Disse filmene bør du se på Film fra Sør 2018

Festivalen Film Fra Sør i Oslo gir oss halvannen uke med prisvinnere, kultfilmer og dokumentarer fra hele verden. Her er Dagsavisens tips til noen av de beste og mest sentrale filmene på årets festival.

Skygger fra smilets land

6

«Shoplifters»

Regi: Kore-eda Hirokazu

Japan

Selveste åpningsfilmen på Film Fra Sør er også årets Gullpalme-vinner fra Cannes. Den personifiserte japanske stillferdigheten Hirokazu Kore-eda er dessuten en gjenganger også på norske kinoer, og for to år siden var han også æresgjest på Film Fra Sør. Mange har latt seg fengsle av hans helt unike og innimellom skrå blikk på hverdagens små og store trusler i form av dulgte følelser, hemmeligheter og drømmer, vârt og originalt formidlet i filmer som «Som far, så sønn» (2013), «Søstre» (2015) og nylig «Etter stormen» (2016).

Les også: Viser detaljene som utgjør livet

Med sin nye «Shoplifters» luller Kore-eda oss nok en gang inn i en historie om familiære bånd, varm hverdagslighet og så såre ytterkanter at filmen bærer en hel verdens dårlige samvittighet på sine tynne skuldre. Den handler om en familie i storbyen som lever av butikktyverier og småsvindel, og hvor alle må hjelpe til, barn og søstre og bestemor og det hele. Eller, hvordan er det nå egentlig stilt med denne tilsynelatende sammensveisede «familiens» fortidige bånd? Når far og sønn tar vare på en fem år gammel jente som åpenbart mishandles av sine egne foreldre, rokkes hele fundamentet som familiefreden bygges på, og «kidnappingen» skal avdekke at denne ellers muntre gjengen har hemmeligheter som definitivt ikke tåler dagslyset, og gjennom det smått kaotiske – nærmest som om Mike Leigh skulle latt seg overtale til å lage sosialrealistisk drama i Japan – ruller Kore-eda opp en historie i to lange akter der mystikken stikker langt dypere enn samvittigheten til enkelte av rollefigurene.

Det handler om fattigdom, barnefattigdom, klasseskiller og et utgangspunkt hvor det enkelte individ kan ofres for vinningens skyld. Og likevel bygger filmen og dens skjebnefortellinger på hvordan omtanken og humanismen kveiles rundt basale egenskaper som overlevelsesinstinkt og flokktilhørighet. En rystende film man ikke kan la være å smile av.

Les også: Den riktige filmen vant Gullpalmen

 

Unik musikkdokumentar

5

«Matangi/Maya/M.I.A»

Regi: Steve Loverigde

England

Hvorfor er M.I.A. en popstjerne som ofte havner i søkelyset like mye for sin aktivisme som sin musikk? Dokumentarfilmen «Matangi/Maya/M.I.A» gir mange av svarene på hvordan Mathangi «Maya» Arulpragasam, eller M.I.A., ble en av verdens mest innovative popstjerner i skjæringspunktet mellom pop, hip hop, dance og elektronika, samtidig som hun ble en av de skarpeste samfunnsaktivistene både på og utenfor scenen. Filmen dokumenterer ikke bare et liv helt utenom det vanlige, men også hvordan hun som datteren av Tamiltigrenes grunnlegger ble sterkt engasjert i krigens ofre på Sri Lanka samtidig som hun ble en av verdens største popstjerner. Kunststudenten ville selv bli dokumentarfilmskaper, og veldig mye materialet som danner denne filmen er hennes egne opptak. Hun ga dem imidlertid til barndomsvennen og medstudenten Steve Loverigde som har satt dem sammen med klipp fra konserter, videoer, intervjuer og annet, og som i møtene med M.I.A. selv har fått fram de store følelsene og engasjementet som skaper en helt unik artist. Filmen forteller historien fra barndommen og flukten til England, gjennom ungdomstiden og artistens spede begynnelse til verdensberømthet og den berømte fingeren på Super Bowl sammen med Madonna. «Matangi/Maya/M.I.A» er noe så sjeldent som en politisk engasjert og klok musikkdokumentar.

