Film

Camus langs frontlinjene

Når Viggo Mortensen møter Albert Camus i Algerie er det duket for et filosofisk krigsdrama.

Viggo Mortensen (til h) og Reta Kateb i «Far From Men» («Loin des hommes»). FOTO: STORYTELLING/MICHAEL CROTTO
Publisert Sist oppdatert

4

DRAMA

«Far From Men»

Regi: David Oelhoffen

Frankrike, 2015

Viggo Mortensen er som regel en garantist for at i utgangspunktet smale filmprosjekter kan løftes opp på et allment nivå. «Far From Men» er ikke noe unntak, hvor filmens insisterende fokus på det pågående kammerdramaet danner kontrast til historiens bredt anlagte tematikk. Den minner oss blant annet om de imperialistisk oppfyrte konfliktene i det nordlige Afrika, som fortsatt kaster skygger inn i vår egen samtid. Få skildret dette bedre i sin samtid enn Albert Camus. Hans novelle «Gjesten» er utgangspunkt for historien om en lærer som forsøker å opprettholde undervisningen i en tilbaketrukket del av Algerie under utbruddet av Frigjøringskrigen i 1954. Daru (Mortensen) i filmen setter selv fingeren på hvordan oppfatningen av opphav og etnisitet kan endre seg: «Mine foreldre var spanske, men franskmennene så på oss som arabere. Nå ser araberne på oss som franskmenn».

Daru underviser algeriske barn i en fransk skole langt utenfor allfarvei, og får et forvarsel om at algerisk gerilja har startet en offensiv mot franske bosettere, det som skulle bli den blodigste avkoloniseringen i regionen. Snart kommer en fransk soldat til Daru med en arabisk fange, Mohamed (Reda Kateb), som har drept et familiemedlem og som må eskorteres til nærmeste storby for å stilles for retten. Daru nekter først, siden fangen garantert vil bli henrettet, om ikke etter dom så av slektninger, men må under press gi etter. Slik starter en selsom tur gjennom farlig land, gjennom trefninger med gerilja og okkupasjonsstyrker. Filmen dreier seg rundt Daru og Mohamed (Reda Kateb), og foruten selve forflytningen i seg selv skapes det en filosofisk diskusjon av edelt Camus-merke rundt hva et liv er verdt og med hvilken rett man påberoper seg andres kultur.

Mortensen bærer filmen som en dirrende vegg av motsetninger: pasifist, soldat, opplysningsmann, skeptiker. Som vokter blir han vel så mye fange av sine egne prinsipper som Mohamed, som av moralske årsaker nekter å rømme fra sin skjebne. Vi vet lite om Darus bakgrunn, og endra mindre om Mohameds. Vi ser aldri noen landsby rundt skolen, så heller ikke her får vi mer innsikt i personene enn vi ville fått gjennom tilfeldige møter med ukjente. Men Mortensens spill og David Oelhoffens likeframme, realistiske og skitne registil blir som et ekko over det karrige landet og den eksplosive situasjonen langs uoversiktlige frontlinjer. Nick Cave og Warren Ellis’ musikk løfter dessuten filmens allmenne episke «westernfølelse».

Følg Dagsavisen påFacebook ogTwitter!

Powered by Labrador CMS