Lå nede for telling. Nå er han klar for heksejakt

– Det er interessant hvordan det ligger i mennesket å la frykten dominere. Alle konspirasjonsteorier starter et sted. Noen sier «valgfusk», og kort tid etter dør noen i et angrep på Kongressen. Det skjer i vår tid, sier Anders Baasmo til Dagsavisen.

Egentlig har ikke skuespilleren tid til å si noe som helst. Han kom løpende til intervjuavtalen litt forsinka, siden treåringen hans hadde det akkurat så lite travelt med barnehageleveringa som treåringer pleier å ha. Litt trøtt er den nybakte tobarnsfaren også, med en sprellfersk sommerbaby i hus.

Og om bare få minutter starter siste prøve før premieren på stykket «Heksejakt» på Oslo Nye Teater, der Anders Baasmo spiller en av de viktigste rollene.

[ Munchmuseet åpner endelig - og du er invitert i fest! ]

«Heksejakt»

Det er på grunn av «Heksejakt» han gikk med på en samtale likevel. Stykket er verdt noen ord. På originalspråket heter det «The Crucible», og regnes som en del av amerikansk teaterkanon.

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]

Forfatter Arthur Miller har basert handlingen på historiske hendelser: I 1692 lot hele den strengt kristne landsbyen Salem i Massachusetts seg rive med i en voldsom heksejakt. Helt vanlige mennesker ble «avslørt» som hekser, utsatt for tvilsomme rettssaker, og dømt til døden. Mange vitnet falskt for å redde sitt eget skinn.

– En liten løgn tatt veldig godt imot av samfunnet generelt. Den får raske bein å gå på. Folk rives med av massesuggesjon og fremmedfrykt, oppsummerer Baasmo.

[ 13-åringen får en 50-årig «elsker». Ok, sier mor. Stefaren misbruker stesønnen seksuelt. Pytt, kun oralsex, sier mor. Hva feiler det franske foreldre? (+) ]

Sannhet – for sent

Han spiller bonden John Proctor. Kona hans blir angitt som heks. Han må prøve å ordne opp. Det kinkige er imidlertid at Proctor har hatt en affære med rettens hovedvitne, hun som peker ut flest hekser.

– Proctor tror, litt naivt, at sannheten vil holde. Men det hele har gått for langt, sier Baasmo.

Kommunistjakt

Arthur Miller skrev om Salem i 1692 for å peke på heksejakten som utspilte seg i hans egen samtid, i USA på 1950-tallet. Som ledd i den kalde krigen mot «den røde fare», jaktet senator Joseph McCarthy på kommunister og sovjetsympatisører blant amerikanske borgere. Mange kunstnere ble feilaktig «avslørt» som kommunister og folkefiender, inkludert Arthur Miller selv.

– Mccarthyismen blåste alt helt ut av proporsjoner. Det interessante er hvordan samfunnet snudde seg mot sine egne. De så det verste scenarioet som det mest rasjonelle. Det er ingen grunn til å anta at vi er mindre redde for å havne utenfor flokken i dag enn folk var på 1950-tallet. Sosiale medier fungere som gapestokk. På nett kan man anklages for hva som helst, uten rett eller dom. Folk hiver seg med, sier Baasmo.

[ Konspirasjonsekspert: – Slutt å snakke om snikislamisering! ]

Gruegleding

Han gleder seg til å stå på scenen igjen, sammen med ensemblet på hele seksten skuespillere. Men han gruer seg litt også.

– De siste tolv åra har jeg gjort fire teaterforestillinger, inkludert Riksteatrets «Peer Gynt» nå nylig. Det er ikke så mange. Da blir det skummelt. Den helsikes angsten halvannen uke før premiere, når man ser målstreken, uten at ting er på plass ennå – den blir så stor. Jeg har kommet til at jeg må gjøre teater litt oftere. Da blir redselen mindre, forklarer han.

[ Are Kalvø har funnet meninga med livet. Ikke i religionen eller filosofien. Men på VG-lista ]

Smellen

I stedet for teater, har skuespilleren har hatt sentrale roller i en imponerende rekke norske filmer. Grunnen til at den første skuespilleren som fikk både Heddaprisen, Gullruten og Amandaprisen, nå søker seg tilbake til teatret, er med andre ord ikke manglende filmsuksess.

Det skyldes snarere en tankevekkende opplevelse ute i den store verden:

– Jeg gikk på en smell med europeisk film, oppsummerer Baasmo.

Svært prosjekt

Han ruller kjapt opp resten av historien:

– Jeg skulle spille hovedrollen i «The Story of My Wife», regissert av ungarske Ildikó Enyedi, som vant Gullbjørnen i Berlin i 2017. Motspilleren min var franske Léa Seydoux. Hun skulle spille kona fra tittelen; jeg en utenlandsk, altså norsk, sjømann. I to år hadde jeg reist fram og tilbake til Budapest, og vært i en masse møter med teamet. Alt så bra ut. Samboeren hadde tatt ulønna perm fra teatret for å følge meg rundt, kalenderen min var blanka ut i halvannet år. Jeg måtte jo det, for vi skulle filme på Malta, i Shanghai, Paris, Hamburg og Budapest, sier han.