Les også: «Bohemian Rhapsody»: Homogent om Freddie Mercury

 

Uten et mannlig blikk

5

«Arvingene»

Regi: Marcelo Matinessi

Paraguay

«Arvingene» fra Paraguay – eller «Las Heredas» som er originaltittelen – er blitt til takket være norsk støtte gjennom ordningen Sørfond, og det er intet mindre enn den første spillefilmen noensinne fra dette søramerikanske landet. Her møter vi Ana Brun og Margarita Irún i rollene som Chela og Chiquita, to middelaldrende lesbiske kvinner som bor sammen og deler alt bortsett fra gjelden. Når Chiquitas gjeldsbyrde blir så stor at hun må i fengsel blir Chela, den til da underdanige og introverte i det stivnede forholdet, oppmuntret av sin nye hushjelp til å påta seg jobben som sjåfør for andre venninner, selv om hun aldri har fått lov å kjøre bilen før. Hennes reise er både bokstavelig og symbolsk i et dogmatisk klassesamfunn der kjønnsrollene er inngrodde og vanskelig å rokke. Marcelo Matinessi heter regissøren som har skapt et nydelig drama om kjærlighet, opprør og de ulike kvinnerollene i samfunnet. Et signifikant trekk ved filmens visuelle utforming er at den ikke inneholder et eneste mannlig blikk. De få mennene som av praktiske årsaker kommer inn i bildet Slik blir den også en kraftig symbolsk film om kvinners posisjon i et konservativt og patriarkalsk samfunn.

Les også: Millionstøtte til sør-film

 

Grensesprenger fra Kenya

4

«Rafiki»

Regi: Wanuri Kahiu

Kenya

«Rafiki» er en av de mest omtalte filmene det siste året, på godt og vondt. Den er en i utgangspunktet søt, livsglad og sjarmerende film om to jenter som tiltrekkes av hverandre på tvers av klasse og kulturell oppdragelse. I europeisk sammenheng er den rent uskyldig i måten den skildrer den fysiske tiltrekningen på, men i hjemlandet har den ført til bannlysing og trusler om vold, fengsel, avstraffelse og det som verre er. Årsaken er at Kenya lenge har vært et av de verste landene uavhengig av kontinent når det gjelder mangel på anerkjennelse og rettigheter for homofile og for personer tilknyttet LHBTI+-miljøet. Strafferammen for å bli oppdaget har vært opp mot 14 år, og fengsling har kunne skje uten arrestordre. Selve loven er en arv fra kolonitiden, og selv om det blir jobbet iherdig for større aksept og frihet også juridisk gjennom organisering og politisk lobbyvirksomhet, er de konservative på frammarsj og tradisjonene så fast etablerte at homofili i praksis forfølges med vold. Regissør Wanuri Kahiu kommer til Oslo i forbindelse med visningen av filmen, som også har et norsk selskap inne på produksjonssiden gjennom Sørfondet.

Les intervju med «Rafiki»-regissør Wanuri Kahiu: – Hvordan skal jeg fortelle barna mine at jeg blir arrestert?

 

Kunstfavoritten Kusama

5

«Kusama: Infinity»

Regi: Heather Lenz

Japan/USA

Fra Kusama på Høvikodden. Foto: Mimsy Møller

Denne dokumentarfilmen vil begeistre ikke minst den store publikumsmassen som strømmet til utstillingen med Yayoi Kusama på Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden i 2016. Den snart 90 år gamle japanske kunstneren har et helt uforlignelig kunstnerskap bak seg, og som alle som så henne på henie Onstad vet, så er det ennå ikke over. Fargene er det få som gjør etter henne, fantasien kjenner ingen grenser og hun gjør prikker og fargekominasjoner ingen andre har gjort før henne. Men «polkadottdronningen» er noe langt mer enn endeløse rekker med prikker. Hun har et langt liv bak seg som kunstner, aktivist og ikon, fra opprørstiden midtveis i forrige århundre, via psykiske sammenbrudd og en motstand fra det etablerte som nær tok knekken på henne som selvstendig kunstner og menneske. Så sent i livet en status som verdenstjerne på kunstarenaen som kom langt senere enn den burde. Heather Lenz’ informative, underholdende og rike dokumentar tar opp i seg ikke bare kunsten, men også hennes lange kamp for å komme dit hun er i dag, fra en streng oppdragelse i et konservativt japansk hieraki til full fargerik frihet.

