Nye takter

Ane Brun brakte Øya tilbake til livet igjen

Ane Brun inntok Øya-scenen med en bukett av sine beste låter. Hun fikk dem til å blomstre som om våren var tilbake i Botanisk hage.

5

KONSERT

Ane Brun

Øyafestivalen/Øya presenterer (torsdag)

Som en av hovedartistene under årets koronadempede «Øya presenterer» innfridde Ane Brun alle forventinger. Det skulle vise seg å bli en hjemkomst, til konsertscenen, til livet etter lockdown, til erkjennelsen av at alt løsner. Dette var Ane Bruns første konsert på over et år, og når hun symbolsk synger «After The Great Storm» tidlig i settet fyller hun hver trevl av låten med en underliggende mening. Derfra og ut ble dette en usedvanlig fin opplevelse, og en oppvisning av et helt unikt og relativt nytt livesamarbeid mellom Brun og Marte Eberson på tangenter, keyboards og koring.

På utvalgte låter fikk de også støtte av en av Norges beste cellister som på strålende vis takler dette crossoverlandskapet, Katrine Schiøtt. Under låter som «Feeling I Wanna Cry» og i særlig grad «I Would Hurt A Fly», ble celloen og Ebersons spill like illevarslende mektig som den truende himmelen over Tøyen, men Ane Bruns stemme holdt demningen fra å briste.

Artisten som i mange år har vært bosatt i Sverige er mer produktiv enn noensinne, og bare i fjor ga Ane Brun ut to kritikerroste album, «After The Great Storm» og «How Sorrow Holds The Hand Of Beauty». Begge kan vi regne inn blant det beste hun har skapt. Som ikke det var nok, ble musikken hennes tolket i norske versjoner av et sceneensemble på Teatret Vårt i Molde, i forestillingen «Virvelvind». Den ble et slags nytt startskudd for Bruns inspirasjon til å skrive tekster på norsk, attpåtil på egen dialekt, slik hun gjorde for noen år siden på sangen «Du gråter så store tåra».

Ane Brun på Øyafestivalen - Øya presenterer 2021.

Hennes egne oversettelser av utvalgte sanger til Molde-dialekt sto ikke i sentrum denne akustiske kvelden i Tøyenparken, men en smakebit skulle vi likevel få. «Det å oppleve å skrive på dialekt og grave i det norske språket har vært utrolig fint», sa hun fra scenen i forkant av «Å våge å elske» («Daring To Love»). Det er lov å si at vi ønsker oss mer Brun på norsk, og smakebiten fikk en nydelig akustisk innpakning med et elektrisk sting. Ifølge artisten selv var for øvrig Øya-konserten eksklusiv på alle vis, den eneste i sitt format i år. Høstens planlagte turné er med fullt band, og «da skal vi danse!», som hun selv sa. Om det ikke ble dansing på bordene på Øya, var det nok av hjerter som danset om man skal dømme etter henførte sukk og tilrop.

Tidligere på kvelden hadde Øya presentert Orions Belte, mens rapperen Isah hadde tatt med seg både Dutty Dior og flammehav til et førti minutter langt sett som sjarmerte de aller fleste. Så var det sjangerskifte, og det var liten tvil om hvem de aller fleste hadde kommet for å høre. Nervøsiteten Ane Brun hadde kjent på for noen dager i forveien var som blåst vekk, og hun tok scenen med en selvfølge og en stemme som karakteristisk bredte seg over bordene som et teppe av intens tilstedeværelse. Før hun løsrev seg fra den nevnte «stormen» begynte hun med «These Days» fra albumet «It All Starts With One», og flere av låtene fra dette høydepunktet i Bruns diskografi skulle åpenbare seg i løpet av de fem kvarterene konserten tok.

Ane Brun på Øyafestivalen - Øya presenterer 2021. Her sammen med Marte Eberson.

Det ble kjent og kjært, noe nytt og noe fra en annen tid. Mest respons fikk «All My Tears», og Ane Brun ville på ingen måte skjule stoltheten over at denne låten ble plukket ut til en særlig sentral scene i TV-serien «Peaky Blinders». Hun er for øvrig en av få som kan kunsten å snakke mellom sangene uten at verken artisten selv eller publikum mister fokus. I en akustisk tapning som dette, bidro de verbale stikkene til at konserten fikk ytterligere dybde og helhet. For eksempel, etter at den gamle kjenningen «Closer» kommer som en nydelig og balsamerende sang ganske nærme slutten av konserten, siterer hun Nina Simone på at «Freedom is the absence of Fear». Så forteller hun historien om hvordan hun for noen år siden var redd for alt, og særlig for helsa i den grad at det «påvirket min lykke». Hun kaller det en udefinert redsel som hun på et punkt skjønte at hun måtte finne veien ut av. Hun beskriver det som å «forlate vakttårnet og gå ut i det frie livet», noe hun håper at vi også vil gjøre.

Så er det også Ane Brun som alltid, også denne gangen, minner oss om at «It All Starts With One». Når hun framfører selve «One» er det på pianoet, rygg i rygg med Marte Eberson. Det skal bare en til, og der og da var det som om hele parken var enig i at livet med ett var normalt igjen, til tross for benker og bord med stor avstand og smittevernråd fra både scene og vakter. Med avsluttende «Signing Off», også den med en symbolsk snert, ble kvelden så perfekt som den bare kunne bli i påvente av at vi skal danse senere i høst.

Hold deg oppdatert, motta nyhetsbrev fra Dagsavisen!

Ane Brun på Øyafestivalen - Øya presenterer 2021.


Mer fra Dagsavisen