[ Petter Næss' nyeste film, "Ingeting å le av" med Odd-Magnus Williamson, forteller en gammel historie temmelig bra. I alle fall frem til slutten kommer. ]

Knockout

Så, kun tre-fire uker før opptak, kom sjokkbeskjeden fra Budapest: «Kjære Anders, dette er en fryktelig mail. Men jeg kan ikke gjøre denne filmen med deg», skrev regissør Enyedi på e-post. Hun følte at hun hadde castet feil.

– En skikkelig knockout. Jeg tok telling i 48 timer. Lå bare på sofaen og stirra i taket. Totalt desillusjonert. Tenkte at film er en flyktig elskerinne, men teater kan man gifte seg med, sier Baasmo.

50–60 filmer

Også, har han fundert seg fram til, fordi teater byr på større og bedre utfordringer enn en del filmer.

– Da jeg drev og ble kjent med Léa Seydoux, spurte hun hva hun kunne se meg i. Og jeg? Jeg som har vært med i 50–60 filmer de siste tjue åra? Jeg kom ikke på en håndfull engang, som jeg hadde lyst å vise fram.

Han holder opp hånda. Teller på fingrene.

– Det er jo noen. «Nord», «Kongens nei», «Hoggeren», et par andre også. Jeg har gjort noen ordentlige ting. Men det går litt for lenge mellom hver gang jeg virkelig får brukt faget mitt på filmsettet. Og på TV. På teater, derimot, skjer det hver gang.

– Klandre manuset

«Bruke faget», sier han. For Anders Baasmo handler det om gode nok manus.

– Jeg var shooting star i Berlin i 2010, og satt i juryen der i 2014. Talen jeg holdt til årets europeiske skuespillertalenter da, var nok mye til meg selv også. «Det ligger i en skuespillers natur å klandre seg selv når ting ikke funker», sa jeg. «Man er så sårbar og usikker, bruker alt av sitt indre og ytre som instrument. Men», fortsatte jeg, «slutt å klandre deg selv, klandre heller manuset!»

Grådige strømmedyr

Han ler. Men mener det han sier.

– Det er veldig mange dårlige manus der ute, tekster som burde blitt knadd i et år eller to lenger før man starta filming. Av og til starter jo filminga før manuset er klart! Det er aldri noen god idé. Særlig hos strømmetjenestene går det ofte for fort. Det blir stadig flere av dem, og strømmedyret skal fôres. Da er det noe helt annet med Arthur Miller, sier han og gestikulerer mot sceneinngangen, der stadig flere av kollegaene hans dukker opp, klare for siste «Heksejakt»-prøve før premieren.

Privilegert

Ikke dermed sagt at Anders Baasmo har tenkt å slutte med film eller TV-drama. Det handler mer om miksen – scene versus skjerm.

– Det er ikke de beste manusene som betaler mest. Ikke teater heller. Men det er lettere å holde seg for nesa og gjøre et dårlig manus, dersom jeg har et ordentlig dypdykk ned i menneskepsykologien i teatret en gang i året. Jeg vet jeg er privilegert som kan velge.

Drømmen

Europa ligger der uansett ennå.

– Min drøm har alltid vært europeisk film, ikke Hollywood. Styrken min ligger ikke i å være han som kun er med for å avlevere et «hallå, now ai hæff to KILL you!»

Han leverer replikken med overdreven tysk aksent. Klassisk gal «utlending» i amerikansk film.

– Det optimale måtte jo være å få bli med på et prosjekt der man virkelig strekker seg. Å gå opp mot navn som Léa Seydoux – folk man virkelig har respekt for. Drømmen er der fortsatt. Jeg har bare oppdaget at den ikke var så viktig som jeg trodde. Omtrent samtidig som alt med «The Story of My Wife» skjedde, døde mamma, og jeg ble far for første gang. Man får perspektiver på livet, hva som virkelig betyr noe.

Kunstnerisk grunn

Det hjalp å skvære opp med Budapest-gjengen også.

– Sånt som dette skjer i vår bransje. Jeg har mista jobber før. Men akkurat måten dette skjedde på, var skikkelig drøy, det mente Léa Seydoux også. Så jeg ba om et møte med regissør Ildikó Enyedi. Det var viktig. Hadde hun sagt noe om økonomi og midler, hadde jeg blitt totalt desillusjonert. Men hun hadde et kunstnerisk argument, om at hun følte hun trengte en skuespiller med et mindre «vulkansk temperament». Greit, det kan jeg akseptere. Selv om jeg vet at Léa og jeg kunne spilt god musikk sammen. Det hadde vært fint med flere muligheter. Det hadde det.

[ Flere teaternyheter, anmeldelser av scenekunst og intervjuer med skuespillere i Dagsavisen  ]