Les Dagsavisens anmeldelse av Kusama-utstillingen på Henie Onstad kunstsenter: Moro og alvor for sjel og kropp

 

Episk fra Kina

5

«Ash Is The Purest White»

Regi: Jia Zhangke

Kina

Nærmere en episk roman om dagens Kina sett i den vanskelige kjærlighetens perspektiv kommer man ikke. Legg til gangstermyter, æreskodeks, brutte løfter og tidsforskyvninger som setter det hele ytterligere på prøve. Jia Zhangke er en av Kinas fremste regissører som har skapt et eget filmspråk ut av å portrettere et land og et folk preget av store omveltninger. Mest kjent for nordmenn er så langt «24 City» og «A Touch Of Sin», men med «Ash Is The Purest White» vil han kunne fenge tilhengere av de store brede fortellingene, nærmest i fom av en roman som strekker seg langt utover rammefortellingens enkle vilkår. Den er i tre deler, først som noe nær en sjangerfilm der gangstermytene dyrkes også av en ung kvinne som forelsker seg i en bandeleder. Når hun ofrer seg og går i fengsel for å sone hans straff, forrykkes både skyldspørsmål, følelser og tidskoloritt. han besøker henne aldri mens årene går, og når hu slipper ut drar hun på en leting etter han som fører både henne og oss inn i et tverrsnitt av ikke bare det kinesiske samfunnet, men også i folkets mentale irrganger- Zhao Tao, som i virkeligheten er gift med Jia Zhangke, er fabelaktig i hovedrollen som kvinne som faller for en gangster i et av Kinas rurale småbystrøk, og ender opp i den helt store fortellingen der de minste detaljene er de mest avgjørende.

Les også: Brutalt vakkert

 

Kasakhstansk poesi

5

«Would You Like To Stargaze?»

«Harmony Lessons»

Regi: Emir Baigazin

Kasakhstan

Emir Baigazin er en av hovedgjestene under Film Fra Sør, og tre av hans filmer skal vises, blant dem den dels norskproduserte «The River» som ble vist under årets filmfestival i Venezia. Vi anbefaler en enda nyere tittel, den svart-hvite melankolske perlen «Would You Like To Stargaze?», som med sitt ytre og indre poetiske landskap mest av alt minner om Andreij Tarkovskijs senere filmer, bare strammere i formen. I denne filmen utforsker han ikke bare kjærlighetens indre poesi, men løfter den inn i en abstrakt, drømmende historie om klasse, tilfeldigheter, tilhørighet og begjær. Om en ung mann som en kveld på restauranten der han jobber hjelper en tilfeldig ung kvinne som har mistet bankkortet sitt. I et nydelig svart-hvitt landskap, vekslende fra det trykkende, regnflommende urbane til det åpne landlige, skapes en melankolsk undergangsstemning mellom de to og den intimiteten de deler. De tilbringer kvelden og natten sammen, vandrende, snakkende, søkende, som om begge vet at det ikke kan vare lenger enn til lyset bryter magien og ingen kan forutsi hva som da kommer til å skje. På bare en drøy time skaper Baigazin et filmdikt som rommer noe tilnærmet et helt liv av følelser.

Les også: «Cold War»: Kald krig, varme hjerter

Lettere å forholde seg til rent fortellermessig, men langt tyngre tematisk, er «Harmony Lessons», Emir Baigazins første store filmsuksess. Med Kasakhstan som bakteppe, benytter han både menneskelighet, ondskap og hjemlandets gjennomkorrupte uvennlighet som basis for en film om en gutt som blir et offer for skolekameratenes ikke helt uskyldige pek. Det igjen setter i gang en kjedereaksjon av voldshandlinger både på det psykiske og fysiske plan. Skolen blir en miniatyr av et samfunn der utpressing, korrupsjon og maktmisbruk florerer i et gitt system, filmatisert på en måte som etterlater søkk i bevisstheten. Ujevnhetene oppveies av et filmspråk som er uendelig imponerende til å være fra det som den gang var for regidebutant å regne.

Les også: «Girl»: Ingen dans på roser

For øvrig program, tider og visningssteder, se www.filmfrasor.no