kjenner ingen vanlige folk, ingen folk flest. Det handler ikke om at jeg har et ganske bredt spekter og reiser en masse rund, men jeg har aldri møtt et vanlig menneske.

[ «Ingenting å le av» forteller en historie vi har hørt mange ganger før, men gjør det til gjengjeld temmelig bra (+) ]

Rust og jern og overtid – snart kommer sesong 2 av «Lykkeland»

Om ikke Petter Næss har vært på kinoplakaten på mange år, har han ikke vært borte fra det store publikummet.

– Jeg har jo laget «Lykkeland», som er en av de mest sette og prisbelønte norske TV-seriene, sier han om dramaserien på NRK som ble vist i 2018.

Serien handler om funnet av oljen på norsk sokkel på slutten av 1960-tallet og hvilke omveltninger det får for det norske samfunnet generelt og Stavanger-regionen spesielt. Første sesong av «Lykkeland» vant fem Gullruten-priser, blant annet for beste drama. Serien er solgt til en rekke markeder utenfor Norge, som England, Spania, Irland og Nord-Amerika. Nå er innspillingen av «Lykkeland 2», fortsatt med Mette Bølstad som manusforfatter og Synnøve Hørsdal i selskapet Maipo som produsent, unnagjort. Pia Tjelta, Anne Regine Ellingsæter og Per Kjerstad er fortsatt med i de mest sentrale rollene, og Petter Næss klipper nå ferdig den åttende og siste sesongepisoden. Det hele blir å se på NRK i 2022.

– Denne sesongen blir nok hakket mer kritisk. Jeg kan ikke si for mye om handlingen, men nå kommer vi jo inn fem år etter sesong en, fra 1977 til 1980. Industrien er i gang og det er mer rust og jern og overtid. Det går litt for fort i svingene rett og slett, og grådigheten tar overhånd både i statlig og privat sektor, forteller Næss.

[ Nå kommer nordsjøkatastrofene på kino og TV ]

– Mette Bølstad er hvass til å skrive og Synnøve Hørsdal har vilje, integritet og kjærlighet til dette prosjektet og jeg hiver meg på. Det har vært fint å holde på med nå gjennom korona, utrolig tungt også, men resultatet føles skikkelig bra, sier han om serien som kommer på NRK i 2022.

«Lykkeland 2» handler det om en tid som fortsatt er under debatt i den norske offentligheten, og det hele starter med ukontrollerte Bravo-utblåsningen på Ekofiskfeltet. Den alvorlige ulykken avslørte store mangler ved beredskapen i Nordsjøen.

– Dette er en periode da ulykkene begynner å skje, og det er lite HMS å spore. Man trodde jo kanskje etter Bravo-utblåsningen at det skulle skje en forandring, men så, tre år etter, kommer Alexander Kielland-ulykken.

– Hvordan løsere dere den?

– Det vil jeg ikke si. Men det handler hovedsakelig om å følge våre karakterer, hvem av våre er det som har noen der ute? Oljedirektoratet og Phillips Petroleum er med, og det er bindinger og bånd disse menneskene og institusjonene imellom som anskueliggjør en virkelighet som var der. Det er jo fiksjonalisert, men researcharbeidet til Mette er veldig grundig og godt, sier Næss.

– Jeg tenker på at vi portretterer noe som gikk galt i virkeligheten. Det ligger folk i vannet og det fins fortsatt mennesker på land som hadde noen som var der. Alt dette må balanseres veldig godt. Men vi følger hovedsakelig «våre egne» og fortelle om dilemmaer og problematikk rundt det private og emosjonelle, men også rundt det større ansvarsbildet. Den første sesongen var veldig der og da, og handlet om nytt land som åpner nye muligheter. Sesong to blir mer her og nå, og jeg har en følelse av energien og råheten rundt det at nå har alle litt mer, om ikke blod, så mer olje på de pengesterke fingrene sine.